”Det var en klar og solfylt morgen. Sola sto høyt på himmelen, og det var en perfekt dag for en tur på stranda.”

Hun våknet plutselig, med ett ble hun iskald og redd. Hun satt på en buss nordover i Europa, uvitende om hva som ventet henne. Hun hadde forlatt alt hun eide, og familien sin, for å tjene penger. Alle på bussen virket like redde og uvitende som henne.

”Våkne alle sammen”, brølte en stemme ut over bussen. ”Alle må ta fram passene som dere fikk utdelt i dag tidlig”

Med ett ble det en litt anspent stemning på bussen. Alle tenkte vel at det var nå det gjaldt, briste eller bære. De fikk bare en sjanse, eneste sjanse til å tjene penger, og få et bedre liv. Koste hva det koste vil. Bare noen meter igjen nå. Noen menn gikk omhyggelig gjennom alle passene deres. Uvitende om den egentlige situasjonen, ble de sluppet inn i paradis.

De ankom en stor slette med falleferdige campingvogner, som bare ventet på å rase sammen. ”Her er deres nye hjem inntil videre”, sa den asiatiske lederen. Hun installerte seg fort i en av de mange dårlige campingvognene. Det var nok ikke dette de hadde forventet seg, dette var jo et rikt land, faktisk et av verdens rikeste. Hvorfor skulle de da leve i noen utbrente, gamle campingvogner?!

Hun følte seg lurt. Det var ikke dette de hadde lovet henne.

”Begynn å jobb”, skrek lederen. ”Tjener dere ikke mye penger, så er det dere det går utover” ”Dere vet hva dere må gjøre”.

Hun gikk bortover gata, hun måtte prøve å se mest mulig sexy ut der hun gikk. Det var eneste, og sikreste måten. Hun hadde ikke spesielt lyst, men hun måtte. Hun tenkte på familien hjemme, de var fattige, og hun var deres eneste håp til å få et bedre liv. Alt sto på henne. Nei, hun måtte gjøre det! Med ett kom det en mann bort til henne. Han var mye eldre, og så på henne med et forførende blikk. Hun prøvde å smile, men det var ikke særlig mye glede igjen i henne. Det gjorde vondt!, men hun holdt igjen gråten. Hun prøvde å konsentrere seg om familien sin, og at de kom til å få det bedre.

Smertene ble svakere og svakere. Med ett så hun så et lys. Hun gikk mot lyset. Smertene var helt borte nå, bare en evig glede. Hun så seg selv, hun lå der, livløs og stille. Fritatt fra all verdens vondhet og smerte. Hun var på vei til et bedre sted.