Smerten ilte gjennom kroppen. Hun prøvde å krype bortover gulvet, men ble dratt tilbake av kraftige hender. Enda et slag traff huden, denne gangen ryggen. Som kniver boret det seg inn i huden hennes. Hun ropte fortvilet. Men slagene ble hardere, hardere. Alt ble tatt fra henne. Alt hun hadde opplevd gjennom livet, alt hun hadde oppnådd... Forsvant opp i luften, som røyk fra et bål. Alt hun hørte var hviskende, hatefulle stemmer.

Det var søndag. Fuglene kvitret. Solen var oppe. Foreldrene var på kjøkkenet. Snakket med dempede stemmer, slik de alltid gjorde. Hun rullet seg over på ryggen, men ble møtt av smerte. Istedenfor å bli liggende, ruslet hun ned. Kunne se at foreldrene var ute, at hun var alene. I stuen ryddet hun unna de tomme flaskene som stod på bordet. Idet hun rundet hjørnet på kjøkkenet kom foreldrene tilbake. Et kaldt gufs gikk gjennom henne. En del av kroppen nektet å gå videre, men fornuften tok over. Hun satte flaskene på benken. Moren glodde olmt på henne da hun gikk forbi, men hun prøvde å ignorere det. Likevel satt blikket som limt på nethinna hennes hele veien ut av rommet. Det virket som om bare det at hun var blitt født hadde ødelagt morens verden.

Hele livet hadde et spørsmål hengt igjen i hodet hennes: “Hva har jeg gjort galt?” Kanskje det var måten hun var på, tingene hun gjorde. Selv om det var vanskelig, prøvde hun å gjøre så godt hun kunne, men det var tydeligvis ikke godt nok. Hun ble revet ut av funderingene sine. En lyd utenfor rommet ble etterfulgt av tassende skritt. Skrekken presset seg fra hjernen og ned til kroppen, og som en refleks løp hun bort til hjørnet av rommet og gjemte seg. Hun presset seg lengre og lengre inntil veggen for hvert skritt de som var utenfor tok. Hun jobbet med å holde tårene borte, men det var nytteløst. Skrekken hadde overtatt kroppen og tårene presset seg ut. Håndtaket til døren ble sakte vridd opp og deretter gikk moren inn i rommet. Hun kunne høre den ujevne pusten. Visste at det var noe hun hadde gjort galt. Selv den minste ting var galt i morens øyne. Det føltes som en evighet før moren gikk ut av rommet. Hendene skalv da døren ble lukket.

I det siste har det bare blitt verre og verre. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Hun prøver å være positiv og gjøre alt hun kan. Moren bryr seg ikke. Tårene begynte langsomt å trille nedover kinnet. De smakte bittert. Sorg og elendighet. Redselen kan ikke beskrives når hun hører skritt fra trappen. Rasende foreldre. Sinte stemmer. Hva er det for et liv? Hun ble trist bare av å tenke på det. Hun måtte nyte det når hun hadde det godt. Hun kikket bort på bordet. Der lå billetten til frihet. Nå hadde hun sjansen. Ingen var hjemme. Solen skinte og det var varmt. Det ville blitt en perfekt dag. Hun gikk stille mot bordet, tok tak i lommekniven og listet seg inn på badet. Stille bad hun til Gud. ”Hvorfor? Hvorfor har du gjort dette mot meg? Jeg håper du tilgir meg for det jeg nå skal gjøre. Jeg kommer til å savne de få personene her i denne verden som jeg kunne stole på. Jeg har tilgitt deg.” Så løftet hun sakte hånden. Så på seg selv i speilet. Det kastet et trist blikk tilbake. Nå var tiden inne. Akkurat idet hun skulle til å gjøre det, kjørte foreldrene inn i innkjørselen.

Hun skyndet seg inn på rommet. Låste døren etter seg, selv om hun visste at foreldrene hadde nøkkel. Tunge skritt gikk inn døren. Døren ble slått igjen med et brak. Sakte satte hun seg i senga med kniven i hånden, men det var for sent. De var på vei opp trappa. Hun slengte kniven inn under kommoden og fant fram en tegneserie. Døren rykket og ikke lenge etter hørte hun låsen smekke opp. Moren gikk inn i rommet. Glodde olmt på henne. Hun skjønte at hun måtte bli med ned. Det var ingen utvei nå. Selv om faren holdt avstand, turde han ikke hjelpe. Moren drog henne ned trappa. Lange, tause skritt fulgte før de gikk inn i den innerste stua. Hun hadde fått brannsår. Det sved. Hun måtte kjempe for å holde skrikene og tårene borte. Moren fant fram jernet og varmet det. Hun satt der, uten noen ting hun kunne gjøre. Hun måtte bare tro på at Gud ville hjelpe henne. Sakte førte moren jernet mot huden. Nå klarte hun ikke å holde seg lenger. Tårene presset seg frem. Det gjorde bare moren enda mer rasende. Smerten kunne ikke beskrives. Hun ropte fortvilet, men til ingen nytte. Hun kunne se faren gå ut av rommet. Han var for feig til å hjelpe. Hun ble bundet fast til stolen og pisket. Slått. Alt håp var borte. Gud hadde ikke tilgitt henne, og dette var straffen. Plutselig hørtes lyden av sirener utenfor huset. Moren fikk panikk og slo henne i hodet med jernet. Deretter løp hun ut av rommet og gjemte seg i et av kottene. Det banket på døra. Hun prøvde å rope, men til ingen nytte. Det var ikke mer krefter igjen. Dette var slutten. Alt ble svart foran henne. Det siste hun hørte var stemmer som ropte etter ambulanse. Snille stemmer.

Det var fantastisk. Dette var det livet hun hadde drømt om. Gud hadde tilgitt henne og lovet at han skulle passe på henne. Moren og faren var i fengsel. Hun så på dem. Det var faren som hadde ringt etter politiet. Orket ikke se på det mer. Men nå hadde hun det godt. Sammen med de som visste hvordan hun hadde det. Ingen som kritiserte, ingen som gjorde henne vondt. Nå var hun fri.