Søster kommer hjem fra skolen med en gutt i hånden. De er kjærester sier hun, jeg vet ikke hva kjærester er... Så gjør de slik at munnene treffer hverandre, kanskje det er det som er kjærester? Jeg skal aldri ha kjæreste... "Bare vent til du blir stor" sier hun, "da er det din tur". Til jeg blir stor? Jeg teller meg frem på fingrene, jeg er en halv hånd stor! Mamma kaller det tre.

Etter det er ikke søster så mye hjemme lenger. "Hun er hos kjæresten" sier mamma, og jeg kan ikke forstå hvorfor ikke jeg kan være kjæresten hennes, mamma ler når jeg forteller henne hva jeg tenker. Søster er trist når hun er hjemme, så jeg spør om hun vil se barne-tv sammen med meg. Det hender jeg blir trist, men da skrur jeg på Sesam stasjon, og da forsvinner tårene fort. Mamma sier søster har det vondt, og jeg synes synd på henne. Jeg hadde også vondt en gang, men mamma blåste på såret og la på et plaster, da gjorde det ikke så vondt lengre. Søster smiler og sier at hun ikke trenger plaster, så jeg antar at hun har fått et blåmerke. Jeg stryker meg over kneet, der er det tre små blåmerker, det ene har begynt å bli gult.

Søster slutter å være med kjæresten sin, kanskje hun har funnet ut det er ekkelt, hun også? Hun sitter mye inne på rommet sitt. "Søster er trøtt" sier mamma, så jeg synger en godnatt-sang for henne. Jeg kan bare Bæ bæ lille lam, hvertfall halvveis, men søster sovner ikke, hun bare gir meg en klem og sier jeg er snill. "Julenissen er også snill" svarer jeg, og vet at det ikke er lenge til jul. Nå smiler hun, ikke slik søster pleier å smile, hun viser ikke alle overtennene, og øynene buer seg ikke. En dukke, hun smiler som en dukke.

Kjæresten er aldri på besøk lengre, og søster er aldri hos han heller. Hun sier han er ond. "Gud er god" piper jeg frem, og synes søster er skummel når hun sier slikt. Hun gjør slik at munnen treffer kinnet mitt. Er vi kjærester nå?

Jeg merker hvor tynn søster er blitt, hun spiser lite for tiden. Det gjør jeg også, jeg liker ikke fisk, men mamma lager det ofte. Når vi har god mat, da spiser søster. Hun kan spise mye, men hun går på do etterpå. Da blir mamma trist. Hvorfor det? Hønene går også fort på do etter de har spist, det sa de på tv en gang. Mamma smiler ikke, hun sier søster er syk. Har hun feber? Jeg kjenner på panna mi, den er ikke varm, så jeg sier oppmuntrende at jeg er frisk. Mamma smiler ikke denne gangen heller. Hun smiler nesten aldri.

Jeg sitter i bilen ved siden av mamma. Hun er rød i øynene. Kanskje hun har allergi? Jeg trøster henne og sier at vi kan kjøpe medisiner, men da bare holder hun rundt den ene hånden min, stryker den. Vi kommer til et stort, hvitt bygg, det er masse hvite ganger der, alle stedene er like. Nå gråter mamma, hun må sette seg. Hvor er søster? Mamma sier hun sover, og gråter enda mer. Jeg skjønner ikke hvorfor hun gråter slik, har søster mareritt? En dame i hvit kjole kommer stille bort til oss og viser en seng hvor søster ligger. Hun ligger helt rolig. Mamma sitter med ett på gulvet mens den hvite damen holder rundt henne. Mamma gråter masse, jeg blir redd, så jeg gråter jeg også. Søster hadde mareritt, det var derfor mamma var trist. Søster har ikke mareritt lenger forteller den hvite damen, søster har det godt nå.