Det er kveld. Det er faktisk natt nå. En vakker, lun sommernatt. Jeg har ligget i flere timer i gresset og bare sett på stjernene. Sett på blinkende, klare, små prikker på en himmel. Små prikker som jeg en gang overså, men helt siden jeg møtte deg jeg ikke klarer å stoppe og se på. For de små prikkene på den kullsvarte nattehimmelen minner meg om deg.

 

Små søte øyne. Akkurat som du har. Akkurat som de jeg liker. Jeg liker deg. Du er mer enn det jeg noen sinne kunne ha ønsket meg.

 

Vi er på klassetur. Vi er ved vannet. Jeg har sneket meg ut av teltet. Jeg bare ligger her, midt mellom teltene våre og hører på pusten min. Jeg er rolig. Jeg ligger og hører på alle nattens begivenheter. Bølgene som slår mot store mørke klipper. En gresshoppe som prøver å komme seg gjennom de store sivstråene ved vannet. Jeg åpner øynene mine igjen og der er det.

 

Det er det fineste måneskinnet jeg noen gang har sett. Tenk deg en stor, lysende kule omgitt av små, klare diamanter på himmelen. Det er som alt blir klarere. Tanker jeg ikke skjønte meg på før, blir nå skrevet i lufta foran meg. Spørsmål jeg hadde, finner sine svar.

 

Jeg skjønner hvem du er. Jeg skjønner hva du gjør her. Jeg skjønner hva du vil. Jeg klarer ikke stoppe og tenke på deg. Jeg elsker deg.

 

Jeg lukker øynene igjen. Hører. Bare hører. Jeg puster. Tungt. Plutselig merker jeg en ny lyd. En lyd jeg ikke har hørt før. Lyden av en kvist som knekker. Som om noen tråkker på en kvist. Jeg trodde jeg var alene.

 

Jeg kjenner jeg puster fortere og fortere. Tenk om noen står og ser på meg akkurat nå. Der var det igjen. En lyd. Lyden av en ny kvist som knekker. Denne gangen er den nærmere. Den som går ute nå, er på vei mot meg.

 

Nå hører jeg mange kvister brekke. Alle er nærmere enn den første. Nå hører jeg at du ikke går lengere. At du har stoppet. Vedsiden av meg. Du legger hodet ditt vedsiden av mitt. Du puster rolig. Jeg har enda ikke åpnet øynene mine. Du tar hånden min. Du legger den i din. De passer perfekt. De er som skapt for hverandre. Som om vi alltid skulle vært sammen.

 

Du ligger vedsiden av meg. Jeg prøvde å si noe, men du hysjet på meg. Du likte at vi var stille. Bare rolige. Likte å ligge og se på stjerner. Sammen med meg.

 

Vi ligger vedsiden av hverandre. Lenge. Plutselig går du. Du blir borte. Jeg trodde du skulle komme tilbake. Jeg reiser meg opp. Jeg ser meg rundt. Jeg ser ingenting. Alt er svart. Jeg ser ikke hvor jeg er. Jeg ser ikke hvor du er. Du er borte. Jeg er alene.

 

Jeg åpner øynene mine. Jeg er hjemme i senga mi. Alene. Pusten min stopper. Hele kroppen rister. Jeg setter meg opp. En tåre triller forsiktig ned på kinnet mitt. En tåre til. Og en til. Jeg prøver å si noe. Jeg greier ikke snakke. Jeg hvisker.

 

Jeg savner deg.