Jeg ser meg i speilet. Synet gjør at jeg må skjære en grimase. Den skrive nesen er en ting. I tillegg har vi jo de alt for tettsittende øynene og de spinkle bena. Jeg synes at beina mine er feite, men siden mamma synes at beina mine er spinkle så er de nok det. Uansett hva de er så er de i alle fall ikke fine. Ingen ting ved meg er fint.

I dag, ja, akkurat i dag for et år siden bestemte jeg meg for å kontrollere alt jeg spiser fremover. Joggetur hver dag, og aldri, aldri kake eller godteri.

Jeg ser i speilet en gang til. Håper at noe har forandret seg siden i sted. Blir igjen skuffet. Speilbildet har forandret seg på disse to årene, men likevel synes jeg ikke at jeg har blitt noe penere. Tvert imot.

Jeg spytter på speilet. Midt i fjeset på jenta jeg ser der. Ikke på speilbildet mitt, men på jenta i speilet. For et år siden var vi venner. Nå hater jeg henne mer enn noe annet her i verden.

Mamma roper fra kjøkkenet og sier at det er middag. Jeg roper tilbake og sier at jeg ikke er sulten. Sult? Hva er det? Jeg husker ikke, for jeg er aldri sulten.

Mamma er bekymret over at jeg nesten aldri spiser. Nesten, ja. Jeg overhørte en samtale mellom mamma og pappa i går kveld. Men mamma sa bare ”nesten”. At jeg nesten aldri spiser. Viss jeg ikke spiser hadde han ikke sagt ”nesten”. Og så lenge jeg spiser er jeg like frisk som andre. Spiseforstyrrelse? Nei, det er det bare modeller som får. Jeg? Jeg kunne aldri blitt modell. Derfor er jeg frisk. Jenta i speilet nikker tilbake. Hun er ganske grei sånn. Alltid enig med meg.

I min verden er det bare to personer; Jenta i speilet og meg. Vi bor inni en stor borg, eller kanskje et fengsel? Uansett, så er det umulig å komme inn, eller for den saks skyld, ut derifra. Inne i borgen er det ett rom. Det er helt tomt, mørkt og trist. Utenom meg og jenta er det i alle fall ingen ting der. Vi sitter bare der. I hvert vårt hjørne. Vi snakker aldri sammen. Vi bare sitter der. Mamma og pappa var der før. Men så forlot de meg. Eller kanskje var det jeg som stengte dem ute? Jeg husker ikke. Det er så lenge siden.

Viss jenta en dag forsvinner, da tror jeg at jeg kommer til å dø av ensomhet. Det er nemlig ikke usannsynlig at hun kanskje dør, for hun har nemlig blitt så tynn i det siste. Det er litt rart, at selv om jeg hater henne når jeg ser henne i speilet er jeg likevel glad i henne. Jeg håper at hun begynner å legge på seg igjen.

Mamma roper på meg fra gangen. Hun sier at vi skal til psykologen, som vi alltid gjør på mandager. Psykologen min heter May, og er i tillegg til psykolog, en veldig god venn. Jeg forteller henne om jenta som har blitt så tynn og stille i det siste. May lytter og nikker. Hun spør meg om hvordan henta ser ut. Jeg svarer at hun ligner ganske mye på meg. Jeg forteller også om at jeg hater henne når jeg ser henne i speilet, men at jeg likevel ikke hadde overlevd i det store, mørke rommet uten henne.

Etter timen går mamma inn på kontoret for å snakke med May. Psykologen sier at jeg er uhelbredelig. Jeg er på en måte ”fanget” inni borgen, eller fengselet. Jeg hører at mamma hulkegråter.

Mamma kommer ikke ut før etter en halv time. Da gir hun meg en stor klem og sier at hun er glad i meg. Men ordene kommer ikke forbi muren, og gir ingen mening.

Tre uker etterpå sitter jeg innesperret i rommet. Det er som om alle dørene er erstattet med vegg. Jeg ser på den magre jenta i det andre hjørnet av rommet. Hun gråter seg i søvn. Jeg spør om det er noe i veien. Men hun har allerede sovnet.

Etter noen timer griper angsten meg. Tenk om hun aldri våkner! Jeg går bort til henne. For første gang på svært lenge. Jeg står og ser på henne en stund. Hun er svært vakker. Det har jeg ikke lagt merke til før. Jeg røren ved hånden hennes. Den er kald som en isklump, og det nydelige ansiktet et blekt. Da innser jeg at hun har sovnet for godt. En tåre triller nedover kinnet imens jeg stryker henne over håret.

Ensomheten kommer over meg som en kald hånd som trykker meg ned. Til slutt må jeg gi etter. Jeg faller ned i bakken ved siden av jenta, sovner, og våkner aldri igjen.