Sporene i sanden var tydelige selv om det var sent og solen nesten ikke hadde forsvunnet bak fjellene. Sporene var små og det var tydelig at personen som hadde etterlatt seg dem hadde løpt. Det var stille på stranden her på denne tiden og det var få lys i husene rundt. Dina stoppet litt og så ned på de små barnesporene som forsvant inn i buskene ved buskekrattet som hadde vert der i over 10 år. En sommerfugl danset forbi hodet hennes med lette vinger. Langsomt begynte hun å gå igjen, uten å vite at om hun hadde gått inn i krattet kunne hun ha reddet livet til en liten gutt.

Da Janne Jacobsen våknet den tirsdags ettermiddagen trodde hun at det var mannen hennes, Daniel, som hadde tatt med Tommy til barnehagen. Og hun fortsatte dagen som vanlig til hun skulle hente ham i barnehagen, for der sa de at Tommy ikke hadde vert i barnehagen, te trodde han bare var syk eller noe. I det hun ringte til Daniel for å høre om han hadde hatt med seg Tommy på jobben kjente hun at hjertet slo raskere og raskere og panikken bredte seg i kroppen, hun bare visste at noe var galt. Summetonen bare fortsatte og fortsatte, men til slutt hørte hun Daniels velkjente stemme svare. Hun spurte fortvilet om han hadde tatt med seg gutten på jobben, og da svaret kom sank hun ned på gulvet med hodet i hendene.

Politiet fant liket av en 5 år gammel gutt litt senere på dagen, han lå inne i noen busker på stranden. Han hadde knivstikk og sår og blåmerker i ansiktet, og øynene hans var fulle av redsel. Da de hadde undersøkt ham litt nærmere, fant de ut at han hadde dødd av blodtap og den som hadde drept ham hadde fortsatt å slått ham etter at han var død.

Janne Jacobsen satt i bilen med tårer glitrende i øyekroken. Politiet hadde funnet liket av en liten gutt og de skulle til sykehuset for å finne ut om det var sønnen deres som politiet hadde funnet. Janne, som ellers bare brukte fargerike klær hadde forsvunnet helt i fargeløse klær og det ellers så glansfulle og fine håret hennes hang bare slapt rundt nakken hennes. Daniel, som kjørte, var alvorlig og stille, og smilet som ellers brukte å henge på munnen hans var borte. Han hadde røde og såre øyne, og han var ubarbert og håret var bustete. Langsomt nærmet de seg parkeringsplassen, og de gikk sakte, uten et ord inn i bygningen. På benken lå en gutt med kort kastanjebrunt hår og grønne øyne, de så med en gang at det var sønnen deres.

Dina kom dagen etter og fortalte om sporene i sanden, men sporene hadde visst blåst bort av vinden den natten. Hun hadde sett at de hadde funnet den døde gutten på TVen og hadde skyldfølelse for at hun ikke hadde gått inn i buskene, hun burde ha visst at noe var galt, det hang liksom i luften. Da hun tenkte på den lille gutten fikk hun en klump i halsen og tanken på at det kunne ha vert boren hennes, Fredrik, gjorde vondt. Hun lukket øynene og kjente at tårene rant nedover kinnene hennes mens hun vandret bortover den folketome stranden, forbi det gule gjerdet de brukte på åstedet, mens hun kjente på sanden mellom tærne.

Han trommet fingrene på rattet mens han så på tre gutter og en jente som lekte med en liten gummibåt i den lille elven. Han kjente at sinnet raste i ham med tanken på hvordan de hadde ødelagt livet hans for 23 år siden, da han var 7 år. De hadde skubbet ham i elven, kastet steiner på ham og puttet marker i matboksen hans, det fantes ikke grenser for hva de kunne finne på med ham. Og på ungdoms skolen ble det bare verre, der hadde de slått, tatt bilde av ham i dusjen og hengt opp bildene over hele skolen, fortalt historier om ham som ikke var sanne og tatt fra ham alt han likte. Han måtte hevne seg på dem, gjøre at de forstod hva de hadde gjort mot ham, de måtte angre.

Dagen etter hadde en liten jente forsvunnet, hun var 7 år og foreldrene oppdaget at hun hadde forsvunnet etter at hun ikke kom hjem når det var middag. Navnet hennes var Lise Grensen og hun ble sist sett når hun lekte sammen med noen gutter nede ved elven. Foreldrene, Jo og Anders Grensen, hadde trodd at hun bare hadde spist sammen med en venn, men etter å ha ringt til alle hun kunne ha spist med, og ingen hadde sett henne siden hun var nede ved elven, så de ringte til politiet. Nå var det ett døgn siden hun hadde vert nede ved elven, politiet lette overalt, men fant ingen spor. Sjansene for å finne henne i live minket nå for hvert minutt.

Dina snudde seg og stirret inn i ansiktet til broren, han hadde sjokolade rundt munnen og håret var bustete etter at vinden hadde blåst i det, han hadde et rampete smil rundt munnen. Hånden hans var gjemt bak ryggen og Dina tippet at hun visste hva det var han gjemte. Og hun hadde rett, like etterpå dro han frem en vannballong og kastet den på henne. Hun lo og løftet spyleslangen som lå rett ved henne og spylte litt vann på ham.

Litt etter satt de og grillet noen pølser på verandaen, det var bare de som var hjemme. Moren og faren hadde dratt til kjøpesenteret i byen en tur og Dina skulle passe på Fredrik. Hun så bort på ham mens han tok en bit av en svidd pølse med ketchup, og kjente en klump i magen, det var venninnen til Fredrik som hadde forsvunnet på Torsdagen, og Dina hadde ennå ikke hatt hjerte til å fortelle det til Fredrik. Han hadde vert så glad i det siste og å ødelegge gleden hans var det siste hun ønsket.

Da den slappe kroppen til Lise Grensen ble fraktet opp fra elven, brakte det panikk i bygden. Det var en seriemorder som drepte barn der, de hadde selvsagt fått litt panikk da Tommy døde, men hadde trodd at det bare var et engangstilfelle. Alle unger måtte inn klokken 18.00 og de ble strengt fortalt å fortelle ungene at de ikke måtte snakke med fremmede, kriminalteknikere hadde kommet for å etterforske, og etter å ha avhørt folk for å finne likhetstegn mellom Tommy Jacobsen og Lise Grensen fant de ut at fedrene deres hadde gått på samme skole.

Grendåsen skole hadde gått konkurs for mange år siden og den nye skolen hadde vert mye bedre både for lærere og elever. Kriminalteknikerne fant listen over elever og lærere hos en tidligere rektor, og fant ut at de hadde gått i samme klasse. Etter å ha funnet listen hadde de mange mulige gjerningsmenn, eller kvinner. De advarte alle som gikk i den klassen om å passe ekstra godt på barna sine, og så spurte de om det var noen der som kunne ha gjort dette mot Tommy og Lise. Mange av svarene de fikk var Billy Durt, han hadde vert skolens bølle og banket mange elever på skolen. Han hadde blant annet brukket kjeven på en medelev.

”Så?” spurte politimannen som avhørte Billy ”Har du hørt om drapene her i bygden?” Billy var ikke akkurat som de hadde forventet at han var, han var tynn og hadde pistrete hår.

”Tror dere at det er jeg som dreper disse ungene?” øynene hans flakket mellom de to politimennene. ”Syns dere at jeg ser ut som en morder?” Politimennene dro på det.

”Du var en stor bølle på skolen da du var yngre!” Billy ristet på hodet, ”Det er lenge siden!” Han smilte litt, ”Jeg kan ikke gjøre en flue vondt nå!”

”Kanskje du savnet å banke folk?” han fortsatte ”kanskje du ville føle deg som en bølle igjen, å banke barn er ikke så vanskelig vet du!”

”Bare så dere vet det så har jeg en sønn hjemme, han er 10 år!” ansiktet hans trakk seg i en grimase ”tror dere at jeg ville ha banket opp små barn når jeg har en egen sønn som jeg er glad i? Tror dere virkelig at jeg ville ha ofret ham og livet mitt bare for å banke små barn!”

”Men vet du om noen som kunne ha gjort noe sånt?” Spurte den ene politimannen etter et halvt minutt, `noen som ville hevne seg eller noe?”

Billy tenkte seg om, så lysnet han litt opp. ”Anders Grensen, Daniel Jacobsen og Harald Soffland lurte Amalie Krinsen en gang, kan det være til noen hjelp?”

Amalie Krinsen tvinnet hendene og stirret ned i bordet hun satt ved.

”Det er fremdeles vanskelig å snakke om det!” sa hun lavt og så litt opp på politimennene som hun snakket med, ”De lurte meg veldig vet dere, jeg klarte nesten ikke å gå på skolen de neste dagene!”

”Hva var det som hendte?” Spurte den ene politimannen nysgjerrig. Amalie lukket øynene og en tåre piplet frem og rant sakte nedover det venstre kinnet. ”Jeg var så forelsket i Anders på den tiden og ville gjøre alt for å bli sammen med ham. Han fortalte meg at hvis jeg ønsket det så måtte jeg gjøre noe for ham.” Hun stoppet litt for å tørre øynene med et lommetørkle den ene politimannen rakte henne.

”Hva måtte du gjøre da?” Spurte den ene politimannen vennlig. Hun så opp på ham, øynene hadde startet å bli røde og hovne og hun bet seg svakt i leppen.

