Vet du hva Line? Sier mor til Line med en munter stemme mens Line skynder seg med å spise opp frokosten før hun skal gå på skolen. Hun gikk på videregående nå, og hun hadde ikke tid til å høre på alt dette tøvet mora alltid skulle dele med henne når hun hadde det travelest, men hun prøvde allikevel å være like glad da hun spurte hva det var mora ville si. Da forteller mora at Karolines mor skulle komme på besøk. Etter alle disse årene hadde hun endelig kommet tilbake til denne lille plassen hun hadde likt seg så godt på som ung. Hun skulle bare visst da, at det var akkurat denne plassen hun skulle flykte fra og sannsynligvis aldri komme tilbake til før mange år senere..

Line tenkte mye på akkurat dette på veien både til og fra skolen. Hun gruet seg til å treffe mora til Karoline igjen. Det hadde skjedd så mye siden hun og Karoline var blitt bestevenninner. Hun hadde mange gode minner, men også mange dårlige minner. Hun lurte på hva fru Hansen ville si til henne når hun fikk se henne igjen. Nei, Line bestemte seg nesten for å stikke bort til en venninne isteden. En skyldfølelse veldet alltid opp i henne hver gang hun så fru Hansen. Den var nesten ikke til å holde ut.

Hun var nesten glad da fru Hansen hadde flytter fra Kvamsdalen, selv om det hadde vert med frykt og sorg i hjerte. Men alt hadde ikke blitt bra igjen selv om hun flyttet. Line hadde da tross alt mistet sin beste venninne. Hun husket de siste timene de hadde sammen som om det skulle vært i går.

Det var 8 årsdagen til Karoline. Den dagen som skulle bli den beste dagen i livet hennes, så langt. Det merkelige var at det ble ikke bare den beste dagen i livet hennes, men også den siste.

Karoline hadde en vanlig bursdagsfest, akkurat som alle andre jenter. Ingenting utenom det vanlige. Alle hadde det kjempekjekt, og Karoline fikk mange fine presanger. Det kjekkeste var den kule mobilen hun hadde fått av foreldrene. Den skulle hun ha med seg uansett hvor hun gikk. Etter en stund kom Line bort til Karro og hvisket noe i øret hennes. Øynene til Karro hadde blitt til store runde baller, og etterpå hadde hun bare sett dumt på Line. ”Mener du det?” spurte hun til slutt.

”Selvfølgelig mener jeg det” svarte Line. ”Det blir jo gøy!”

Side ved side gikk de nedover den smale turveien. Karro lurte på hvor denne hemmelige plassen de skulle til var, men Line ville ikke svare henne på dette, ikke enda. Hun visste om den perfekte plassen. Hun hadde sett den dagen før da hun hadde vært nede ved sjøen og fisket med faren. Det var bekmørkt rundt dem, og innimellom alle trærne kom det mange rare lyder. Lyder Karro mente å huske hun aldri hadde hørt før. Hun tok et godt tak i armen til Line, og følte seg med ett tryggere mens de trasket gjennom de få gule bladene som hadde falt ned fra trærne. Line var alltid så sikker, og visste alltid best. Og hun visste det at du kunne ikke være åtte år, å ikke kunne stupe. Det var bare ikke lov, mente hun, og Karro måtte jo si seg enig i det. Men hun mente da det at det var da litt for kaldt til å bade nå da. Men Line insisterte. Berget var ikke for høyt og ikke for lavt. Akkurat passe. Og nå var hun jo blitt åtte år og alt.

Vinden blåste gjennom det lange blonde håret deres da de kom ut fra løvskogen mot det store blåe havet. Line lukket øynene, og trakk pusten dypt. Det luktet – sjø…

”Vi er der snart nå” hvisket Line.

”Ok” hvisket Karro tilbake.

Det var merkelig akkurat det der tenkte Line. Hvisker du til en person, hvisker personen nesten alltid tilbake. Hun smilte et lite lurt smil for seg selv mens de gikk videre.

”Hva er det du smiler for” spurte Karro.

”Vi er fremme” svarte Line. Og det var de. Den perfekte stupeplassen. Badedraktene hadde de tatt på seg på badet hjemme hos Karro. Den lyseblå badedrakten til Karro lyste opp rundt dem. Line hadde alltid vært så missunnelig på henne for den. De gikk frem til kanten, men kunne ikke se noe nedenfor. Det var ikke så høyt, men de kunne allikevel ikke skimte det kongeblå vannet som lå og bølget under dem, men i gjengjeld kunne de høre det.

Line stilte seg opp som en profesjonell stuper hadde villet gjort og viste Karro hvordan hun skulle stå. Armene rett opp som en rakett. Og dermed gjenstod det bare å hoppe utfor med armene og hodet først. Hun så at Karro ikke likte helt tanken på dette. Å hoppe ut i ”ingenting”. Hun skalv, og så forsiktig bort på Line som sto og fortalte at alt kom til å gå bra. Det var ingenting å være redd for. Karoline smilte. Så rett foran seg igjen og mannet seg opp til stupet. Noe av det siste Karro tenkte var at hun var svært stolt over seg selv som turte å stupe for første gang. Men det var første og siste gang.

Line stod igjen oppe på berget og ventet på å høre plasket etter bestevenninna. Men det kom aldri noe plask, isteden kom det et hult dunk. Line ropte etter Karro men fikk ikke noe svar. Hun sprang ned til sjøen for å se om hun så venninna, og hun syntes å se en kropp som lå uti vannet litt lenger borte. Hun ropte en gang til men fikk ikke noe svar. Da sprang hun opp igjen der klærne til Karro lå, med den nye mobilen i den ene bukselomma, og ringte.

Line åpnet ytterdøra til huset. Mer enn det husket hun nesten ikke fra den kvelden. Alt var omtåket og uklart. Men hun husket en ting hun hadde angret på at hun sa. Hun hadde skyldt på noen andre. Hun hadde sagt det var en stor gutt som hadde kommet og skudd Karoline utfor berget. Hun hadde løyet. Og på grunn av den løgnen kunne hun aldri se mora til Karoline i øynene igjen uten å gråte innvendig.

Da hun kom inn i stua satt mora til Karoline der, som om ingenting hadde hendt for så mange år siden. Hun reiste seg og gikk mot Line. Fru Hansen omfavnet Line og ga henne en stor, god klem, men da greide ikke Line holde ut lenger. Hun begynte å gråte på skulderen til Karolines mor, og hun greide ikke å slutte.