Jeg føler meg ensom her jeg står. Her i midten av mengden. Jeg vet at de ikke vil ha meg her. Alle ser på meg og de ser ei jente med langt, svart hår og forholdsvis pent utseende. Men de ser ikke den egentlige meg. De ser bare den masken jeg har, de ser ikke følelsene mine. De ser ikke den svarte sjelen min. For jeg er ond. Jeg har skyld i alt selv. Jeg egler han opp til det.

De skulle bare visst. De såkalte vennene mine skulle bare visst. Men de får aldri vite det, for de kommer aldri til å spørre. For de tror jeg har det bra, de tror alt er ok, men det er det ikke. Ikke på langt nær.

Å nei! Nå er klokka 23 og Petter kommer nok snart. Skulle ønske jeg kunne holde kjeft. Hvorfor må jeg alltid slenge med leppa? Nå kommer Petter snart for å gi meg “straffen” min. Han har lovet meg det. At hver gang jeg slenger en liten kommentar til han, så skal han ha en unnskyldning av meg. Men det hjelper ikke med et vanlig “unnskyld”, neida, han må bruke “straffen” sin. Han kaller det for foreldrekjærlighet. Jeg kaller det for hat og utnyttelse. Skulle ønske Petter ikke var faren min og at mamma begynnte å tenke på andre ting enn seg selv. Hun skjønner ingen ting. Hun tror jeg og Petter er bestevenner. Stakkars, dumme mamma.

Nå knirker det i døra mi. Jeg ser en lysstråle over gulvet. Det ser trygt og godt ut. Falsk trygghet. Nå kommer han mot meg. Som et rovdyr mot byttet sitt.

Jeg prøver å gjemme meg. Prøver å bli ett med veggen. Men det hjelper ikke. Han har sett meg og han vet hva han vil ha. Han vil ha det eneste jeg ikke vil gi ham. Han vil ha meg. Han står ved siden av sengen min nå, og han sier det han alltid sier: “Hei, jenta mi. Her er jeg igjen. Nå har du mulighet til å be om unnskyldning og å vise meg hvor glad du er i pappa. For du er vel glad i meg? Visst er du det, lille jenta mi.”

Nå legger han seg ned ved siden av meg og jeg gjør det jeg alltid gjør. Jeg flyr…. Jeg flyr ut av kroppen min og ser ned på jenta og faren. Han gjør sitt og hun stirrer i taket. Jeg syns syndt på den stakkars jenta uten følelser før jeg flyr videre. Høyt opp i himmelen. Ser på stjernene.

De er vakre, skjøre og nydelige. Alt det Petter sier at jeg er. Nå sprakk stjernene i tusenvis av biter og de drysser ned på mannen i senga og får han til å skynde seg. Stjernedryss… Han blir ferdig, stryker jenta over fjeset og går ut. Han sier til henne at han er glad i henne. Han vet ikke hva kjærlighet er. Det prøver jeg å hviske til jenta i senga. Før jeg synker ned i henne og jeg er tilbake i den kroppen som ikke er min lenger. For han har tatt den.

Jeg føler meg skitten men den følelsen er jeg vant til. Jeg snur meg mot veggen og prøver å sove. I morgen er det en ny dag, med nye muligheter. Jeg tenker på om jeg vil fly i morgen kveld også. Om jeg kommer til å måtte se ned på den kalde jenta i senga sammen med den mannen som sier han er glad i henne. Men kan det kalles kjærlighet? Det vil jeg aldri finne ut, for jenta i senga vil ikke svare meg. Hun vil ikke høre. Jeg tror det gjør for vondt for henne. Jeg tror mannen er slem.

Han ligner mye på den mannen jeg pleide å kalle pappa, men som heter Petter når han er slem. Den mannen som sier han er så glad i meg. Den mannen som ikke vet hva kjærlighet er.