Det var nytteløst å kjempe imot. Han var for sterk, og motstanden var for hard. Jeg hadde blitt vant med slagene, og merkene rundt håndleddene ble ikke så tydelige hvis jeg bare lå stille. Jeg var slik en snill jente, pleide han å hviske til meg. Jeg hadde gitt opp å rope etter hjelp, ingen hørte meg uansett. Men da han begynte å kle av seg, og jeg visste hva som kom til å skje, skrek jeg av siste røst.

Jeg hadde gått på skole i elleve år. Det hadde kommet og gått folk rett som det var, jeg la egentlig ikke så mye merke til dem. I dag var det annerledes, for nå var det vår klasse som skulle få en ny elev. En ny kamerat for gutta, og en ny kjekkas å kikke på for oss jentene. Vi var allerede en halvtime inn i første time, da det banket på døren til klasserommet. Frøken åpnet, og inn døren kom det en person de færreste hadde sett lik. Han hadde ikke stelt hår, trange klær og solariumsbrun hud. Han hadde en blekaktig og ren hudtone, et smil som smeltet enhver jente og øynene hans skinte som diamanter. Han var kledd i en litt røff baggy bukse med en hvit singlet til, som fikk de store musklene til å se enda mer markert ut.

Var det virkelig sant som frøken hadde sagt, at denne nydelige skapningen kunne ha vært plassert på en ungdomsinstitusjon? Foreldrene hans hadde visstnok vært narkomane siden han var liten, og han bodde derfor på et fosterhjem. En dag hadde han rømt fra fosterforeldrene sine, og vært sporløst forsvunnet i tre uker. Det hadde vært masse stress med politi og greier, og selvfølgelig en hel del oppstyr i media. Da de endelig fant han i en boligblokk i Oslo, hadde det blitt bestemt at han måtte bo på en institusjon for ungdom med problemer. Han hadde bodd der i to år nå, og siden han hadde hatt så bra oppførsel det siste halvåret, skulle han få prøve seg på offentlig videregående skole igjen.

Noen uker senere

Etter hvert som tida gikk, ble vi bedre og bedre kjent. Han virket som en ålreit gutt, og en dag ble han med meg hjem etter skolen. Vi satt på rommet mitt og pratet og han fortalte meg om hvor forandret han hadde blitt, og hvor mye vanskelig han hadde opplevd. Jeg syntes så synd på han. Vi avtalte at han skulle komme på besøk til meg i helga, for da skulle foreldrene mine på hytta, og vi hadde huset for oss selv.

Fredag kveld

Endelig var skoleuka slutt, mamma og pappa hadde dratt på hytta, pizzaen stod i ovnen og jeg var ferdig sminket.
- Diiing dooong
Han var her! Hjertet tok et dobbelt slag, og blodet strømmet så fort i kroppen at det gav meg en kilende kribling. Jeg kikket meg en siste gang i speilen, før jeg åpnet døra. Og der stod han, like vakker som jeg husket.
- Hei, sa han og presset leppene sine mot mine. Jeg blei sjokkert over den plutselige fysiske kontakten, men sa ingenting. Bare stod der og lot tungen hans leke med min en stund.
- Kom inn, avbrøt jeg han da jeg begynte å føle det litt ubehagelig.
Jeg fulgte han inn i stua, før jeg gikk på kjøkkenet for å ordne ferdig med maten.

Da vi hadde spist oss gode og mette, satt jeg på en film og la meg i armkroken hans.

Begynte å stryke meg på armen, låret, mellom beina.. Synes det gikk litt fort, og følte det ubehagelig, men sa ingenting. Jeg synes så synd på han siden han hadde opplevd så mye vondt i livet sitt allerede at jeg ikke ville såre han. Blablabla, så sier jeg stopp til slutt, da han begynner å ta av meg klærne osv. Men han sa at skulle skade både meg og familien min hvis jeg ikke var med på leiken. Blablabla, sa jeg skulle ringe politiet, blabla Og selv om han blei satt inn igjen, hadde han mange kontakter. Jeg gjorde alt han ville.  

Han strammet tauet rundt håndleddene mine. Jeg prøvde alt som stod i min makt for å komme meg vekk. Både bite, sparke og vri meg løs. Jeg brukte mine siste krefter; Trakk pusten godt inn, og skreik. Men da kom slagene, og blodet rant ned fra munnviken. Smertene var ikke lenger en fiende. Tvert imot. Det var en venn som fortalte meg at jeg fortsatt var i live.