Stjerner i dagslys
Håndballtreningene blir ikke det samme med ny trener.
Hvilken karakter ville du gitt?
Jeg slepte bagen med, lukten av hallen gjorde meg kvalm. Dette året må jeg prestere! Alle har så store forventninger til meg. Det får meg til å tvile, tvile på at jeg aldri kommer til å nå det skyhøye målet mitt. Håndballen ligger klar i bagen. Nå gjaldt det å skifte teknikk fra føttene til hendene. Det har alltid vært en stor utfordring for meg.
‘’Hallo alle sammen, velkommen til en ny håndballsesong for gutter 16’’.
Sa Roger spydig. Lyden av den vodkadranka stemmen hans var til å dø av. Æsj for en fyr tenkte jeg. Alle latet som de likte han. Jeg gjorde det vertfall ikke, det har jeg vist tydelig. Han er den verste treneren man kan tenke seg. Han ba oss om a stille oss opp på rekker.
‘’Vi skal begynne sesongen med å spille mot gutter 18 i morgen klokken 09:00’’sa han.
Jeg fikk frysninger, de er 10 ganger bedre enn oss. Sist vi spilte mot dem så tapte vi med 14 mål. Når pappa var treneren vår tapte vi aldri, men nå er en stor del av livet mitt borte… pappa. Tanken på at jeg aldri kommer til å se han mere plager meg mer enn noe annet. Han var min nærmeste støttespiller når det gjald håndball, men nå er han borte får alltid. Etter treningen følte jeg meg veldig tom for krefter og tanken på at vi skal spille i morgen gjorde det ikke akkurat bedre.
Når jeg kom ut av hallen sto mamma og ventet på meg. Hun smilte svakt til meg ut fra bilen, da jeg satte meg inn spurte hun meg:
‘’Hvordan gikk det i dag?’’
‘’Bra.’’
Innerst inne gikk det ikke så veldig bra, snarere tvert imot. Mamma viste det, hun kjenner meg veldig godt.
Det første som møtte oss når vi kom hjem var Dagfinn. Han sprang oss rett ned, det gjør han alltid. Han var en japansk naken hund. Han fikk diagnosen ADHD sist vi var hos dyrlegen med han. Jeg har alltid vist at han hadde et lite snev av ADHD i blodet, men jeg er like glad i han uansett.
Neste dag:
Klokken ringte klokken 06:00, lyden av ringeklokken skar av meg sovepulsen. Dagfinn stormet ut av buret sitt og rett inn på rommet mitt. Han hoppet på meg og slikket meg i ansiktet. Jeg sto opp fra sengen og vasket ansiktet, vaskekluten stakk i huden min. Jeg så meg i speilet. Da begynte jeg å tenke på pappa igjen. Jeg så på meg selv å la merke til alle de tingene vi hadde til felles, alle sa at jeg lignet på pappa.
Da jeg var ferdig å fikse meg gikk jeg ned til mamma. Hun hadde stekt egg og kokt kakao, jeg tok en liten slurk av den kalorifattige kakaoen som mamma alltid pleier å lage. Den smakte ikke så aller verst denne gangen, det er kanskje ikke så rart jeg hadde jo dynget den ned med sukker. Da vi gikk ut så vi noe som ikke er så veldig vanlig å se her i vårt nabolag, det som møtte oss var nemlig noe som brukte å være grå fasader nå pyntet med glitrende julelys fra topp til tå.
‘’Wow.’’ sa jeg med et smil.
Da vi var på vei til hallen sa hun til meg at det kom til å gå bra denne gangen. Jeg var ikke helt enig i den påstanden, men jeg valgte og ikke si noe. Da jeg kom til hallen var det første som møtte meg Fredrik, han var den beste vennen min på laget. Han har alltid støttet meg.
‘’Nå er det bare 1 time igjen til kamp.’’ Nevnte Fredrik
Det knøt seg i magen min bare av tanken.
‘’Fredrik og Anton sideback, Håvard, midtback Stian og ole spiller ving, Kristoffer, strek! Johan i mål! Da er vi klare! Resten starter på benken.’’ Flott, jeg begynte på benken. Jeg hater å begynne på benken, det vet Roger. Stemningen av publikum var helt forrykende, det hjelper lite på at alle i publikumet heier på våre motstandere. Slik er det alltid.
10 min har nå gått, nå var det min tur å bytte.
‘’Bytter back!’’ ropte Roger ganske så påvirket av publikums skriking.
Jeg sprang på plassen min, Jeg fikk øye på motstander backen min. Det var et sjokkerende syn. Det var Rune fra B klassen. Han er stemplet som den beste håndballspilleren i hele byen. Før jeg viste ordet av det fintet han seg elegant forbi meg, da jeg snudde meg så var det ikke akkurat sjokkerende at ballen lå i målnettet. Lag ‘’kameratene.’’ Mine rister oppgitt på hode. Det gjør meg enda mere nervøs. Nå er vi i angrep. Midtbacken rekker opp hånden, nå var det klart for et trekk. Håvard så på meg med et granskende blikk, Jeg nikket febrilsk mot han. Den siste pasningen ødela alt. Denne gangen var det heldig vis ikke min feil pasning. Da kampen var slutt hadde vi nokk en gang tapt med uendelig mange mål, 5-24 ble stillingen denne gangen. Da vi gikk i garderoben hadde jeg mest lyst å stikke av. Nå kommer Roger til å gi oss uendelig mye kjeft. Vi alle satte oss på benken å så skamfulle ut vær og en av oss. Roger kom inn døren med et brak, han gnir hendene iherdig mot ansiktet og går i min retning. Han kommer nærmere meg.
‘’Se meg i øynene gutt!’’ sa han.
Jeg bøyde hodet mitt sakte men sikkert opp mot det ekle ansiktet hans.
‘’Hva var det du gjorte ute på banen i dag, egentlig?’’
Jeg svarte han ikke.
‘’HVA VAR DET DU PRESTERTE PÅ DEN HÅNDBALLBANEN I DAG SPØR JEG DEG!!’’
‘’Masse.’’ mumlet jeg stille. Svetten begynner å piple bare ved tanken på at jeg måtte gjenta det høyt.
Roger ler en falsk latter og ser på meg mimikkløst.
‘’HADE!’’ Sa han og slengte døren etter seg. Alle ser på hverandre forvirret.
Publisert 27.11.10 - 22:01,
‘’(VG Nett) Med hengeren fullastet går det veldig galt for føreren av denne bilen som smeller rett inn i fronten på vogntoget. I neste sving velter hengeren over i motsatt kjørefelt og treffer et vogntog som kommer rett i mot.
Hendelsen skjedde på E6 ved Levanger onsdag forrige uke. Føreren av bilen ble sendt til legevakten, han døde like etterpå På grunn av alvorlige hodeskader.’’
Det var pappaen min. Han døde i en bilulykke for 2 år siden. Det var den verste dagen i hele mitt 16-årige liv. Bare dager før var livet mitt på topp, vi hadde nemlig vunnet NM-sluttspillet i håndball.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst