Utenfor Andvær ligger det en fugleholme som ingen kan komme i land på, om havet er aldri så rolig. Dønningene setter slike dragsug og brott om den.

Man kan se holmen fra badeplassen Gåle, som er et populært sted om sommeren. Men det er ingen som våger å svømme ut. Det er ingen som trosser advarselskiltet som sier klart og tydelig at holmen er ikke stedet du vil svømme ut til.

Det er fint å gå turer her nå som det er høst. Da er vinden enda kraftigere ute på havet, og holmen.

Man kan virkelig kjenne naturens kraft.

Jeg er ofte her nede og trasker rundt på denne tiden av året. Da pleier jeg å sitte på en gammel trebenk og se ut på holmen og havet. Tenke på at jeg er glad over å være i land og ikke ute i stormen som har makt over havet der og da.

Grunnen til at jeg tenker på holmen nå, er nok fordi jeg akkurat nå sitter her på den gamle trebenken i høstmørket hvor jeg ser ut på havet og holmen. Ja. Jeg er glad jeg ikke er der ute nå. Der jeg kan se skyggen av en gammel fiskebåt, som gynger i bølgene så man skulle tro den skulle gå over ende når som helst. Klokken er så vidt passert sju, men så mørkt og skyggelagt alt er nå, skulle man tro det var over midnatt.

Havet er svart og brutalt, og himmelen er verken bedre. Måsene må ha fått nok der de alle rømmer i all hastverk vekk fra holmen og stormen.

Jeg reiser meg for å snu meg å vende hjemmover. To kraftige smell dundrer seg igjennom uværet. Jeg vet det ikke er fyrverkeri, for jeg har snudd meg brått mot der lyden kom fra.

Jeg ser rett på holmen…