Han står i utkanten av skogen og venter på henne. Hjertet hennes hopper over et slag når hun ser ham. Tenk at han faktisk kom, det var visst ingen spøk likevel. ”Hei skjønnhet” sier han med den herlige ru stemmen sin. Det mørkebrune håret hans er rufsete og fullt av liv, og olivenhuden hans lokker henne mot han. De karamellfargede øynene hans er vennlige og åpne. Hun går rolig bort til ham, egentlig vil hun løpe, men beina vil ikke bevege seg fortere. ”Hei” hører hun en hes stemme si og hun forstår at det var hun som snakket. Han tar hånden hennes, den føles varm og sterk. Det kribler i magen og det føles som hun skal besvime av lykke. Han smiler oppmuntrende og varmt til henne, hun smiler forsiktig tilbake.

Han begynner å gå, gangen hans er stødig og jevn. Hun følger tett etter, han fører dem gjennom busker og små tornekratt. Hun legger ikke engang merke til at de ikke går på stien, hun er for høyt oppe i skyene til å legge merke til noe som helst annet enn ham. Når de har gått i et par minutter, eller det føles i hvert fall sånn, stopper han plutselig. Hun ser overrasket opp i det smilende ansiktet hans. ”Jeg er glad du kom” sier han med den nydelige stemmen sin som fikk sommerfuglene i magen til å flakse ekstra mye. ”Jeg trodde ikke du ville dukke opp” fortsetter han og smiler det sjarmerende gutteaktige smilet sitt som fikk den 15år gamle gutten til å se ut som han var 12. Det vakre smilet som gjorde at hun ble forelsket i ham fra første gang hun så ham smile. ”Det trodde ikke jeg heller, men jeg er glad jeg kom” hører hun seg selv si, og rødmer. Han bare smiler og fører dem inn i lysningen.

Langs hele lysningen er det massevis av kritthvite roser som nærmest lyser av seg selv i måneskinnet. Trærne er mørke og mystiske, men virker på ingen måte skremmende. De føles heller koselige og trygge. Stjernene lyser klart og fullmånen er usedvanlig vakker. Hun gisper. ”D-d-det er nydelig” stammer hun. Han smiler fornøyd og slipper hånden hennes. Hun ser seg rundt med beundrende øyne. Uten å legge merke til det har hun gått bort til en av rosebuskene. Hun stirrer forhekset på de vakre rosene når hun hører lyden av en gitar bak seg. Hun snur seg fort og oppdager at han sitter der på bakken med gitaren sin på fanget. Hun går bort til ham med et nysgjerrig blikk og setter seg på bakken foran ham. Bakken er kjølig, men tørr. Hun ser opp på ham med de store isblå øynene sine.

Han starter å spille, og de vakre tonene fyller lysningen. Når han begynner å synge gjenkjenner hun sangen. Det var den sangen hun hadde satt og skrevet på skolen tidligere på dagen. Og her satt han og sang den for henne, uten noter eller tekst, feilfritt. Hun blir sittende å se og høre på ham fascinert og fortryllet. Alt gikk rundt for henne. Tenk, her satt han i denne nydelige lysningen og spilte sangen hun hadde laget. Alt var så perfekt og hun trodde hun skulle besvime av lykke. Sommerfuglene i magen flakset vilt og det kriblet i hver eneste lille bit av kroppen hennes. Han avsluttet sangen og hun klappet som en gal av begeistring. Han måtte tro det var noe i veien med henne slik hun klappet. Han smilte til henne og hun roet seg etter beste evne, skjønt det var ikke så lett. Han så på klokken, og hun studerte den elegante og uanstrengte måten han nikket håret ut av øynene. Hun ser hvordan han snur på håndleddet for bedre å se klokken. Hun blir overrasket over å se at den er blitt halv tolv, det er over en og en halv time siden de møttes i utkanten av skogen. Han reiser seg og børster, unødvendig, av jeansen. Han rekker frem hånden og hjelper henne opp. Han holder gitaren i den ene hånden og benytter den andre til å holde rundt henne. Beina hennes føles som gelé, og de går sammen tilbake samme vei de kom fra. Han forteller om hvordan en av venninnene hennes hadde fortalt ham om sangen og gitt ham skriveboken hennes. Hun rødmer når han sier det. Han syntes at sangen var så fin at han bare måtte lære seg den.

Turen tilbake tok lengre tid enn turen bort. Men det gjorde ikke noe, for hun nøt hvert sekund. Når de kommer ut fra skogen er det blonde håret hennes bustete og har små kvister i seg. Klokken har begynt å komme farlig nært midnatt. De går i stillhet gjennom parken og i retning av huset hennes. Altfor tidlig er de framme ved porten. Han kysser henne ømt på kinnet, sier god natt og går videre mot sitt eget hjem. Hun tar seg til kinnet, der leppene han berørte henne, og går inn i huset i lykkerus. Hun lister seg opp på rommet sitt og slenger seg ned på sengen. Hun kan nesten ikke vente til i morgen, når hun skal se ham igjen på skolen.