«Jeg har truffet en annen». Endelig fikk hun sagt det. Det hun hadde gått og båret på over lengre tid. Stemmen var rolig, selv om redselen hadde tatt overhånd. Hun var redd for hvordan han kom til å reagere. Han hadde en tendens til å bli aggressiv når ting ikke gikk slik han ville. De sjøgrønne øynene svartnet i det ordene traff ham. Colaglasset glapp ut av de store hendene hans, og falt i tregulvet i tusen knas slik hjertet hans nettopp hadde gjort. Hun kunne kjenne brusen sive inn gjennom sokkene sine. «Det mener du ikke», sa han avføyende, og knyttet nevene. Men det alvorlige blikket hun ga han før hun bevegde seg mot ytterdøra, røpte at hun mente det. «Farvel, Patrick», sa hun forsiktig. Sinnet steg opp i han. «Dette skal du få angre på», sa han truende i det hun forsvant ut i høstværet.

«Få opp farta», lo Emilie med den sukkersøte latteren sin, og lente seg på den ene skistaven «Det er ikke langt igjen». Lengre ned i bakken som var dekket av et hvitt laken snø, stod Sebastian og drakk av soloflaska si. Emilie betraktet ham. Han var så kjekk der han stod. Det rufsete, brune håret stod i alle retninger under den røde lua. «Kommer», ropte han muntert tilbake, og la soloflaska tilbake i sekken. Det var helt folketomt rundt dem. Ingen mennesker å se. De var alene men det passet ypperlig. De begge hadde hatt lyst til å dra et sted der de kunne være sammen. Bare de to, og nå var de på vei til Emilie´s hytte, langt oppe på fjellet.

Temperaturen som møtte dem i døra var lav. Det kjentes ut som om det var like kaldt inne som ute. De lilla vottene hennes som lå på gelenderet, stod i stil med hendene som hadde fått en blålig farge av kulden. På grunn av at låsen hadde fryst i løpet av uka som hadde gått, hadde det vært behov for både makt og tid for å få den til å samarbeide med nøkkelen. Hun blåste i hendene sine. Hun kunne kjenne varmen sive inn – sakte men sikkert.

Ilden brakte i peisen. Den rødlige fargen lyste opp det mørke rommet, både når det gjaldt varme og hygge. Hun kunne ikke ha det bedre nå. Alt var perfekt. Å ligge i armkroken hans, mens hun kjente lukten av parfyme. Det myke ullteppet de lå under. Stearinlysene som gjorde stemningen ekstra romantisk. «Du betyr veldig mye for meg». Ordene klang så vakkert i ørene hennes. Sebastian så alvorlig på henne med de havblå øynene sine. De var så pene. Hun kjente sommerfugler i magen. «Du betyr mye for meg også», svarte hun stille. Han smilte enda bredere, og kysset henne ømt på halsen med de myke leppene sine.

«Hvor står veden?» Hun fulgte blikket hans. Det var festet mot vedstabelen. Det var bare én kubbe igjen. «I uthuset» svarte hun, og pekte i retningen det befant seg. Han strøk henne forsiktig på kinnet med pekefingeren, ga henne et flørtende blikk i det han reiste seg og la mp3-spilleren i lomma. Tregulvet knakte da han gikk. «Øksa står i stubben», ropte hun etter han. Han strakte opp arma for å vise at han hadde mottatt beskjeden. Selv om flammene i peisen spiste opp veden som en sulten ulv, ble det med ett kjølig i det han gikk ut døra. Kjølig som i ensomt. Hun la pleddet tettere om seg, og tok en slurk av den varme sjokoladen. Blikket festet seg mot vinduet. Det som møtte henne fikk hjertet hennes til å hoppe over et slag. Snømannen hun hadde lagd sammen med lillebroren sin forrige helg så på henne med de sorte øynene sine av stein, og smilte. Et ondskapsfullt smil. Hun kunne ikke huske å ha gitt snømannen et slikt uttrykk. Til tross for mørket som hadde lagt seg over den som et sort teppe, kunne hun tydelig skimte det. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes. Det er bare mørket som skremmer meg, tenkte hun. Lua, vottene og skjerfet den var påkledd med fikk det til å se ut som om den holdt varmen, til tross for at den hadde «blodårer» av is.

Mobiltelefonen ga lyd fra seg mens den vibrerte mot trebordet. Emilie tittet ikke opp fra boken sin. Hun kjente igjen lyden. Lavt batterinivå. Det var bare et tidsspørsmål om når den kom til å slå seg av. Plutselig kom hun til å tenke på at hun hadde glemt å pakke ned laderen. Ja ja, tenkte hun. Hva skulle hun med en mobiltelefon når hun hadde verdens beste kjæreste der sammen med henne? Hensikten med hytteturen var jo tross alt å få være sammen. Bare de to. Uten en lyd fra noen andre. Hun smilte for seg selv ved tanken, og leste videre i boka. «Spor fra fortiden» het den. Den handlet om en jente som var sammen med en gutt. Ikke fullt så hyggelig en. Den tok henne et halvt år tilbake. Fra da hun selv hadde vært denne jenta i boka. «Dette skal du få angre på». Ordene runget i hodet. Det var som om setningen nylig hadde inntruffet henne. Hun lurte på hva han hadde ment med de ordene. «Angre». Ingenting hadde hendt henne. Ingenting. Ikke hadde hun fått svi. Ikke hadde hun fått en trussel. Ikke hadde hun engang sett ansiktet hans.

