Klokken var tre om natten og stormen var på sitt verste.
Aldri hadde det falt så mye snø på en natt i Bergen, og mer var på vei, det var nå oppe i 30 cm og brøyterne hadde nok av jobb i vente. Monica lå trykt i sengen da det begynte å blåse aggresivt, det var nå rett og slett umulig å sove. Hun tok på lyset og tok på seg slåbroken , så gikk hun inn på kjøkkenet og lagde seg en kopp te, mens hun gjorde det så hun ut på det den urolige stormen som bare ble sterkere og sterkere.
Hun skulle akkurat a slå på tv da strømmen akkurat gikk. Der satt hun i blekmørket og funderte på hva hun skulle gjøre de neste timene til det ble lyst ute.
Nå hadde snømengden økt til 60 cm og hun begynte å bli svært urolig, ikke på grunn av været, men på grunn av at hun måtte komme seg på jobben hvor det var nok av oppgaver som bare ventet på å bli løst.
Hun klarte å finne noen telys og et par stearinlys som hun tente omkring i stuen, plutselig ringte det på døren. Hvem kunne det være tenkte hun, det kunne selvfølgelig være noen i nabolaget som trengte et par lys eller noen annet.
Hun vurderte å la være å åpne døren, men personen som ventet på ute hadde nok sett lyset i stuen. Hun åpnet døren og en helt fremmed mann stod fullstendig nedsnødd utenfor. Han spurte vennlig om han kunne få komme inn en stund å varme seg på grunn av at bilen hadde satt seg fast, hun svarte ja og hentet et håndkle som han kunne tørke seg med.
Etter noen minutter hadde de gått opp i stuen hvor hun ga ham en kopp te, etterpå spurte hun ham om hvor han kom fra og hva han het. Han svarte med en hyggelig stemme at han kom fra Oslo og at han het Christian.
Etter noen lange minutter begynte hun å bli søvnig, men hun tok ikke sjansen på å legge seg til sove nå som hun hadde en ukjent gjest på besøk.
Tiden gikk og etter to kopper te og en lang samtale sovnet han, men hun var våken helt til øynene ikke klarte å holde seg åpen lengre.
Det var kaldt veldig kaldt. Monica lå halvvåken på gulvet, men ikke i stuen for hun lå nå i boden bundet fast til et rør.
Hun skjønte først ingen ting, men det tok ikke lang tid før det gikk opp for henne at hun ble ranet. Hun hørte flere folk som løp rundt og lagde masse lyder, hun klarte å ta en glass flaske som hun knuste og så tok hun en av de knuste bitene og begynte å skjære av teipen.
Hun åpnet forsiktig opp døren og gikk stille ut mot ytterdøren. da hun kom bort til ytterdøren tok hun på seg jakken og åpnet døren lydløst, men da døren var åpnet kom lyden og alt det andre som var utenfor inn og lagde spetakkel som man ikke kunne unngå å høre og ikke lenge etter kom en løpene ned døren, hun løp ut i uværet og kjempet seg gjennom et terreng som var helt fremmed for henne.
Hun kunne ikke se noen, men hun hørte en pesende lyd som kom nærmere og nærmere.

