Det var ganske mørkt ute. Skogen som for bare noen timer siden hadde båret alle høstens farger, fortonet seg nå som noe sort-hvitt. Nordmannen stod helt urørlig mens han studerte frostrøyken mellom hvert av sine dype åndedrag. I det fjerne kunne han så vidt skimte skyggen av en person som med lette skritt beveget seg mot ham. Den kalde høstvinden kom skrikende mellom trærne fra alle kanter. Det tok ikke lang tid før skikkelsen nådde frem til ham, rekte ut høyre hånd, og sa med en vennlig stemme:

”Hei, jeg heter Chen. Du vet ikke tilfeldigvis om dette er veien til Norge?”

”Hva?” svarte nordmannen med en lavmælt, forundret stemme.

”Jeg må en snartur innom Norge” svarte Chen høflig ”og jeg tenkte at du kanskje vet om dette er riktig vei?” Nordmannen trakk så vidt på smilebåndet, men fikk snart steinansikt igjen.

”Du er gal!” sa han så høylytt, og forsvant raskt med bestemte skritt videre innover i skogen.

Nordmannen hadde ikke fått sove denne kvelden, og bestemte seg derfor for å ta seg en kveldstur. Han var nervøs fordi han skulle ut på en studiereise dagen etterpå. Tidligere hadde han som oftest holdt seg hjemme, og brydd seg lite om verden utenfor. Dette syntes han var tryggest fordi i hans eget hjem, gjaldt kun hans egne normer, men nå måtte han altså reise til et land med helt andre kulturer, normer og regler. Han mente at det kun var ens eget hjemland som kunne bringe lykke, og at landegrenser var til for at det skulle forbli slik. Denne tanken streifet ham nok en gang mens han gikk videre nedover stien gjennom skogen, som nå endelig hadde stilnet. Det eneste han kunne høre var raslingen av vissent løv under skoene sine, idet han tok et siste skritt før et veiskille tvang ham til å stoppe opp en liten stund. Stien ble nå splittet, og en vei gikk til venstre, mens den andre svingte inneover mot venstre. I midten var det plassert et noe falleferdig skilt som forklarte at veien som gikk mot venstre førte til Kina, mens veien til høyre går til India. På bakken under skilttet så nordmannen den samme mannen han hadde sett tidligere på kvelden. Chen gjenkjente nordmannen, og reiste seg opp for å gå ham i møte.

"Det ser ut til at du er nødt til å velge en vei" sa Chen, med en like vennlig stemme som tidligere. "Du vet vel ikke tilfeldigvis om dette er veien til Norge?" spurte han så en gang til og pekte nedover den stien nordmannen hadde kommet fra. Nordmannen så seg tilbake og la merke til enda et skilt med innskriften "Norge" som pekte nedover i samme retning.

"Er det den veien?" spurte Chen forsiktig og vagget forbi nordmannen og forsvant inn i natten.

"Du er virkelig gal du!" ropte nordmannen etter ham, før han satte på sprang innover den venstre stien.

I mellomtiden hadde skogen våknet igjen, og trærne tilbød ikke mye ly mot den kalde vinden. I tillegg til skog oppdaget nordmannen til sin store forbauselse at det også var bebyggelse der han nå var. Det var heller ikke bare snakk om noen hytter eller småhus, men derimot raget plutselig en storby over hodet hans. Høyreiste skyskrapere, hoteller, neonbelyste skilter og overbefolkede gater fylte opp denne usannsynlige levende byen. Nordmannen hadde problemer med å tro det han så. Han gikk forsiktig innover i byen og tok seg god tid. For hvert skritt han tok så han seg skeptisk omkring, mens han lurte på hva som foregikk. Menneskene rundt ham gikk helt annerledes kledd enn det han var vant til. Bygningene som nå hadde erstattet skogen, hadde han heller aldri sett maken til. Han beveget seg skeptisk videre innover i byen, inntil han  plutselig hørte en litt for velkjent stemme prøve å kontakte ham. Han snudde seg rundt, og så Chen rett inn i øynene. Med en like vennlig stemme som alltid spurte Chen om Nordmannen kunne vise ham veien til Norge.