Emilie kastet et blikk på den gamle klokken som hang på veggen da hun var kommet til nest siste kapittel. Den nærmet seg midnatt. Det var nesten en time siden Sebastian hadde gått ut døra. En time!? Det tok da vel ikke så lang tid å hogge litt ved. En tanke om at han kanskje holdt på å hugge ved for hele helgen og vel så det, traff henne. Det virket mer logisk. Men likevel, en gutt på nesten 1.90 som trente minst fire ganger i uka skulle ikke bruke så lang tid. Og hvorfor nå når det var blitt så sent? Han kunne jo gjøre det dagen etter når det var lysere, mildere ute. Kanskje han hadde tatt på seg skiene, og gått seg en tur? Nei, tenkte hun, og la bort tanken med en gang. For det første var det å gå på langrennsski ikke det høyeste ønsket på lista hans. Men snowboarding derimot betydde mye for han. Å suse nedover de bratte bakkene. Å kjenne adrenalinet krible i hver eneste kroppsdel. Å kjenne den friske vinden i nakken. Det var som om han lyste opp når temaet ble brakt på bane. Det var ingen tvil hans andre kjærlighet. Etter henne såklart. For det andre hadde han garantert gitt beskjed, eller spurt om hun ville være med. For det tredje hadde han vel kommet inn igjen for å ta på seg varmere klær. Hun kastet pleddet til side, slengte boka på bordet og reiste seg fra sofaen.

Kulden rev i nesen hennes, bet seg fast i fingertuppene. Den røde hettegenseren av bomull hun hadde kjøpt da hun hadde vært på storbyferie sammen med en venninne, hjalp lite. Likevel gadd hun ikke gå inn for å hente varmere klær. Hun foldet armene godt om seg. Snøen brakte under henne, overdøvet alt. Hun fulgte sporene hans. «Sebastian?» ropte hun delvis. Hun kunne se frostrøyken sive i lufta. Ingen svar. «Sebastian?» gjentok hun, denne gangen litt høyere. Uthuset stod nå et par meter foran henne. Tronet over henne, som en skygge i mørket. Døra var lukket. Kanskje det var derfor han ikke hadde svart? Eller kanskje han hørte på rock, den bråkete sjangeren hun ikke kunne fordra. Om han gjorde det, var det i hvert fall ikke rart han ikke svarte. Hun gikk opp de få trappetrinnene som førte opp mot døra, og tok i håndtaket med de frosne hendene sine. Døra knirket i det hun åpnet den, som om den skrek av smerte.

Hun så minimalt. Mørket hadde omsluttet rommet, lik utsiden. Lyden av veden som skulle ha falt i gulvet da øksa traff stubben, eksisterte ikke. «Sebastian?» sa hun stille. Ikke noe tegn til liv. Hun så for seg at han kom til å hoppe frem bak henne, og skremme henne til døde. Slik gutter pleide å gjøre. Hun følte seg forsiktig fram til den lille spikeren som hang på veggen ved døra, og grep om det hun hadde søkt etter. Hodelykta ville komme godt til nytte.

Alt ble plutselig mye lysere, mindre skummelt. Vedkubber lå slengt rundt stubben. Han hadde tydeligvis vært der. Men hvor var han nå? Øksa var også borte. Tanken om at han kanskje hadde gått ut i skogen for å hugge ved, slo til. Men hvorfor skulle han gjøre det? Det var jo ved langt framover i tid.

Plutselig la hun merke til noe i den andre enden av rommet. Hun bestemte seg for å se nærmere på det. Det var væske, rød væske. Både på veggene og det gamle tregulvet. Var det gammel maling som hadde vært der i flere år? Hun hadde i alle fall ikke lagt merke til det før. Fingertuppen rørte det. Hjerteslagene økte kraftig da hun fant ut hva der var. Blod, ferskt blod. Hva hadde hendt? Hadde han skadet seg? Uten å våge å tenke på hva som kunne ha hendt, tok hun bena fatt og løp ut. «Sebastian!?» ropte hun høyt. «Sebastian?» Nå la hun merke til mer blod. Det var en slik kontrast til snøen.

Hun fulgte det, sporet som kom til å fortelle henne hva som hadde hendt. Det førte henne bak uthuset, mot hytta. Sporet stoppet ved vinduet hun hadde sett ut før den kvelden da hun var alene. Da hun hadde fått øye på det som hadde gjort henne engstelig. Og nå fikk hun øye på det igjen. Snømannen. Denne gangen en rødlig snømann. Blod rant nedover de store snøballene. Tusen ubesvarte spørsmål surret i hodet hennes. Det var umulig å tenke klart. Hun kunne blitt sammenliknet med istappene som hang fra takrenna. Hun bare stod der, helt stiv. Blodårene hennes hadde fryst til is. Snømannens ansikt var erstattet med kjærestens. Ansiktet var like blekt som snøen. Leppene blå. Øynene vidåpne, tomme, skrekkslagne. «Nei!», skrek hun, og gikk på kne. «Hvorfor?» Tårene rant ukontrollert nedover de kalde kinnene hennes. Hun døde inni seg. Gråten overdøvet lyden av skrittene som nærmet seg. Det som fikk oppmerksomheten hennes mot det, var det skarpe lyset som bevegde seg i sidesynet. Hun snudde seg mot det. Et par meter foran henne stoppet lyset å røre på seg. Nå så hun hvem det var. Han hadde ikke forandret seg. Utseendet, den vemmelige holdningen var akkurat det samme som før.

«Jeg sa jo du kom til å angre», sa han med den mest ondskapsfulle stemmen et menneske kunne ha, og slapp den blodige øksa i den kalde snøen, lik hjertet hans var.