Smerten var utholdelig etter den tunge snøen som gjorde henne hurtig utmattet, men hun kjempet videre. Så var det stille bortsett fra lyden fra stormen hørte hun ikke lyden fra en andpusten fremmed lenger.
Hun kjempet seg videre og kjente at føttene snart var ødelagt, men hun kunne ikke stoppe nå for hun måtte finne ett av naboene sitt hus så hun kunne være der til daggry.
Alt var vekke i alle fall var det slik hun følte det, hun kunne ikke se ett eneste lys hun kjente bare den stikkende vinden som skar seg igjennom huden, og begynte å bli søvnig.
Da hun hadde gått i en evighet så hun endelig et hus, og kjempet seg bort ti huset og banket på.
Hun banket og banket, men ingen svarte så til slutt gikk hun inn fordi hun tenkte at de ville nok skjønne at hun var nødt til å gå inn for ellers ville hun fryst i hel.
Hun ropte hallo noen ganger og skjønte etter hvert at det var ingen hjemme, men hvem ville reise fra hjemme uten å låse døren.
Hun gikk opp trappen og gikk inn i det første rommet hun så, men der var det ingen så hun gikk til neste og der lå det en i sengen.
Hun ville helst ikke vekke henne, men ville heller ikke gå videre.
Hun gikk bort til henne og dyttet litt i henne, men ingen respons.
Rullet henne rundt og med et uhell havnet jenten på gulvet, Monica skjønte nå at jenten var død, men hvordan?.
Hun fikk panikk og begynte å snakke til seg selv for å roe seg ned, men ingen ting virket og viste at det var ingen utvei fra dette hælvete av et uvær som så ut som om det aldri skulle ta slutt.
Hun satt i et av hjørnene i rommet og skalv da hun hørte ytterdøren gå opp og igjen, der var den samme pesingen som hun hadde hørt hor ikke så lenge siden. Hva skulle hun nå gjøre?
Hun gikk inn i skapet og prøvde å være stille, og ikke lenge etter kom den fremmede inn i rommet og da han så at jenten lå på gulvet begynte han å rope navnet til Monica. Pusten ble så vanskelig å holde stille at hun til slutt lagde en lyd som man kunne høre i hele huset, og da den fremmede hørte det gikk han langsomt mot skapet og åpnet døren, hun spente ham i magen så han ble kastet igjennom luften og landet oppå jenten. Etterpå løp hun ut av rommet, men da hun kom til trappen puffet den fremmede henne ned trappen så hun falt ned og slo seg kraftig i det venstre kneet. Hun prøvde å kjempe seg mot døren, men den fremmede tok henne i den skadete foten og dro henne inn i stuen, hun skrek på grunn av den forferdelige smerten.
Han tok henne opp på bordet og sa at han ville utnytte sjansen, og begynte å dra ned buksen hennes, men før han hadde kommet så langt slo hun ham i skrittet og begynte atter en gang å kjempe seg mot ytterdøren og klatre deretter å komme seg ut.
Så var hun ute igjen og var nå ikke så klar for å kjempe seg igjennom det iskalde mørket.
Hun fant en hule hvor hun krøp inn for å søke ly en stund.

Hun så ingen sammenheng oppi alt dette, det var jo ingen grunn til at de skulle gå inn i et hus for å drepe en jente og deretter havne opp hos henne hvor de rotet rundt for å finne hva?
Klokka var nå blitt åtte og det var blitt lyst. Stormen hadde ikke lagt seg ennå så det var null sikt.
Monica var gjennomfrossen, men var fortsatt i live.
Hun krøp ut i dagslyset og begynte å presse seg igjennom de tykke lagene med snø og gikk i retningen mot sitt hus og tenkte at de som var i huset var nok vekke nå.
Hun var fortsatt redd, men følte seg trygg nå som det var blitt lyst.
Da hun kom inn døren som hadde stått åpen hadde det kommet et tonn med snø inn, men det rare var at alt var urørt.
Da hun kom opp i andre etasje var alt fint og det så ikke ut som noen hadde vært der.
Nå var hun frustrert, hun løp ned og gikk inn i boden hvor alt var helt fint og det var heller ingen glassbiter på gulvet.
Senere på dagen roet stormen seg og vinden skiftet over til frisk bris.

Etter en stund ble hun så søvnig at hun sovnet.
Da klokken passerte fire våknet hun og begynte å lure på om det hele var en drøm.
Hun ringte til naboen og spurte om alt var ok, og det var det.
Jenten som hun hadde sett død var den som svarte telefonen. Var det hele en drøm? Nei det kunne det akkurat vært siden gangen var helt våt og det var fortsatt snø på gulvet.
Dagene gikk og hun hadde ringt rundt til alle naboene og spurt om de hadde merket noe uvanlig, men ingen hadde merket noe annet enn vinden bortsett fra en gammel nabo som hadde levd i nabolaget siden krigen, hun fortalte at en gutt hadde listet seg inn i kjæresten sitt hus hvor han drepte kjæresten fordi at hun hadde hatt et forhold med en som bodde i det huset Monica bodde i, deretter hadde han gått ned i huset hvor Monica bor for å drepe gutten som hadde hatt et forhold med kjæresten og letet etter ham og da han ikke fant ham så raserte han hele huset før han tok livet av seg selv.
Men hvordan hadde døren vært åpen, vel det var fordi at vinduet på døren hadde knust på grunn av presset utenfor.
Hun synes denne forklaringen var rett, men var enda usikker fordi føttene hennes var helt lilla.
Hun klarte ikke å sove på flere dager og bestemte seg for å flytte, og da hun flyttet forsvant problemene.
Hvorfor skjedde dette med henne? Det vil nok ingen noen gang få vite.