John strammet beltet sitt, snudde seg og hilste forsiktig på lufta. Han følte det mest behagelig å trene i bakgården sin. Den var mørk og skummel, derfor ville ikke fienden se han så godt, for han gikk i ett med lufta, som var svart. Alle dukkene som var plassert rundt omkring, ble hver kveld totalt knust. Han hadde vært lærer i 10 år. Da hadde han svart belte i 1. grad. Nå hadde han i 9. grad. Hans mål hadde alltid vært å få den 10. graden. Og det var ikke lenge igjen, det følte han på seg.

- KIIAY!!! Ropte han ut i lufta mens han utførte en ”Mai Geri” fulgt av en “Soto uke”. Merkelig nok traff han ingen dukker. Det hadde aldri hendt han før.

Brått stoppet han. Det var noe som ikke stemte. Dukkene, de sto ikke der han hadde plassert dem.

- Bravo!!! Fantastisk, nydelig utført, hørte han bak seg.
John snudde seg sakte rundt, først hodet og deretter resten av kroppen, bare for å forsikre seg om at den han hørte ikke stod rett bak han. Stemmen hørtes kjent ut, men han fikk ikke helt plassert den.

Omrisset av mannen ble tydeligere. Han var høy, slank,og iført en hvit karate dress som skilte seg godt ut i mørket. Ved øynene hadde han noe som så ut som briller. Briller med kikkert. Mannen kom enda nærmere og nå kunne John se hva det var.
En nattkikkert.

- Hvem er du? Spurte John forsiktig mens han rettet seg opp og trakk det lange håret sitt bak ørene.
- Kjenner du meg ikke igjen, san? Spurte mannen, nesten litt frekt.
John hadde rett. Han hadde hørt mannen før. Stemmen. Den var så kjent. Men oppe i hodet hans var alt bare surr. Han fikk ikke plassert stemmen.
- Det er meg. Din…
- Min hva? Spurte John, litt nervøs.
- Vel. Det kan være det samme. Det er ikke nødvendig for deg å vite det heller.
Nå begynte John å bli virkelig redd. Hvem kunne det være.

Mannen løftet hendene opp. Han klappet tre ganger og tok dem ned igjen. I det samme kom dukkene løpende mot ham fra alle kanter.
- Jaså, så du ville ha svart belte i 10. grad. Vel, her har du sjansen din.
John plasserte seg i forsvarsposisjon. Brått kjente han høyre ben knekke, så venstre og deretter fikk han en stokk godt plassert midt i hodet. Idet han sank nedover, husket han hvem mannen var, men som mannen hadde sagt tidligere så trengte han ikke å huske det. Det var ikke lenger nødvendig.

Fredrik fikk rapporten klasket opp på pulten sin. Klokken var 09.00 og han var fremdeles litt trøtt. Han dro den litt nærmere kanten så han kunne se hva sto der.
- Mord! Ikke igjen. Det oppklarte mysteriet med danseren som hadde blitt drept for noen uker siden, hadde nesten tatt knekken på han. Han begynte nok å bli litt for gammel for sånt.

- Hva var det? spurte Kim mens han kom traskende inn i kontoret med to kopper kaffe i hendene. Kim hadde alltid vært Fredriks assistent, han var ikke akkurat den smarteste som fantes, derimot var han full av muskler, og hyggelig og snill.
- Mord, sa Fredrik mens han la rapporten ned på pulten og tok imot kaffen.
- Hvordan skjedde det? spurte Kim.
- Dette tilfellet var litt spesielt, svarte Fredrik. – Han heter John Nickel, og ble funnet i sin egen bakgård av naboen Ben Tangerud som skulle spørre om privattimer i karate. Begge bena var knekt og det var et dypt sår i hodet. Sannsynligvis lagd med noe tungt og hardt.
- Det ser ut som et  åpenbart mord for meg, sa Kim.
- Vel, det kan virke sånn. Men husk, ingenting er sikkert i en sånn sak. For her står det at han hadde svart belte i 9. grad. Noe som er utrolig vanskelig å få. Så jeg har litt vanskelig for å forstå hvordan han har blitt myrdet. Vi stikker innom nabolaget hans etterpå og så får vi se hva vi finner.
Fredrik reiste seg opp, gikk bort til bokhylla og hentet seg dagens avis.
- Og Kim! Kan ikke du finne ut hva han pleier å gjøre i løpet av uka si, sa han mens han satte seg ned, tok en slurk av kaffen sin og begynte å lese.

