KARI

Jeg ble så utrolig sint. Tenk at Henny kunne gjøre dette mot meg! Jeg som stolte på henne og trodde vi var bestevenner. Men der sto jeg da med ”unnskyldkortet” i den ene hånda og sjokoladen i den andre. Jeg ropte høyt av sinne og smerte, for det gjorde vondt langt inne, helt inn til hjerteroten. Og jeg som faktisk ikke hadde noen andre enn henne. Mamma og pappa var ikke her. Bestemor og bestefar hadde dratt. Tante som bodde sammen med meg er dum og rar. Jeg kunne ikke tenke meg å snakke med noen andre. Jeg satt på badet med kortet og så sint på det. Bestevenner? Yeah right. Hun hadde ikke ringt en gang! På skolen hadde hun bare sett på meg som om jeg var en syk valp som alle synes synd på, men ingen tørr å ta vare på, i frykt for å bli smittet. Også flytta hun til.. faren. Å, det gjør så vondt bare å tenke på… mødre og fedre. Tenk det, at man må ta prøve av likene for å finne ut hvem de er. Fyttikatta, helt smadra og ødelagte.. foreldre. Og Henny gav ikke lyd fra seg. Bra bestevenn, beste jeg har hørt om. Not.

Greit, jeg hadde vært ekkel med henne når det gjaldt Lars. Jeg sier ikke at ulykken overskygger det, og at det er så utrolig synd på meg og sånn. Men foreldrene mine er f*** meg døde. Da jeg ringte henne en uke etter ulykken sa hun ikke så mye. Det eneste hun kom ut med var ”ja”, ”nei”, ”kondolerer” og ”hadet”. Hun sa for eksempel ikke at hun skulle flytte til faren. Kanskje hun var redd for å plumpe ut med det hvis hun sa for mye.

HENNY

Jeg visste ikke om jeg skulle gjøre det først, men nå i etterkant ser jeg at det var ingen tvil. Jeg bare måtte stikke av, det var best slik. Jeg tror ikke jeg – eller Kari – hadde vært i live nå hvis jeg hadde blitt værende. Jeg kjent henne godt nok til å vite hvor sint hun kunne bli. Og hvor sint jeg kunne bli. Foreldrene hennes hadde gått bort i en bilulykke for en uke siden da jeg bestemte meg. Triste greier. Jeg hadde ikke ringt henne, ikke besøkt henne eller noe da jeg fikk høre det. Jeg bare gadd ikke, for hun hadde vært så ekkel mot meg dagene før. Hun kom bort til meg en dag på skolen. Vi hadde krangla dagen før, så jeg tenkte hun ville ordne opp og være sammen med meg. Men det viste seg at hun bare ville være sammen med meg på grunn av Lars. Han er bestekompisen min, og Kari likte han ekstra godt. Hun ville ha ham, men hun torde ikke gå bort å prate med han selv. Hun brukte meg. Argh, jeg blir kvalm. I hvert fall, Kari fikk ikke det hun ville, og lot sinnet gå ut over meg. Hun klikka for den minste ting og kjefta på meg hele tiden.

Jeg var på rommet da mamma kom inn døra med de sjokkerende nyhetene. Hun fortalte om en stor bilulykke på motorveien, på sørsiden av Oslo. Karis mor og far var nesten ikke til å kjenne igjen, de var most i bilen de hadde sittet i. De hadde blitt overkjørt av en lastebil. Jeg ble stum, jeg greide ikke å si noe. Jeg flyttet det måpende blikket mitt fra mamma og ned til gulvet. Herregud, jeg husker den følelsen, helt tomt liksom.

Jeg hadde flyttet til pappa to dager etter at Kari hadde begynt å komme på skolen igjen, altså, litt over en uke etter ulykken. Jeg takla det ikke. Dagen før hun kom på skolen første gang etter ulykken ringte hun meg. Jeg holdt på å pakke til jeg skulle flytte til pappa. Det var skikkelig vanskelig å snakke med henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, og jeg fikk en klump i halsen. For å ikke begynne å storgråte kunne jeg bare svare kort. Jeg ville så gjerne si alt jeg hadde på hjertet. Det at jeg ikke fikk sagt det irriterer meg stadig.

To uker eller tre etter ulykken var mamma og jeg på besøk, og hjalp Karis tante med å ta vare på huset. Da hadde Kari kommet ned trappen med en gang hun hørte vi kom. Mamma overfalt henne med trøstende ord og klemmer. Jeg bare sto der, så dumt på dem, og snudde meg bort. Tårene vellet opp, men jeg nektet dem å komme til syne. Karis ansikt hadde vært så fullt av smerte, og jeg gjorde det ikke akkurat noe bedre.

SLUTTEN

Henny klarte ikke å holde seg unna lengre. Kari var forsvunnet opp på rommet. Henny og moren var nede og snakket med tanten. Da kom alle tårene. Hun måtte bare løpe for å holde dem til hun var utenfor synsvidde. Jenta spurtet det hun greide opp trappa og brydde seg ikke om å banke på døra til venninna. Kari kom seg fort opp på bena og tok imot venninnens knusende klem. Tårene rant og rant hos begge jentene mens de ble venner igjen, uten å si et ord.