Jeg sto og så på Mia. Så henne rett inn i øynene. De var sikre, ikke sånn som i en stirrekonkurranse, men bare en slags trygghet – en stille, men stødig trygghet. Tryggheten var bare hennes.  Jeg trakk pusten dypt og begynte å gå rundt inne på rommet. Tenkte på at jeg ikke måtte skvette når hun begynte å prate. Hun fulgte meg med blikket inne fra rammen sin. Frem og tilbake også frem igjen. Ikke skvett, ikke svett, ikke skvett, ikke…

”Bøh!” og hun begynte å le, da jeg hikstet og frøs på stedet. Hånlig lo hun, som om jeg var et lite patetisk og ynkelig dyr. ”Jeg skjønner ikke at du fortsatt lever, jeg! Du som ingen liker, du som ikke har noen venner, du som bare har meg, men jeg kan vel ikke kalles en venn jeg heller! Er det ikke bedre å bare falle død om?”.

Jeg så for meg at ansiktet hennes ble spist opp av mark. Ekle larver som etset seg gjennom den blanke huden hennes som bare ble mer og mer klissete. Jeg måtte smile. Ingen ting hadde vært bedre akkurat nå, enn om det bisarre bildet hadde vært virkelig!

”Ikke tro at du er noe! Hvorfor skulle noen brydd seg om deg? Hæ?”. ”La meg være!” sa jeg. Da lo hun enda høyere. ”Herregud, det er jo du som har manet meg fram! Tenk, så patetisk er du, at du faktisk vil ha meg her! For å fortelle deg hvor ynkelig du er, om og om igjen! Bare innrøm det, du liker følelsen som jeg graver gjennom deg med. Og du ser det ikke selv engang!”.

Jeg orker ikke mer. Jeg klarer det ikke. ”Vær så snill! Slutt!” roper jeg mens jeg kniper igjen øynene og presser hendene mot ørene. ”Det hjelper jo ikke det, vet du, jeg er jo inni hodet ditt.” sier hun med silkemyk og skremmende stemme. ”Hold opp!”. Hva var det hun sa for noe? Jeg så henne jo, der inne i rammen hennes. Fanget bak den blanke overflaten.

”Det er middag!” ropte mamma nedenfra. Jeg skvatt så Mia begynte å le igjen. ”Gå da!” sa hun oppfordrende og lattermild. Hun fulgte etter meg da jeg gikk ned trappa. Hun gikk så tett bak meg at jeg ble redd for at hun skulle dytte meg ned de siste trappetrinnene. Jeg følte kulden fra kroppen hennes pile nedover ryggen min. Så nær var hun.

”Middag!” ropte mamma igjen, denne gangen irritert over at jeg brukte så lang tid. Kjøkkenbordet var dekket til to personer, meg og mamma, men som vanlig var det fire stoler. Da vi skulle sette oss ble jeg redd for at mamma skulle prøve å sette seg på stolen der Mia hadde satt seg. Mia så ut som om hun satt og håpet på at mamma skulle sette seg der, da hadde jeg måttet stoppe henne – og det hadde Mia moret seg med å se på. Heldigvis satt mamma seg på en annen stol. Jeg syntes det var litt rart at mamma ikke la merke til henne, men hun pleide jo aldri å gjøre det. Kanskje mamma holdt på å bli blind? Mia hadde jo aldri prøvd å snakke til mamma. Kanskje mamma bare lot som hun så meg, når hun egentlig bare hørte meg? ”Marie? Er det noe?” spurte mamma mens hun veivet den ene hånden sin foran ansiktet mitt.

Det tok tid før jeg svarte, før jeg forsto hva hun spurte om. ”Hva? Nei, det er ingen ting.” svarte jeg. Hun så litt bekymret ut, men hun sa ikke noe mer. Mia satt og flirte. Et ondskapsfullt og hånlig flir.

Vi spiste stille. Da vi nesten var ferdig spurte mamma om det gikk bra på skolen. ”Joda, fint” svarte jeg, men det tok flere sekunder før jeg skjønte at jeg hadde sagt det. Jeg var liksom på autopilot. Mia løftet opp en vase som sto på bordet og signaliserte at hun skulle slenge den i gulvet, mens hun blunket til meg. Jeg så for meg at den kom til å smelle i tusen knas og at mamma kom til å få ett av skårene i maten sin og at hun rakk å svelge det før hun klarte å oppfatte hva som har skjedd. Glasskåret skar seg gjennom halsen hennes og det hele ble et eneste stort blodbad.

Da våknet jeg til. ”NEI!!” hylte jeg og kastet meg over bordet der Mia satt, så mamma skvatt og så vettskremt på meg. Mia lo så hun holdt på å dette av stolen. ”Nå har du gjort det!” skrattlo hun. Jeg kunne kverket henne på stedet, men det turte jeg ikke. ”Hva er det du holder på med?” spurte mamma sjokkert.

Nå klarte jeg ikke å holde det tilbake lenger. ”Det var Mia, hun ville kaste vasen i gulvet!” sa jeg fortvilet. ”Ikke kom med det tullet nå igjen! Vasen står jo der! Hvis du sier sånt kommer folk til slutt til å tro at du er gal!” sa hun sint. Mia presset begge hendene mot munnen for ikke å le mens hun fulgte spent med på hva som ville skje. Så begynte jeg å gråte. De skjønte jo ingen ting! Jeg skulle ønske jeg kunne få snakke alene med mamma. Be henne om hjelp, få Mia til å slutte å følge etter meg.

Jeg tuslet stille opp på rommet igjen mens Mia trallet fornøyd etter meg. Jeg hørte klynkingen fra gråten til mamma igjen fra kjøkkenet. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre hun heller. Hun var nok redd, akkurat som meg. Redd for Mia. Etter jeg hadde skiftet til pysjen, gikk jeg ut på badet for å vaske meg. Jeg kunne se Mia i speilet mens jeg pusset tenner. Hun strøk fingrene sine fort og lett nedover ryggraden min. Det var ekkelt. Jeg ville be henne om å stoppe, men jeg visste at hvis jeg gjorde det ville det bare bli verre. Hun stirret på meg i speilet. Da jeg hadde lagt meg i sengen og slukket lyset, satt hun seg på skrivebordstolen rett ved senga. Jeg kunne skimte konturene av de blanke skremmende øynene hennes som så på meg gjennom mørket.

”Kan du ikke la meg være?” gråt jeg stille. Hun smilte.