Gutten kikket opp på ham fra vannet. De skinnende øynene ba stille om hjelp, men det var for sent. Han sprellet vilt med føttene i noen sekunder, men så ble han helt rolig. Det var ikke flere krefter igjen i den lille kroppen. Han sank ned til bunnen, og mannen kunne ikke gjøre noe for å forhindre det. Han var lammet av skrekk. Hele kroppen var som stivnet. Men på uttrykket i fjeset til mannen så det ut som om det var en helt vanlig søndags ettermiddag.

 

Det er søndags formiddag. Vinden hvisker svakt i gatene. Den gamle bjørka syter aldri om det virkelig ikke er noe galt, men i dag klager den og lager mer lyd enn noen gang. Noe skal skje.

 

Mannen er på vei til butikken. Det er den første søndagen han har fri på lenge, og han har tenkt å nyte den til det fulle. Han har planlagt dagen i lang tid, og har skrevet en liste over ting han skal gjøre. Ingen skal få hindre ham i å fullføre listen, tenker mannen. Han stryker seg over det pistrete håret, og kjenner at vikene har klatret enda lengre oppover pannen. En regndråpe faller ned på den feilproporsjonerte nesen hans, og han kikker opp på himmelen mens han banner lavt for seg selv.

 

På butikken kjøper han seg melk, brød og barberblader. Mannen stiller seg ved bladhylla og tar opp et Se og Hør. Han later som om han leser om hvordan Carl. I. Hagen har det på hytta, men i virkeligheten smugtitter han på en liten gutt som sitter ved et bord og leker med duplo. Det er utrolig underholdende å følge med på små barn synes mannen. De er så livsglade, og lager seg en helt egen verden når de leker. Mannen skulle ønske han også kunne lage seg sin egen verden der han selv bestemte, en verden der det ikke fantes en eneste grå hverdag. Men han tror ikke på lek lenger. En dame kommer bort til den lille gutten, og med ett glemmer han duploen, og hopper opp i armene på mora.

 

Mannen legger varene sine forsiktig ned i sekken. Den er grønn, og utenpå står det ”Gunnar” med rød tusj. Det har Gunnars gamle mor skrevet. Hun er alltid så redd for at ting skal komme bort, så hun skriver navnet og adressen til Gunnar på alt han eier, selv om han har passert førti år.

 

Gunnar tar med seg sekken og går ut. Han tar frem lista og leser nedover på den et lite minutt, så begynner han å gå samme vei hjem. Ved den gamle bjørka stopper han et øyeblikk. Han tar frem en av melkekartongene han har kjøpt, og når han har drukket opp hele literen, går han ikke den veien som fører hjem til huset hans. Bjørka starter å knirke når Gunnar tar det første steget på veien til parken. Et ensomt blad faller av og blir liggende urørlig på bakken.

 

I parken er det tomt, bortsett fra to ungdommer som sitter på en benk og smaker på hverandres tunger. Det sitter også en liten gutt i sandkassen ved siden av huskene. Det er den samme gutten som var på butikken. Han er helt alene og sitter og lager motorlyder mens han graver i sanden med en liten spade. Lyden øker i takt med at farten på hånda med den vesle spaden øker. Gutten er en gravemaskin med turbofart. Sanda fyker flere meter utenfor sandkassen, og det lander en klatt med våt gjørme på Gunnars sko. Han bøyer seg ned og tørker den av med den grove tommelen. Han går bort til gutten og setter seg ned ved siden av ham. Gutten kikker forundret opp på den fremmende mannen, og tørker seg under nesa. Gunnar rekker ham ett lommetørkle, og gutten smiler lurt til ham. Han tar i mot, og når han snyter seg, lager han den samme motorlyden som når han var gravemaskin. Gutten gir lommetørkleet tilbake, og sier lavt at gravemaskiner også trenger rensing en gang i blant, for å være sikker på at han ikke har mistet respekten.

