Mørket senket seg sakte over den lille gården, hun satt helt urørlig i den hvite snøen. Ingen i hele verden kunne endre det som hadde skjedd nå! Alt ville bli annerledes, livet ville ikke lenger være bra og hun ville aldri mer kunne tenke en lykkelig tanke. Det hun elsket høyest av alt var blitt revet bort fra henne uten omtanke eller følelser. Der satt hun da helt alene.

Det var tidlig på vinteren og den første snøen hadde nettopp lagt seg på bakken rundt den lille mørke røde gården som lå litt i utkanten av storbyen. Adara elsket denne årstiden over alt på jorda og hun var helt sikker på at denne gleden hun hadde vært år, kunne ingen ta fra henne uansett hva de gjorde. For det var ingen som visste om hennes lille hemmelighet, trodde hun…..

Med engang hun våknet og så ut av vinduet ble den vesle kalde kroppen hennes fylt med glede og hadde det vært mulig å få litt varme inn i kroppen hennes ville nok det ha skjedd også. Men Adara var et vinterbarn. Øynene hennes hadde fått en kald blå farge og lyste opp fra den vinterbleke huden hun hadde i ansiktet. Hendene hennes var kalde og hver gang den fortvilete faren hennes prøvde å få litt varme i den lille jenta si, endte det bare med at hun ble kaldere.

Adara løp ut i snøen og satte seg ned for å bygge det første snøslottet som issalamanderne skulle bo i gjennom vinteren. Da hun hadde bygget ferdig kom det kravlende en liten familie med issalamandere som var klare til å flytte inn i det nye huset sitt. Da hun var ferdig løp hun over åkeren og ned til den lille innsjøen som på vinteren pleide å fryse til is, siden vinteren var her så tidlig dette året hadde vannet allerede rukket å fryse sånn at den var tykk og stødig is på den lille innsjøen.

Da kvelden begynte å nærme seg og mørket senket seg kunne en høre høye kraftige vingeslag borte fra fjellene. Nærmere og nærmere, lang borte i horisonten på fjellene kunne en se noe som lignet på en fugl men til de grader mye større. De enorme vingene kunne ikke skilles fra noe annet og etter en fem minutters tid så en helt klart å tydelig at det var en drage. Adara hadde ventet hele sommeren på dette øyeblikket, det øyeblikket da isdragen kom for og hente henne.

Da isdragen landet på den lille innsjøen så Adara dypt inn i øynene dens og smilte bredt før hun klatret opp på ryggen dens. Vanlige mennesker kan ikke ta på en isdrage de fryser til is raskt som ingenting og dør på øyeblikket, men Adara kunne for hun var ett vinterbarn.

Vinden drar seg gjennom det lyse håret hennes og klærne blafrer i den kjølig lufta bak henne. De flyr igjennom skyer og tåkedotter. Landskapet under henne bare suser forbi og tankene er med henne som ingenting før. Dette øyeblikket vil hun aldri glemme det skal være med henne for alltid.

Plutselig brytes stillheten av ett skudd, hun rykker til og hører ett høyt brøl som kommer fra isdragen den gjør ingen raske rykninger slik at Adara ikke skal falle av. Det snu rundt og flyr så raskt den kan tilbake til den lille innsjøen, når de ankommer lander den forsiktig på isen og Adara klatrer av og løper rundt isdragen for å finne ut hvor kula traff, det er ett dypt sår men den vil ikke dø hvis hun er rask men da må hun virkelig få fart på seg og det er akkurat det hun gjør. Hun skyver bort noe av snøen på bakken med hendene og finner ett stort blad som har en slags helbredende effekt dette hadde hun lært av moren sin før hun døde for noen år tilbake. Adara hadde nesten glemt alt om moren sin men mens hun fant fram ting under snøen kom minnene sigende tilbake til henne, gode minner om alt det fine hun og moren hadde gjort sammen. Etter å ha funnet alt hun trengte under snøen løp hun tilbake til isdragen som pustet tyngre enn vanlig, hun rev av seg genseren og satt seg ned ved siden av dragen. Først la hun bladet på såret før hun la genseren over for en dekkende effekt og bandt dette fast med strå som hun hadde knyttet sammen i endene.

Plutselig husket hun hvordan moren hadde dødd og tårene trillet nedover de kalde kinnene hennes. Hun ville ikke tenke på det, hun ville ikke huske. Isdragen snudde seg rundt og så henne inn i de tårefulle øynene hennes og dyttet lekende borti henne. Hun fikk fram et smil og omfavnet isdragen. Hun skjønte ikke hvordan noen skulle ville drepe en isdrage, men så gikk det opp for henne, da moren hadde dødd hadde faren sverget på at aldri skulle en drage slippe levende fra denne gården og aldri skulle de få ta fra ham noe så kostbart igjen!

Det var en drage som hadde drept moren. Før hadde moren nemlig familien hatt en ilddrage. En mørk rød en som moren hadde tatt med seg fra fjellet, men en kveld moren hadde gått ut av huset hadde dragen hatt en forkjølelse og hver gang den hostet hadde en flamme kommet ut av munnen dens, så da moren hadde kommet for å hjelpe hostet den så kraftig at moren hadde blitt truffet av flammen og brant i hjel den kvelden uten at noen fikk sjansen til å redde henne.

Adara satt seg nærme isdragen for å søke trøst da hun etter en halvtime sovnet hun og våknet midt på natten, hun kunne ikke se noen ting annet enn den hvite snøen som lyste opp rundt henne. Bak henne lå isdragen helt urørlig, den så ut som en snø figur og det var akkurat det den hadde blitt også. En stor snøhaug.

Så satt hun der da helt alene i mørket og gråt store kalde dråper ned på bakken like ved der dragen lå hjertet hennes var tomt og trist. Hun Adara som var så sikker på at ingen kunne ta fra henne en sånn glede. Hva skulle hun nå gjøre når vinteren kom? Det var jo bare isdragen som skjønte hva hun følte og hvordan det var å være et vinterbarn. Tårene fortsatte bare å sildre nedover kinnene kalde som is var de, men på grunn av saltet som var i tårene frøs de ikke til is.

Dagen kom sigende på og solen smøg seg opp bak fjellene, solstrålene traff Adara i øynene og hun blunket hardt noen ganger får å bli vant til det sterke lyset etter som hun var vant til mørket. I løpet av natten hadde hun krøpet litt lenger unna isdragen og nå så hun at den begynte å smelte bort, alle snøen rundt henne og isdragen hadde allerede forsvunnet, av isdragen ville det snart bare være igjen en våt flekk midt i den lille innsjøen. Ennå en isdrage hadde død og den lille innsjøen ville snart bli stor.

Helt alene satt hun der da, mørket som kom tilbake igjen til den lille gården ville forsvinne, men snøen som forsvant fra den lille gården ville ikke komme tilbake igjen og dette skjønte Adara. For aldri før hadde snøen smeltet så tidlig, det var tidlig i november og snøen var borte for alltid. Adara hadde mistet det hun elsket mest av alt, og det ville aldri komme tilbake til henne.

Hun satt seg oppi snøen som var igjen av isdragen og gråt noen bitre tårer før hun sank sammen og døde av sorg. Nå var alt rundt henne og gården blitt svart-hvitt. Aldri mer glede aldri mer lykke bare sorg og mørke tanker. Rett og slett svart-hvitt! Hva det hvite angikk måtte vel det være snøen som ingen noen gang ville få se mer, det var jo isdragen som kom med snøen uten den ville ikke snøen komme. Aldri mer snø unntatt den lille flekken der Adara hadde dødd. Der ville det alltid være litt hvitt.