Alle er unike, hver for seg, på hver sin måte.

Alle er spesielle, med spesielle egenskaper.

Bortsett fra noen som skiller seg sterkt ut.

Noen som blir sett på som "hemma" i det vanlige samfunnet.

"Noen" var blant annet meg.

Jeg var en helt annen.

 

Jeg pleide å sitte midt på kjøkkenbordet og stikke meg selv med gaflene. Den første gangen jeg gjorde det, satt jeg der alene mens de andre var i stuen og så på tv. Jeg stakk meg til blods bak leggen. Blodet dryppet ned fra bordet men ingen merket noe. Det var broren min som så det. De harde strekene og skorpene som hadde satt store merker. Han skulle skifte bleien min, jeg var bare fire år gammel. Men ingen fikk vite om det. Broren min ville ikke forstyrre mor min med sånne bekymringer da hun konsentrerte seg hardt om den kjolen hun sydde som måtte være ferdig dagen etter. Så det ble på en måte litt glemt.

 

Neste gang jeg lekte med gaffelen, var i barnehagen. Det var bare en uke etter og jeg satt med en kamerat på lekerommet. Vi satt der alene og etter hvert begynte jeg å stikke meg i låret med en gaffel jeg hadde funnet på gulvet. Jeg viste ham hvordan det skulle gjøres, og så prøvde han selv. Han hadde ikke krefter nok til å få fram blodet selv om han presset så hardt, og han begynte å gråte. Jeg lo. Latteren var det eneste jeg hadde i hodet mitt. Rundt meg danset små bloddråper med ondskapsfulle ansikt og lo med meg. Jeg satt og lo og lo, helt til barnetanten kom bort til meg. Men ingen skjønte at jeg og kameraten min hadde brukt en gaffel. Alle trodde at kameraten min gråt for ingenting. Jeg lo inne i meg.

 

Jeg gjorde det samme dagen etter episoden i barnehagen. Men nå gjorde jeg det ved middagsbordet. Jeg så på gaffelen og lo høyt. Den minnet meg om dagen før, og plutselig kom de dansende bloddråpene frem igjen. Trangen til å stikke meg var der. Jeg begynte svakt å stikke meg på hånden. Familien min la ikke merke til det først. Men så ble det sterkere. Jeg stakk hull på en blodåre og ble brakt til legen. Familien min var så forskrekket. De virket ulykkelige. Det virket som om de var skuffet over meg. Men jeg lo og følte ingen smerte.

 

Mor min var en syerske. Hun levde på å sy. Hun solgte verkene sine dyrt så vi hadde ikke dårlig råd. Dessuten jobbet faren min dyrt og snart skulle storebror få begynne å jobbe. Alle klærne mine var av min mor. Hun hadde sydd dem spesielt til meg og jeg var så takknemmelig. Jeg likte klærne. Bukseselene holdt buksen min oppe så ingen kunne dra den av og genseren var så varm.

 

Men min mor virket så trist da jeg en dag ødela dem. Jeg brukte gaffelen. Tre dager etter episoden hos legen, holdt jeg gaffelen igjen. Min familie trodde ikke det ville hende igjen og de tenkte ikke stort på det. Men jeg drømte om det hver natt. De dansende bloddråpene kom til syne gjennom hele drømmen. Og jeg stakk tærne mine. Gaffelen gikk gjennom og jeg lo i drømmen.

 

Drømmen ble virkelighet. Jeg listet meg ut på kjøkkenet og hentet en gaffel om morgenen. Deretter satt jeg meg i sengen min og så på gaffelen. Den var vidunderlig. Den hadde så mye krefter og jeg tenkte på alt det vidunderlige den kunne gjøre. Så kom bloddråpene dansende rundt den og jeg begynte å stikke tærne mine. Først var det lilletåa. Jeg fikk ikke gaffelen gjennom, men det lå igjen mye blod. Jeg stakk meg videre bortover, og til slutt hadde jeg stukket alle tærne mine til blods. Så begynte jeg å le. Det var så mange blandede følelser. Jeg var så glad. Så glad at jeg fortsatte. Jeg rev opp genseren min for å kunne stikke meg i armen. Så raknet jeg bukseselene og begynte å stikke meg i hoftene. Livet var så perfekt der og da. Jeg visste ikke at det ville få konsekvenser for senere.

 

Klærne mine var ødelagt. Det var jeg og. Jeg hadde stukket meg i hjel, men det hadde ikke hendt noen alvorlig skade. Det var bror min som kom for å vekke meg da jeg ikke hadde stått opp sent ut på dagen. Han hadde sett synet av en blodige meg, og klærne mine. Han hadde lagt seg ned på sengen for å be. Han ba på meg, og plutselig stod min far i døråpningen. Bror ble beskyldt for å ha stukket meg uansett hva broren min sa og sto imot. Men jeg var ikke våken da. Jeg lå og sov uten anelse om det som skjedde rundt meg.

 

Jeg var hos legen igjen. Han sa at det var ingen alvorlige skader, men selve problemet var alvorlig. Han ønsket å ta en titt på meg og jeg ble værende der et par dager. En masse prøver ble tatt, og jeg fikk slanger på meg. Jeg savnet sånn bror min. Og jeg savnet gaffelen. Jeg følte meg så ulykkelig. Jeg var som fortapt.

Så kom lyset da legen tok blodprøver av meg. Han stakk inn sprøyten og tømte blodet mitt. Jeg sa hvordan det skinte, og så begynte jeg å le. Jeg begynte å klore meg selv på armene for å kunne føle blod så jeg følte lykke. Jeg lo i dagevis. Mennesker passet på meg konstant, men jeg var ikke trist. Jeg følte blodet mitt og jeg drømte om det.

 

Familien min kom for å hente meg etter fem dager hos legen. Jeg satt alene på et rom mens de diskuterte. Jeg tegnet bloddråper med onde smil, og så kloret jeg meg litt på armen og lot det falle ned noen ekte dråper. De ekte var best. Det var de ekte som gjør meg ekte glad. Men jeg følte meg så usikker da mor, far og bror kom ut fra rommet til legen. De ville ha meg inn dit, og da ble jeg forklart at jeg hadde et syndrom. Jeg var annerledes. Jeg var ikke som alle andre. Jeg var spesiell. For alltid.

 

20 år senere:

Jeg vokste opp i sannheten; at jeg var spesiell. Det ble ofte glemt da jeg tilbringet tid med kamerater. Men da jeg ble ni år vokste de fra meg. Jeg ville fortsatt leke med tog mens de flørtet med jentene. Særlig begynte folk å trekke seg unna da de fikk vite at jeg var annerledes. Hver dag satt jeg med gaffelen og skar meg selv. Min mor sydde konstant for å la være å tenke på det vonde. Min far jobbet mye, men da han var hjemme tilbringte han mye tid med meg. Jeg følte meg stor og sterk den tiden. Min far visste om arrene mine, men han nevnte det ikke ofte. Min bror fikk seg jobb på Mc Donalds, og var ikke ofte hjemme. Jeg visste at jeg var spesiell hele tiden og skrøt av det.

 

Nå vet jeg at det er trist og vanskelig å være spesiell. Men jeg er vant med det. Jeg har så mange depresjoner inni meg, men jeg finner lykken i å stikke meg. Det er de få gangene jeg ler. Da ler jeg endeløst. Jeg ser lyset og alt blir så annerledes. Da har jeg funnet lykken. Det er et magisk tidspunkt.