Hun gransker seg selv i speilet der hun står i det nesten tomme rommet. Hun matcher nesten de hvite veggene. Det er ikke noe galt med speilbilde hennes, faktisk, så er det ingenting hun vil forandre med det. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun ei tynn jente, med langt mørkt hår og et veldig pent ansikt. Og hun elsker øynene sine. De mørke øynene som nesten er svarte. Men når hun ser på bilder av henne er alt motsatt. Virkeligheten fanger henne, og drømmene tar slutt.

Hun hadde lagt kameraet på hylla, og det den gjorde var bare å samle støv. Hun ville si at hun ikke var så ille på bildene som ble tatt av henne. Men hun klarte ikke. Hun ville aldri se seg selv på bilder og hun ville heller ikke at hun skulle bli tatt bilde av. For ingen skal se hvilket monster hun er som bare kameraet kan fange.

Ikke et bilde var tatt av hun på 2 år. Det var hun ganske fornøyd med. Men hun klarte helt fint å se seg selv i speilet. For der så hun noe hun likte. Selv om hun visste at det var juks og løgn. Men hun betrodde seg til speilet inntil så lenge. For det var bare hennes speil hun kunne se seg selv i. Ikke noen andres. Og selv etter 2 år hadde hun heller ikke pakket ut så mye av eskene fra da de flyttet. Hun likte seg i det nesten tomme rommet med bare et falskt speilbilde av seg selv som selskap.

”Du kan ikke flykte fra sannheten for alltid” hadde moren pleid å si. Moren hennnes syntes at datteren skulle bli kvitt noe av det unødvendige fettet som hang rundt magen, lårene og rompa. Det var ikke ekkelt å se på hun, for hun var ikke feit sånn direkte. Men lubben var hun og det fikk hun ofte høre. Og hver gang gjorde like vondt, det svidde som en ørefik. Og hver gang løp hun og forsvant inn i det hvite kalde rommet.

Hun gransket seg selv nøye i speilet. Øynene var røde og tårefulle. Hun gransket ansiktet sitt. Men denne gangen så hun seg selv som den hun var. Ikke den hun ønsket. Til og med speilet hadde vendt seg mot henne og kastet virkeligheten hardt mot henne som traff henne hardt og vondt. Hun knyttet neven, så monsteret for siste gang. Så slo hun. Med all sin kraft slo hun mot speilet. Det knuste. Og bitene lå strødd utover gulvet. Så fikset hun litt på sminken og gikk ut, og smilte. For løgnen var borte.