Harrald gikk grusveien fra huset mot veien, mot bilen som sto parkert ved fortauskanten. Grusen knaste under de grove skosålene hans. Lise, konen hans, sto i døren og vinket. Han sendte henne et slengkyss idet han satte seg inn i den sorte sportsbilen. Da de mørke solbrillene var på plass, tråkket han på gasspedalen. Bilen akselererte raskt, føk bortover.

Lise sto i døren til bilen hadde forsvunnet. Hun smilte varmt, og lukket døren etter seg idet hun gikk inn igjen. Denne dagen skulle hun til tannlegen, hadde derfor bedre tid en vanlig, tok seg tid til en ekstra kaffekopp.
Klokka slo åtte, det var på tide å dra.

Knut sto ved krysset som avtalt. Det var den store dagen i dag. Han kikket ned på klokka si, åtte, det var ikke lenge før han skulle hentes.
Han stakk hendene ned i lomma, det var kalt. Snøen dalte stille ned.

Klokka vår åtte. Harrald økte tempoet, han hatet å komme sent.

Knut tok et steg frem. Bilen stanset foran ham. Han rettet på de mørke solbrillene, åpnet døra, og satte seg inn.

«Nå... klar for den store prøven?», det var mannen i førersetet som snakket.

Lise låste døren etter seg, stakk nøkkelen i den mørke vesken hun hadde i venstre hånd, svingte det lyset håret unna fjeset, og strammet det sorte skjerfet hun hadde fått av mannen til jul. Hun hadde god tid.

Harrald var utdanningsannsvarlig for firmaet sitt, og i dag skulle en ny elev ha eksamen. Oppgaven var enkel, han visste Knut hadde gode kunnskaper innen faget, var i god form, hadde kroppsbeherskelse, og ikke nølte med å utføre det han ble bedt om. Derfor gikk han det som skulle skje rolig i møte.

Lise kom omsider frem til bussholdeplassen. Hun så opp mot himmelen. Snøen dalte tett i tett. Hvor mange snøkorn kunne det være? Hva var meningen med dem? De skulle alle bare ned på bakken, før de omsider smeltet igjen.
Bussen kom.
Der var bare to passasjerer ombord, en eldre mann med stokk som satt langt fremme, og en ung mann med et bestemt uttrykk i ansiktet, som satt lenger bak. Den yngre av de to virket veltrent, og minnet mye om hennes egen mann. Hun likte ham straks.
Hun satte seg midt i bussen, på den motsatte siden av mennene.
Den veltrente mannen smilte til henne, hun smilte til ham. Hun kunne ikke se øynene hans, han hadde på mørke solbriller.
En stasjon senere gikk den unge energiske mannen av. Han snakket i mobiltelefonen sin. Idet han passerte hørte hun: «... i boks, sett i gang ...», ikke mer, og ikke mindre, men hva brø vel det henne? Hun hadde vel ikke noe med hva han sa, eller hvem han snakket med?

Harrald la telefonen til side, snudde seg mot Knut. «Da setter vi igang...».
Knut smilte.
«Du vet hva du skal gjøre?»
Knut nikket.
«Det er bra, men vi tar det en siste gang. Du må være rask, effektiv og ikke etterlate noen spor som peker mot oss. Objektet skal uskadeliggjøres,», han lo lavt «skjønt objektet i denne saken er ikke mye skadelig...», et raskt smil gled over fjeset hans, før han fortsatte. «Objektet er en tilfeldig kvinne Sander har funnet på en buss. Hun har lyst hår, er vist ganske pen, og middels høy. Hun har en mørk veske.» Harrald tok en pause. Han kikket ut av vinduet, på trærne som suste forbi. Han følte oppbruddssteming. Som om dette var slutten på alt slik som det hadde vært, starten på noe nytt. «Hun er den eneste kvinnelige personen på bussen, så du kan ikke ta feil.» fortsatte han, «Vesken skal du ta med til oss, i god stand. Og husk, du har ikke mer enn to minutter på deg, fra du går inn i bussen, til du skal være borte igjen! Klarer du alt dette, og overleverer vesken til meg, er oppdraget fullført, og du har bestått.»
Mens Harrald snakket hadde de kommet i nærheten av en bussholdeplass. Bilen stoppet et kort stykke fra holdeplassen. De steg begge ut. Harrald hadde tatt med en liten koffert ut av bilen. Han la den på panseret og åpnet den.
Inni lå et svart halvautomatisk våpen. Knut veide det prøvende i hånden med kjenner mine. Han snudde seg mot Harrald med et tilfreds smil. Harrald rakte ham magasinet, Knut smekket det på plass og stakk våpenet inn i den forede jakka. På innsiden av ermet festet han kniv, og la en annen i støvelen. Harrald rakte ham en finlandshette som han trakk over hodet.
Det ble stille et øyeblikk før Knut vendte seg mot Harrald. Øynene deres møttes et øyeblikk. Harrald trykket hånden til Knut, han kjente den skalv svakt. Han nikket kort. Knut snudde seg og gikk mot bussholdeplassen.

