Han står på taket. Bygningen er gul, og under han sitter det veldig mange barn og ungdommer. De sitter og arbeider med ett eller annet. Han vet ikke hva, fordi han står på taket. Han sitter ikke i klasserommet som de andre. Storm vil ikke inn til dem. Han har ingen å være med. Storm, Storm, Storm, Storm. Navnet surrer rundt i hodet hans. ”Storm ditt og Storm datt”. Han kunne kanskje ha gjort lekser hvis han het Felix eller noe. Felix, gjør leksene dine, Ikke Storm gjør leksene dine. Han hater navnet sitt. Ikke det at han synes det er så veldig stygt, på andre. Men man kan jo ikke hete Storm da, i hvert fal ikke han.

 

Storm lener seg over takkanten. I skolegården er det helt stille. Det eneste nede på bakken der, er en vott og noen måker. Storm likte denne skolen i begynnelsen, han fikk noen venner, og slapp å være hjemme heletiden. Men da han begynte i 9. klasse sluttet folk å henge med han. Nå går Storm i 10. klasse og liker det så absolutt ikke. Foreldrene kan han bare drite i, De bryr seg ikke. Lærere, vel de ser knapt at han er der.

 

En kråke setter seg på spiret på skolen. Stygge krek, kråker, egentlig. Den tar sats, og flyter ned på vinden. Storm ville likt å ha vinger, han ville likt a være en fugl. Selv en så stygg fugl som kråken.

 

Storm gidder ikke stå mer. Han setter seg helt på kanten av taket og ser på utsikten. Solen er på vei opp, det er veldig fint. Det er iskaldt på taket. Han tenkte han kanskje skulle fryse i hjel her oppe i stedet. Nei, for udramatisk. Storm kan se et glassbygg ikke så langt unna. Han vet ikke helt hva det er. Boligblokker eller kontorer. Kult er det i hvert fall. Når han snur seg kan han se St. Haugen. Ikke så godt, men han kan se toppen, og det lille slottet ved bassenget. Storm husker ikke hvordan han kom seg opp på taket. Kanskje det var luken på loftet. Eller gjennom vinduet. Han liker seg her oppe, selv om det er bitende kaldt og han vet at han ikke kommer opp her igjen etter at han er nede.

 

Storm der på klokka. Halv ti. Skulle ikke det være elever ute i skolegården til nå? Jo, han husker det nå. Klokken hans går 10 minutter for fort. Han fyller lungene med luft og skriker alt han har ”STORM”! Han legger seg ned på ryggen.

 

Toppen av trekanttaket er veldig ubehagelig på ryggen hans. Er det vondt å dø? Blir han kvitt denne kulden, eller er det slik at sånn han er før han dør blir han når han er død. Da må han være kald gjennom hele døden.

 

Kanskje han blir gjenfødt? Da vil han bli en fugl. En ørn ville vært kult. Nei, vent. Bor ikke de i fjellene. For kaldt. Han vil være en påfugl i Brasil. Ja, det hadde vært fint. Han kunne bruse med fjærene, og flakse med vingene. Nei vent, Påfugler kan ikke fly eller hva? Nei, kanskje han skulle gi opp hele gjenfødelsen, selv om det hadde vært kult å være en fugl.

 

Han hører stemmer, roping og hyling. Der er de. Alle barna som aldri ofret han ett blikk når han satt helt alene på en benk i skolegården. Der var alle ungdommene. Delt opp i grupper. Han var aldri i noen av de gruppene. Han prøvde en gang og klemme seg inn i en, men ble spurt hva han drev på med. Han bare gikk.

 

Storm klarer ikke se opp på himmelen mer. Solen er for sterk på øynene hans. Han skulle ønske han hadde foreldre som brydde seg. De ville sikkert ikke savne an engang. De krangler hele tiden. De er skilt. De krangler om hvem som skal ha han. Det hadde vært fint det, men de krangler om hvem som ikke skal ha han. Mamma ville ikke ha han, pappa ville ikke ha han. Han bor mest hos bestemor, som er gammel og sover hele tiden. Han gjør ikke lekser, hvem bryr seg egentlig? Faren hans har to andre barn med en annen dame. De er søte. Når han er hos faren pleier han å sove på et eget rom, og får frokost og sånt. Men han føler seg ikke velkommen for det. Moren til storm forteller han heletiden hvordan han var et uhell. Også ser hun bare på tv hele dagen, lager ikke middag. Derfor er han nesten aldri sammen med noen av dem, selv om han skulle ønske han var det.

 

Storm satte seg opp og så utover alle barna. Ingen så opp. De ante ikke hva som ville skje i løpet av skoledagen. Han tenkte kanskje han skulle gjøre det nå, men han vil vente til storefri. Han la seg ned i den ubehagelige stillingen igjen og tenkte over saker og ting. Han tenkte litt på Camilla i klassen. Han ville savne henne litt, selv om hun aldri hadde snakket til han eller noe. Hun var bare så søt. Storm håpet at det fantes en himmel. Altså, det gjør jo det., men at det fantes noe mer, engler og sånt. Han har alltid likt de skyene som ser ut som engleslott. Han har lyst til å sitte i en sånn sky og sove. Storm liker å sove. Han følte for å telle nå. Han teller veldig sakte; en, to, tre, fire, femti, hundre, syv hundre, ett tusen fem hundre.

 

Storefri. Alle barna kom ut igjen. Glade var de riktig glade. Det var en veldig fin dag synes Storm. Han satte seg opp. Litt synd på de minste barna som måtte oppleve dette. Pytt pytt.

 

Når skulle han gjøre det? Rett før det ringer inn? Ja, det var en fin tid. Da var nesten alle i skolegården. Tiden tikket av gårde og klokken blir tilslutt ti på tolv.

 

Det var mange barn i skolegården nå. Han reiste seg og sto helt på kanten. Han ville kjenne nå, hvordan det var å være en fugl i ca 2 sekunder før han traff bakken under seg. Han lente seg litt framover, men mistet enda ikke balansen. Oj, hva var det? Gjerdet, han glemte det. Stålgjerdet med pigger på. Om det ville gjøre vondt å lande på dem. Vel, det var bare døden. Alle skulle dø en dag, om det var vondt eller ikke vondt. Han lente seg forover med armene ut til siden. Dere skal få storm dere! Vinden pisket håret bakover og i noen få deilige sekunder fløy han.

 

Slutt