”Jeg måtte late som om jeg var forelsket i Gunnar Huste og bli sammen med ham!” Hun hulket svakt og pusset nesen i lommetørkleet. ”Det er det mest forferdelige jeg noen gang har gjort mot et menneske! Jeg måtte fortelle Anders og de andre alt vi gjorde og alt han sa til meg, og jeg gjorde det også! Og når jeg slo opp ble han helt knust, men jeg brydde meg ikke! Det eneste jeg brydde meg om da var Anders. Og så ertet Anders ham med det han hadde fortalt til meg! Han fortalte meg alle sine mest intime hemmeligheter, han stolte på meg! Og for å gjøre det hele verre så ble Anders sammen med Johanne Eik istedenfor meg!” Tårene sildret nedover kinnene, ”Jeg angrer så felt på det jeg gjorde!” politimannen tenkte seg om litt, og så sa han:

”Hva var det han dere lurte het igjen?”

Det var ingen tegn til liv inne i campingvognen, og ingen bil å se heller. Politimennene gikk bort til døren og banket hardt på den, det var ingen livstegn å høre eller se. De prøvde å åpne døren, men den var låst. Den ene politimannen bannet lavt, og de bestemte seg for å kike inn gjennom vinduene mens de ventet på at mannen skulle dukke opp. I det de kiket gjennom det ene vinduet fikk de sjokk. Der var bildet, mange bilder, av unger som ekte, sloss og spiste middag. Mange av bildene var av Tommy og av Lise men det var to andre unger som var på mange av bildene. De sparket opp døren og etter å ha ransaket huset fant de en liste med fire navn på, og de to øverste navna var streket ut. På lappen stod det:

Tommy Jacobsen

Lise Grensen

Fredrik Soffland

Trine Krinsen

Det var ingen tvil om at dette var mordlisten til Gunnar Huste, og at den neste som skulle møte ham var Fredrik Soffland!

Dina listet seg inn på badet, Fredrik hadde akkurat lagt seg og hun ville ikke vekke ham nå som han nettopp hadde sovnet. Han hadde vert utrolig trist hele dagen, det var ikke noe rart egentlig, tenk hvor forferdelig det måtte være å vite at man aldri mer skulle leke sammen med venninnen sin. Hun kiket lenge i speilet, i løpet av uken hadde hun gått gjennom en dramatisk forvandling, huden vare blek og hun hadde store, mørke poser under øynene. Plutselig hørte hun ytterdøren slå nede, hun kjente gåsehuden reise seg i nakken, hun hadde jo nettopp låst den. Stille snek hun seg ut i gangen, der var det bekmørkt, noen hadde slått av lyset! Visst alt bare var innbilling så hadde hun kraftig god fantasi, for nå hørte hun tydelige skritt i trappen. Hun snek seg inn på rommet til Fredrik og grep baseballkølla hans, som lå på kommoden hans. Skrittene utenfor kom nærmere og nærmere men av og til stoppet de for å se inn i rommene. Hun kiket gjennom den lille sprekken i døren, en høy skikkelse sto og såg inn på badet. Han snudde seg og ut i fra det lille lyset som skinte fra vinduet såg hun ansiktet hans, det var søppelmannen! Hun visste litt om ham, han bodde i en campingvogn i utkanten av byen og hadde jobbet som søppelmann siden han sluttet på skolen. Men han brukte jo å være så hyggelig, han sa hei hver gang hun møtte ham. Hjertet hennes hamret høyere, så høyt at hun fryktet at han skulle høre det, men det gjorde han ikke. Nå stod han rett utenfor døren, hun svelget, munnen var tørr og hun svettet på hendene, men holdt fortsatt et fast grep om baseballkøllen.

Politiet banket på døren først, men da ingen åpnet forsøkte de å åpne døren selv, den var åpen! Da de var inne hørte de en svak hulking fra etasjen over. De løp opp og fant Dina og broren gråtende i armene til hverandre. Litt bortenfor lå en mann utstrakt på golvet og bortenfor ham, en blodig baseballkølle. De snudde mannen, en stripe med blod rann nedover neseryggen, de visst at han var død allerede før de sjekket.

Det Fredrik fortalte var, da mannen hadde åpnet døren hadde Dina slått til ham med baseballkøllen. Hun hadde slått ham flere ganger, til slutt hadde han falt fremover og slik hadde han ligget siden da.

”Hun prøvde bare å beskytte meg!” hadde han sagt.

Tiden etter hendelsen forandret livet til Dina totalt, hun var vandt til at foreldrene sjelden var hjemme, men nå var de hjemme nesten hele tiden. Hun og broren fikk mye tykkere bånd og var sammen veldig ofte.

Men hun fikk store psykiske plager òg, tanken på at Gunnar Huste kunne komme når som helst og drepe henne og hele familien drømte hun om nesten hver natt, da gikk hun i søvne. Hun gikk i søvne inn på rommet til Fredrik og stod der med baseballkøllen i hendene.

Men selv om var sint på Gunnar for det han hadde gjort, kunne hun ikke la være å synes synd på ham òg. Han hadde blitt mobbet hele barndommen sin, og foreldrene hadde dødd når han var svært ung, han hadde ikke slekt og ingen venner. Det var ikke rart han ville ha hevn egentlig!

Slutt!