Klokka nærmet seg 12.00 og Fredrik og Kim hadde kommet seg fram til Ryddelgata 143. Den vonde lukten etter liket som akkuratt hadde blitt flyttet inn på obduksjon, hang fortsatt igjen i lufta. Fredrik gikk bort til en mann som lette etter spor, enten i gresset, eller på steinene, eller rett og slett hva som helst og spurte han om de hadde gått inn i huset.
- Vi har ventet på deg, Fredrik, svarte mannen.
- Takk, Nelder.
- Kom Kim! Vi går inn i huset! ropte han til Kim mellom mengden av folk rundt om i bakgården.

De gikk opp tre etasjer og åpnet døra som førte inn i en liten, rotete leilighet. På høyre vegg hang det bilder av han og mange andre legendariske karatemestere. Det var hyller fulle av pokaler. Noen gull, noen sølv og noen bronsje. Hele venstre vegg bestod av et speil, og gulvet var mykt, så han kunne øve på landinger. Veggen rett frem var liten og bestod av en dør.
- Du først, sa Fredrik litt sarkastisk.
Kim lo litt lavt og gikk inn, med Fredrik følgende etter seg.

Dette rommet var helt annerledes. Det var pent, ryddig og uten en eneste plakat. Rommet var delt opp i to deler. Det ene bestod av kjøkkenet, mens den andre delen bestod av en tv-stue.
- Jaså. Vår venn hadde iallfall noen nytelser. Kim, legg sneipene i pose, sa Fredrik mens han gikk bort til det lille bordet, som det sto et lite røykebeger på.
- Og Kim. Vær forsiktig, la han til.
Han gikk bortover til kjøkkenet som bestod av noen bokser, en telefon, en vask og en ovn.
- Ikke særlig mye stuff han hadde, sa Kim.
- Vel, trenger man så mye da? Spurte Fredrik. Kim forble stille, og tiet.
- Se Fredrik, utbrøt Kim. – Telefonsvareren blinker.
- Ja, så visst gjør den det, svarte han.
Fredrik gikk bort til telefonen og trykket på knappen.
- PIIIP. Du har en ulest melding. Trykk 1 for å høre, trykk 2 for å slette, trykk 3 for neste melding eller trykk # for å avslutte samtalen eller legg på.

Fredrik førte fingeren ned på 1-tasten og plutselig lød det en stemme på svareren.
- Hei Kim, Det er mamma. Jeg bare lurte på om du kunne huske å ta med genseren min på torsdag. Jeg vil jo se pen ut vet du. Og du. Kan du ikke snart slutte med den røykinga. Jeg skjønner ikke hvordan du plutselig kan begynne med noe sånt noe. Vel, vel. Må gå nå. Hadet bra da. PIIIIIP.
- ÅÅh. Bare ubrukelig skrap! ropte Kim. Fredrik holdt seg rolig.
- Ingenting er sikkert, min gode venn. Husk det. Det må være en grunn til at han akkurat har begynt å røyke, og hvem vet hva som skal skje på Torsdag. Fredrik og Kim skulle til å gå ut da Fredrik så noe henge på innsiden av inngangsdøra.
- En lapp! Utbrøt han. - Husk ekstratrening (karate) kl. 19.00, onsdag på tjøme.
- Men han trener jo i Oslo på tirsdager, sa Kim.
- Det stemmer Kim. Kan du finne ut hva treneren heter?
- Det blir ikke noe problem, svarte han.

Plutselig kom Nelder løpende inn i leiligheten.
- Vi har funnet et fingeravtrykk på en av dukkene. Det ble tatt vare på fra regnet under et blad.
- Det er bra Nelder. Finn ut hvem det er sitt og kontakt meg. Akkurat nå tror jeg at jeg trenger en luftetur.
Klokka nærmet seg 13.00 og Fredrik tok opp sin daglige snickers.

Huset, eller rettere sagt villaen, var herskapelig og stor. Hagen var nydelig og velstelt. Fredrik og Kim gikk sakte oppover veien til inngangen. De ville nyte hvert sekund, men omsider kom de fram, og da Kim festet fingeren sin på dørklokken hørtes en yndig lyd og lyden av trampende ben som ble høyere for hvert sekund. Plutselig gled døren opp.

- Hei, sa Fredrik til den svartkledde damen som sto og hulket i et lommetørkle.
- Hva vil dere? fikk hun presset fram.
- Vi kommer fra politiet, sa Kim, og viste fram skiltet sitt. – Vi lurte på om vi kunne spørre deg om noen spørsmål.
- Kom inn, sa hun.
Hun førte oss inn i en svartkledt stue. Egentlig var alt svart. Til og med kjøkkenet og gangen.
- Hvorfor er alt svart? spurte Kim. Fredrik himlet med øynene og gikk litt bort fra Kim.
- Hvorfor? spurte hun og satte i og stortute.
- Pass litt på hva du sier til henne Kim, hvisket Fredrik.