 

Gunnar reiser seg fra sandkassen, og vinker til den lille gutten når han går sakte ut av parken. En lukt har spredd seg i gatene. Den minner om sure og fuktige votter. Det er ikke mange mennesker ute, ingen orker å bli våte av det usjenerte regnet.

 

Mora til Gunnar står ved kjøkkenbenken med en ostehøvel i hånda. Hun tar frem en paprika, og begynner å skjære små flak. Hun skal lage agurksalat. Gunnar sukker, og tar fra henne paprikaen. Hun protesterer vilt og hytter med ostehøvelen mot ham. Gunnar går ut på stua. Små kuler av lort er spredd utover gulvet, men han er vant til dem. Tv-en står på med fullt volum. Det knitrer og spraker, og bildet er uklart. En gang Gunnar skulle sette på film i barnehagen, og han spurte hva som var galt med apparatet, fikk han grundig fortalt at det snødde inni fjernsynet. Det måtte han jo skjønne! Hadde han ikke hørt om de fire årstidene engang?

 

Gunnar humrer litt for seg selv, men tier kjapt. Kontrasten er stor i forhold til bensinstasjonen der han jobber nå. Han knyter de grove nevene til de hvitner, og pusten går i tunge hiv. Han roper og spør mora hvor fjernkontrollen er, men hun svarer ikke. Han går ut på kjøkkenet og finner den i kjøleskapet. Fra soverommet hører han lyder som tyder på at mora leter etter noe.

 

Gunnar setter seg ned i stolen og demper volumet på Tv-en. På NRK er det som vanlig nyheter. Ingolf Håkon Teigene informerer om et ran av en butikk i Tromsø. Gunnar grubler over hva som er galt med folk, når de blir så desperate at de er nødt til å stjele for å få tak i penger. Han er glad det ikke skjedde i nærheten. Ingolf lager en alvorlig mine, og forteller om et mord som har hendt i Oslo. Gunnar sovner.

 

En brå latter vekker ham. Mora sitter i sofaen og ler av en nyhetsreportasje fra India, mennene med turban morer henne. Han spør etter kjæledyret sitt. Den gamle damen svarer ikke.

 

Kjæledyret er en skilpadde han fikk som gave til konfirmasjonen sin, og har vært Gunnars beste venn siden. På det grønne skallet står Gunnars navn og adresse. Han brukte å ha lange samtaler med den når han var liten og lekte at de dro på ferie sammen for å treffe skilpaddens familie. Gunnar var sikker på at han hadde passet bedre inn sammen med dem, enn med sin egen familie.

 

Gunnar legger seg ned på alle fire for å se under sofaen. Ingen skilpadde. Han går ut på kjøkkenet. Han sjekker kjøleskapet for sikkerhets skyld, men ler av sin egen tankegang.

 

På komfyren står det en stor kasserolle. Den glovarme og fuktige dampen klistrer seg til fjeset hans når han tar av lokket. Vannet fosskoker. Gunnars never knytes, og knokene blir hvitere enn noen gang. Han foretrekker ikke en mine når han stikker fingrene ned i vannet noen minutter senere, for å ta opp den lille kroppen. Han slår ikke av plata.

 

Ved den gamle bjørka graver han et lite hull. Han har med seg en rose, og en liten papplate som er spikret fast til en pinne. Øverst på platen står det ”Til minne om Gutten.” En ensom tåre smyger seg ut av Gunnars øye, og ser ut som om den har kommet til feil sted. Han tar en siste avskjed med ham. Kysser det skrukkete hodet, og lukker de små skinnende øynene. Han legger Gutten ned i hullet.

 

Vannet fosskoker fremdeles. Kasserollen er tung. Hun har sovnet. Ingen hører skriket hennes.

 

Vinden hvisker svakt. Bjørka tier, men greinene svaier lydløst. Det er søndags ettermiddag.