Harrald satte seg på panseret. Det var enda minst 2 minutter før bussen kom.
En sportsbil av samme type som den Harrald hadde, stoppet ved siden av ham. Vinduet gikk ned og Sander stakk hodet ut.
«Hvordan går det med eksamensgutten vår? Kommer han til å bestå?».
Harrald spyttet på bakken før han svarte. Han så hvordan spyttet landet, fikk snøen til å smelte...
«Null problem, han kan det han driver med.», han smilte til Sander.
Sander smilte tilbake.
«Jeg kjører et stykke lenger bort og tar med vennen vår når han kommer ut igjen», det var Sander som snakket.
Harrald nikket ettertenksomt.
Sander sveivet opp vinduet igjen, kjørte videre.

Motordur... bussen var like rundt hjørnet.

Lise så ut av bussvinduet. Landskapet føk forbi. Det snødde tettere nå. Plutselig så hun Harrald på panseret av en sort bil. Hun smilte og vinket til ham. Han så henne. Han smilte tilbake, men bare et øyeblikk. Uttrykket i ansiktet hans skiftet raskt til fortvilelse. Hva var det som var galt? Lise forstod det ikke, men han var ute av syne like raskt som han hadde dukket opp.
Bussen bråstoppet. Hun så en mørkkledd mann stå midt i gaten foran dem.
Hva folk fant på, hun sukket oppgitt. Mørkt kledd, og uten refleks som han var, hadde det ikke vært rart om han hadde blitt overkjørt.
Mannen stormet bort mot inngangsdøren. Sprengte den med skulderen, sjåføren hadde nemlig ikke åpnet den.
Lise stusset, han hadde jo en hette over hodet, og i hånden holdt han en skyter...

Harrald fikk sjokk da han så Lise. Først sto han bare målløs, uten at han maktet å flytte på seg, men raskt kom han til hektene igjen, og visste hva han måtte gjøre, han var trent til å ta raske avgjørelser.
Bussen stanset.
Harrald løp.
Døren knustes, lyden kunne høres lang vei.
Harrald løp.
Skuddene gikk, ett etter ett. Ruten farvedes rød.
Harrald orket ikke mere, han sank i kne i snøen.

Knut var vel fornøyd. Alt hadde gått etter planen! Han hadde kommet seg lett inn i bussen, på tross av at han måtte sprenge bussdøren. Damen hadde ikke vært til å ta feil av, riktig en søt jente, nesten synd å måtte drepe henne, men et oppdrag var et oppdrag, og Knut hadde ikke nølt før han fyrte de avgjørende skuddene.
Han løftet våpenet med den ene hånden og slu hull i vinduet med den, mens han tok vesken med den andre. Han hoppet spenstig gjennom det åpne vinduet, og landet mykt og fjærende ute i snøen.
Uten å snu seg tilbake løp han, og nærmest snublet i Harrald.

Knut smilte gledesstrålende i det han kjente ham igjen. Han så sikker og tilfreds ut, rakte Harrald som satt i snøen veska.
Harrald reiste seg sakte, og ravet som i ørske mot Knut, tok ikke i mot vesken den andre rakte ham.
Sander kom susende med bilen. Han virket forbauset over å se Harrald sammen med Knut. Vinduet var nede. Han ropte «skynd dere! Hopp inn, vi må komme oss vekk.».
Harrald trakk armen bakover. Dro til Knut mitt i trynet. Han skulle banke djevelen, og det noe så grundig.
Knut tumlet noen skritt bakover. Rådvill over hva han skulle gjøre.
Sander måpte.
Harrald slo enda en gang, men Knut var raskere, dukket under slaget, trakk frem kniven fra ermet, og kjørte den inn i Harralds bryst, snøen ble farvet rød.

Knut gispet, og slapp kniven rett ned, og sank forskrekket sammen, da han skjønte hva han hadde gjort. Han hadde drept en leder. Hva kom til å skje med ham nå?
Sander kom ut av bilen, Knut kom til å dø, han var sikker på det.
Knut knep øynene sammen, han ventet hvert øyeblikk å bli dolket i ryggen, men kikket opp da ingen ting skjedde.
Sander smilte.
«Kom deg inn i bilen, vi må vekk herifra.», Sander snakket rolig, men med en anelse forakt i stemmen da han la til, «vi har ikke bruk for personer som går på noen av våre egne», han kastet et blikk mot Harrald som lå i sine siste kramper.
De satte seg inn i bilen, dørene lukket seg stille, bilen forsvant.

Snøen dalte tett som en vegg. Kroppen smeltet snøen som landet på den, mens den enda hadde varmen i behold, men varmen ebbet ut, i takt med livet. Snøen la seg som en dyne over ham. Det ble stille.