Mørket la seg som ett teppe på himmelen, og stjernene var små støv korn som skinte i lyset fra den store rundingen som svevet over trærne. Månen.

 

Fullmåne. Det var det det var. Snøen hadde lagt seg etter en lang dag med fykende kald vind og mange kilo med snø. De glinset. De tusen millionene med snøfnugg strålte der de lå og supte inn strålene fra månen.

 

- Så vakkert.

 

En ensom svart skikkelse gikk gjennom de mørke, svarte skogene. Bevisst. Skikkelsen visste tydeligvis hvor den ville. Lydene fra mørket var så full av sorg og fortvilelse, men samtidig en slags harmoni inni dem. Det var dyrene. Den verste snø dagen de hadde hatt, på mange år. Alt var ødelagt.

 

Den svarte skikkelsen gikk fortsatt med harde bestemte fotskritt inn mot mørket. Ingenting.  

 

Den svarte glitrende skogen tok slutt. Skikkelsen stoppet. Foran den, var ett stort hav av hauger med glitrende iskald snø. En kornåker. Det var det det var før snøen kom. En haug med grove smakfulle korn, lukten rev i nesen når du skulle høste det. En deilig lukt. Smakfullt. Sånn de skal være.
Skikkelsen sto bare der. Som en kald statue som samlet snø.

Med sakte skritt, begynte skikkelsen å vasse gjennom den tykke mørja med snø. Snøfnuggene hadde ikke festet seg sammen enda. Så når føttene beveget seg, fløy snøfnuggene opp.

 

Snøfnuggene har tusen millioner forskjellige mønstre. Utrolig vakre.
Skikkelsen beveget seg sakte men sikkert framover. Ut mot ingenting. Ute i havet med snø. Stillhet. Absolutt stillhet.

Skikkelsen pustet blå-røyk. Kulden gjorde Co2 om til en blå silkeaktig røyk.

 

Stillheten ble brutt. Blå-røyken forsvant. Skrittene stoppet. Skikkelsen sto stille. Helt stille.

En durende lyd fra dypt inne i skogen steg som en løve brøle. Høyere og høyere, men stoppet ikke. Stillheten var definitivt brutt.

Skikkelsen kikket bak skulderen, over den snødekkede engen. Blikket fanget et lyspunkt i skogen. Lys. Det hørte ikke hjemme i den skogen.

Skikkelsen bevegde seg raskt og smidig framover. Brølet fra skogen ble sterkere. De kom raskt. Veldig raskt.

 

Usikkerhet. Kroppsspråket. Den svarte skikkelsen var usikker. Redd.
Den blå røyken kom tilbake. Den kom raskere og raskere. Skikkelsen hadde begynt å springe. Mot ingenting. Slutten av enga. Hvor var den?

Brølet og lyset kom nærmere.
Så nærme at skikkelsen hadde en skygge mens han løp.

 

- Nå.

 

Skikkelsen tok ett sprang i snøen. Hoppet. Strakte seg mot himmelen.

 

Skikkelsen var borte. Brølet og lyset. Enga. Skogen. Alt.
Stillhet. Stillhet eksisterte.
Stillhet var. Stillhet er. Alltid Stillhet.