"Hva er det egentlig som skjer her?" spurte nordmannen med en høylytt, desperat stemme, "Du er virkelig gal du!"

"Er jeg egentlig det?" spurte Chen. "Det er da ikke jeg som bruker hele natten på å vandre rundt i skog og ikke får bestemt seg for om det er snakk om en drøm eller virkelighet! Og det er ikke jeg som hele tiden tror jeg snakker med en kineser som spør etter veien til Norge! Og er ikke jeg som kaldsvetter og er redd nå som jeg blir fortalt dette!" svarte Chen. Han hadde nå en litt kaldere og med alvorlig stemme. Men det vennlige ansiktsuttrykket var det samme.

Folk begynte nå å samle seg rundt Chen og ham selv. Fra mengden kunne han tyde utsagn som "Er ikke det den gale personen fra Norge?", "Hvorfor holder ikke han seg i sitt eget land?", "Hvorfor er han her og forstyrrer oss?" Nordmannen søkte nå hjelp hos Chen, som stirret tilbake med et intenst, lurt blikk. Med ett brøt det ut latter i den enorme folkemengden rundt dem. En uutholdelig latter som var på samme tid både var nedlatende, fryktinngytende og direkte ond. I bakgrunnen av den intense latterbølgen hørte han gjentatte ganger at de nedverdigende utsagnene ble gjentatt. Det hele bygde seg opp til en så redselsfull flodbølge av lyd, at Nordmannen sank ned på kne, og tryglet folkene rundt ham om å stoppe. Til slutt kikket han nok en siste gang opp på Chen.

"Hjelp meg!" skrek han gjentatte ganger. Chen hadde fortsatt steinansikt, mens han så ned på nordmannen som nærmest druknet i et hav av latter og ydmykelse. Rundt ham så han vinduer som ble knust og bygninger som brøt sammen på grunn av lyden. Han kjente en tåre begynne å renne nedover kinnet sitt, og på brøkdelen av et sekund reiste han seg opp, løp mot Chen og tok et godt tak rundt halsen hans.

"Hva er det egentlig som skjer? Er dette en drøm? Hvorfor hjelper du meg ikke?!" skrek nordmannen til Chen, som med sine siste åndedrag svarte på spørsmålet ved å stille et motspørsmål.

"Hvorfor skulle jeg det? Du hjalp ikke meg gjorde du vel?"

Med ett ble den lille kroppen livløs, og dundret mot bakken. Samtidig satte nordmannen i et hyl og begravde hodet i hendene mens han falt ned på kne. Den voldsomme folkemassen rundt presset seg enda nærmere, og lufta ble snart så tett at det ikke lenger var mulig å puste Alt ble svart.

Da nordmannen åpnet øynene igjen neste gang, befant han seg ombord på et fly. Han følte seg litt uvel, og bestilte derfor en drink for å roe nervene. Ved siden av ham satt en noe lubben, middelaldrende mann. Han var ikke direkte mørkhudet, men hadde en gyllenbrun farge og nordmannen tenkte med en gang at han neppe var norsk. Nordmannen tenkte ikke mer over det og fant frem et gammel Se & Hør for å lese litt. Etter en stund bestemte han seg for å legge til side alt av fordommer en stund og introdusere seg selv.

"God dag" sa han høflig og nikket.

"Hei", svarte mannen i setet ved siden av "Jeg heter Rodriguez."

Det ble nok en gang stille en liten stund. Motorlyden durte avslappende fra utsiden av flyet og nordmannen følte seg endelig bedre.

"Si meg, du vet vel ikke tilfeldigvis om dette flyet går til Norge?" spurte plutselig Rodriguez.

Nordmannen ble først litt tufs, så svarte han alvorlig; "Nei, det veit jeg ikke." Han snudde hodet og la det mot seteryggen. "Hva er egentlig Norge?" spurte han så.