Senga varmer, jeg er ikke kald på føttene lenger heller. Har på meg de stripete sokkene jeg fikk av farmor i fjor jul. Hun klarte ikke bestemme seg for farge, så det ble stort sett alle, men det gir dem bare litt særpreg. Jeg liker ting som er litt spesielle, har alltid gjort det. Da jeg var yngre, knyttet jeg lett sterke bånd til personer jeg følte skilte seg litt ut. Nå derimot, er jeg ikke sikker på hva jeg knytter bånd til lenger. Klarer egentlig ikke å stole på noen.

Jeg bretter dyna opp, men ikke for langt. Selvom det gamle blodet fra håndleddet mitt har tørket over på dynen, kan det ikke syns. Mamma kan ikke legge merke til noe, ikke enda. Hvordan skal jeg kunne forklare mamma at jeg vil dø? at jeg kutter meg selv? Hvordan skal jeg kunne få sagt det riktig. Synet mitt på livet er ikke som andre tenåringer sitt.

Solen går høyere og høyere opp mot himmelen, det kommer et skarpt lys rettet mot meg fra nattbordet. Jeg vet egentlig hva det er, men jeg orker ikke kaste blikket mot den igjen.

Jeg tok motet til meg og tråkket ut på det kaldet gulvet i kjelleren. Kjellergulvet er alltid kaldt, til og med nå, selvom det er sommer. Kroppen min vinglet til alle kanter når jeg stampet bortover med synet rettet mot delen av speilet som ikke var knust, enda. Når sårene ble for dype pleide jeg å kaste noe i speilet, for og slippe å se meg selv. Jeg orket ikke tanken på å se skammen i øynene, den urene huden og de ekle, gule tennene.

Mens jeg tomlet meg bortover gulvet falt jeg litt etter litt, psykisk hadde jeg ligget lenge nede allerede. Ovenifra kom det en svak lyd. Jeg lå helt nede på det kalde kjellergulvet nå. Armene mine dro seg bortover gulvet med lange drag, mens beina bare hang etter. Det var ikke meningen at alt skulle skje så fort, men jeg måtte. Endelig var jeg borte ved sengen, det knirket mer i taket over meg enn før. Hånden min gled forsiktig over nattbordet, jeg lette, men fant det ikke. Jeg tok forsiktig et glass ned. Glasset var nytt, jeg så det under hvor datoen var markert under med fet, svart skrift.

Før jeg visste ordet av det var det gått fra et glass til tusen. Èn bit ble sakte trekt opp mot låret mitt. "Nei" tenkte jeg. "Ikke igjen" men det var for sent. Jeg hadde allerede stukket den skarpe glassbiten ned i huden min, og presset den dypere inn når jeg så blodet dryppe ned på gulvet. I noen sekunder følte jeg meg fri.

Det var ikke tirsdag lenger da jeg våknet, men det var onsdag. Det gikk ikke helt opp for meg hvor jeg hadde vært, og heller ikke hva som hadde skjedd. Rommet jeg var i var ukjent, og alt der inne fanget blikket mitt i noen sekunder. Jeg klarte ikke å kjenne meg helt igjen, men jeg følte meg ikke velkommen her. Døren knirket og håndtaket vridde seg 60c grader rundt. Frysningene kom krypene oppover ryggen og alt som gikk rundt i hodet mitt var "Nei! Det kan ikke være han! Nei!". Dørhåndtaket var helt oppe nå, frykten hadde steget på få sekunder. En mørk skikkelse åpnet døren. Jeg kjente igjen den skjærende stemmen og de store, hårete hendene hans. Men jeg trodde ikke det jeg så. Det var ham.

Foreldrene mine kom hjem, og fant en ung jentekropp liggende utover gulvet med en dam av blod rundt seg. De kastet et kjapt fortvilet blikk gjennom rommet. Speilet lå knust utover gulvet. Jeg var kanskje vekk, men nå var jeg i en drøm jeg aldri kom meg ut av, og hovedpersonen. Det var mitt største mareritt.