De satte seg ned i salongen og spurte om de kunne begynne.
- Hva heter du?
- Kristine Valender, svarte hun.
- Var John Nickel din egen sønn, spurte Fredrik.
- Nei. Vi adopterte han i en alder av 6 år, men han ville ikke bytte navn.
- Har han røyket lenge?
- Nei, han har akkurat begynt, sa hun og snufset videre. – Han sa at noen venner fikk han til å begynne.
- Hvilke venner?
- Noen fra karaten.
- Hva skulle dere gjøre på torsdagen? spurte Kim.
- Det var norgesmesterskap i Karate. Han håpet å klare å slå treneren sin. Hvis han gjorde det skulle han få svart belte i 10. grad.
- Tusen takk, Kristine. Du har vært til stor hjelp.
- Ingen årsak. Snufs.
De skulle til å gå ut av huset da telefonen til Fredrik begynte å ringe.
- Hallo! svarte Fredrik.
- Hei! Det er Nelder. Vi har funnet ut hvem fingeravtrykkene tilhører. Det er en 15 år gammel gutt som heter Christopher Wilhelmsen. Han bor i Oslo og er elev av John.
- Takk Nelder. Vi er på vei.

Det begynte å bli mørkt. Klokken var 19.00 og hvite mercedesen til Fredrik og Kim gled inn på parkeringsplassen til Netredsgata 19. Huset var ikke lite, men heller ikke stort. Et gjennomsnittshus, som Fredrik ville kalt det. Kim gikk bort og banket på. Ut kom en vakker dame, ikke mer enn 35 år gammel.

- Vi har kommet for  snakke med Christopher Wilhelmsen. Er han tilstede? spurte Fredrik
- Hvem er dere? spurte hun usikkert tilbake.
De begynte å bli lei av å vise det idiotiske skiltet hele tiden. Men ut kom de fra jakka, mens de sa; - Politiet.
Utrolig nok begynte hun ikke å skrike og bli helt hysterisk, men ropte ned Christopher. Etterhvert dukket han opp i døra.
- Hvem er de? spurte han.
- Det er politiet, svarte moren.
- Vi vil gjerne stille deg noen spørsmål angående et mord på John, karatelæreren din.
- Men mamma. Jeg har jo tentamen i morgen. Jeg kan ikke snakke med dem. Jeg har dårlig tid.
- Men Christopher. Du sa jo at du dreit i tentamen. Hva har du gjort Christopher? Svar meg. NÅ!
- Jeg har ikke gjort noe mamma. Jeg lover.
- Hvorfor fant vi fingeravtrykket ditt på en av dukkene hos John da? brøt Fredrik inn.
Christopher nølte. Han visste ikke hva han skulle si.
- Jeg er redd vi må ta med sønnen din til stasjonen frue.
- Nei! Hylte han. – Jeg var der. Han tvang oss.
- Hvem tvang dere? spurte Fredrik.
- Åge! Han sa vi skulle se det som trening.
- Så du det som trening?
- Ja, hulket han.
Det ble stille et øyeblikk før Fredrik brøt den.
- Når trener han egentlig?
- I dag. Han trener i dag. kl. 21.00
- Takk, svarte Fredrik.

Mens Åge kom traskende inn i karatesalen sto Fredrik og Kim der.
- Hei Åge. Han snudde seg brått.
- Hei! Er dere nye? spurte han høflig.
- Vel. Egentlig ikke, svarte Kim, mens han gikk bak ryggen hans og festet yndlingshåndjerna på hendene hans.
- Hva mener dere med dette, hylte han opp i ansiktet til Fredrik.
- Det vi mener med dette er en fengsling, svarte Kim høflig tilbake.
- Jeg har ikke drept han! Fortsatte han å skrike.
- Hvem har du ikke drept?
- Søren, hvisket han til seg selv.
- Ja. Søren heller. Du avslørte deg der, svarte Fredrik.
Han mumla noen sekunder før han hylte videre;
- Han var svart, for søren. SVART! Tenk hvis han hadde slått meg i norgesmesterskapet. Svarte skal ikke vinne.

Fredrik og Kim så sørgmodig på hverandre.
- Enda et rasistisk drap, sa Fredrik lavt til Kim.
- Ja, Enda godt ikke alle har svart belte.