Han slapp arket med teikninga og arket sirkla litt rundt i lufta, før det la seg fint på golvet med teikninga ned. Han kjente ein frysning av raseri og fortvilelse der han stod, og rett etter detta snudde han bare til høgre og gjekk inn på kjøkkenet uten en lyd. Han fant fram skiver og pålegg smurte ein matpakke og for opp på badet tok med seg en rød handuk og hårsaker og gjekk ned i gangen og ut døra.

Han løp og løp, vinden traff han i ansiktet som velretta slag, han kjente frysningane i tenna og at leppa sprakk. Han beit seg i leppa og sleiket den for og prøve og tvinge inn noen fuktighet, men han kjente bare blodsmaken i munnen der han løp, alt virket blå/grått og han ville bare gløyme alt. Skulen, lærerene, Mona, familien, livet sitt - alt. Han stoppa ikkje før han var kommen til busstasjonen.

Det var blitt mørkt og den eneste lyset var det oransje lyset fra lyktestolpen på holde plassen. Men han såg forma til byggningen. Nå som det var mørk såg det bare ut som en stor mørk firkant med et lite grønt lys på. Han gjekk bort til benken, den hadde mistet all sin farge og tidligere glans og stod der brun nedslitt og full av tyggis og klistremerker. Han satt seg på høgre enden av benken fordi det var sølt noke brus eller annet klissete drikke på midten og litt på venstre sida. Han tok av seg den svarte sekken og satt den ved foten av benken. Sekken var gammel og slitt og hadde små hull her og der og en stor hodeskalle midt på framdelen. Men det var yndligs sekken han hadde hatt siden 7 og var den eneste han ville bruke.

Han såg på bussruten som hang på ruten «hmmm litt over en time igjen til neste buss» sa han lavt til seg sjølv. Da han satt der på benken tenkte han tilbake, tilbake på alt som hadde skjedd og korleis han hadde kommet fram til dette.

Før han røyste seg og gjekk bort til vinduet, han stod og såg på speil bildet av seg skjølv. Han såg det svart håret med den røde luggen som hang nedover på høgre sida av augene, han såg dypt inn i sine egne auge, dei runde augene med noken brune pupiller, han såg lyset fra lyktestolpen speile seg i auga sine, han såg dei mørke posane under auga, som han hadde fått etter uker med for lite søvn. «Heh, ligner på sminke» tenkte han inni seg og prøvde og smile. Men smilet forsvant fort og dei triste auga som lengtet etter noke kom tilbake. Han viste ikkje om dette var det riktige og gjere. Men han kom ikkje på noke bedre.

Han løftet armen og tok forsiktig av den kvite og svarte stripete hansken med rosa dødning hode på handflata. Han pustet på vinduet og skreiv Mona i doggen, før han visket det vekk. Han opnet den smale munnen og skulle sei noke. Men snudde seg og satt seg igjen. Medan han satt der med henda i fanget og hovudet bøgd bakover mot himmelen, månen og alle dei lysende stjernene. «Skulle ønske eg var der» tenkte han før han sa: «Du der oppe? Kva syns du detta her? Er detta riktig av meg og gjøre?». Han satt stille nokre sekunder før han mumlet lavt for seg sjølv. «Hehe, begynner og bli skrulling nå, forventet jo nesten et svar der et øyeblikk».

Han rotet nede i sekken og tok fram en handuk og lag på benken før han la seg over på siden. Han rotet nedi sekken enda en gang og tok opp et foto album, han opnet det og såg på bilde etter bilde, han hadde et litt trist utrykk i ansiktet og ein liten tåre kom ut venstre auge. Men han bare vasket den vekk med hansken og fortsatte å bla, han stoppet først da han var kommet til eit gammalt klasse bilde. «Kanskje eg aldri skulle blitt kvitt bolle klippen og den gammle gjengen. Han strøk fingeren sakte over 2-3 hoder og mumlet, «Dere var noen fine skrullinger dere. Men til slutt var eg den største eller kva?».

Medan han satt der og ventet på at Oslo ekpressen skulle komme og hente han, kom en katt gåande. Han satt seg opp og opnet sekken og la nedi albumet før han tok fram matpakken og kastet bort ei skinke som var på eine skiva. Katten kom bort til han og hoppet opp på benken ved siden av han. Han begynte og klappe katten og medan han gjorde det spurte han venlig «Kva du gjer her ute da?» skjølv om han ikkje forventet noe svar. «Vel, eg er her fordi eg er idiot» sa han til katten og små lo for seg skjølv. Katten bare satt der, kull svart i pelsen og lange slanke bakbein og spisse ører og med dei smale grønne auga stirret tilbake som noen spørsmålsteikn. «Ikkje at du vil forstå så mye. Men du skal nå få høre kvifor eg sitter her, eg har jo ikkje anna tids fordriv uansett. Alt begynte den dagen i 7. klasse»