Henrik hentet posten. I dag var det også et brev til Camilla. Han grøsset, det var kaldt ute. Han gikk inn i huset, og smelte brevet ned på et bord som sto i gangen. Et lite øyeblikk så det ut som han ville brenne brevet. Døra knirket og gikk opp, og inn kom Camilla. Da hun så brevet kastet hun seg over det. Hun ga broren et unnskyldende blikk før hun gikk inn på rommet sitt. Det skalv i hendene hennes mens hun holdt i brevet. Var det fra han igjen? Hun visste at familien ville føle svik hvis hun var mer sammen med denne Johan Sebastian Welhaven, men hun var i ferd med å bli forelsket. Hun var dypt fortvilet. Hun så på brevet igjen. Hun tok hånda forsiktig ned på åpningen og rev langsomt brevet opp.

Hun var fortvilet og urolig. Det var bare et par timer før hun skulle møte han igjen på et staselig ball. Hun visste utmerket godt at Henrik ikke likte at hun var sammen med han. Men hun var så håpløst forelsket. Hver gang hun forsvarte noen av synspunktene til Johan Sebastian, så alle i familien hennes på henne som en stor sviker og forræder. Noen ganger følte hun seg utenfor. Heldigvis skulle ingen i familien på dette ballet. Så hun kunne kose seg med han uten å bekymre seg. Hun bare håpet at han ikke ville bli brysk og avisende som han ble noen ganger. Når han ble det fikk hun store frysninger nedover ryggen og ble alltid på gråten. Hun kunne også føle at hun ble sveket. Hånden til Camilla gled sakte langs håret. Hun kastet lett på det før hun gredde det mange ganger for det ble sånn som hun ville at det skulle bli. Blikket falt elegant på speilet. Hun var fornøyd med det hun så. Camilla hadde bedt Johan Sebastian om å vente på henne et lite stykke fra huset, ved det store, romantiske eike treet. For lenge siden hadde Camilla brukt treet som et klatretre. Nå hadde det hadde blitt deres hemmelige møteplass, hvor de noen ganger utvekslet brev og dikt til hverandre. Hun tok på seg kåpa, og gikk ut av døren. Hun prøvde å være stille, men Henrik spurte kjapt om hvor hun skulle. Han så ut som et levende spørsmålstegn. ”Jeg skal på ehm.. på et staselig ball”, svarte hun usikkert. ”Hvem er det du skal med?”, spurte han grettent. Camilla følte en rød brann som kom til ansiktet hennes. Hun så beklagende på Henrik, før hun mumlet ”Johan Sebastian”. Hun pilte ut av døren, før Henrik fikk sagt no. I døra sto Henrik og så etter henne. Han var lamslått.

 Hun var glad da hun kom hjem. Det var seint, og alle hadde lagt seg til å sove. Hun tenkte mer og mer på denne Johan Sebastian Welhaven. Hun hadde danset med han i hele kveld. Hun var helt trollbundet av han. Det eneste hun ikke hadde likt var at han hadde provosert og kritisert meningene til Henrik. Hun hadde håper for en gangs skyld at han kunne latt denne saken være, for hennes skyld. Selv om kvelden hadde vært meget hyggelig, frykter hun at forholdet mellom Henrik og Johan Sebastian skulle bli verre. All krangel og usaklig kritikk mot hverandre bare på grunn av den teite kulturstriden. Hun selv prøvde å være nøytral, men det var vanskelig, særlig siden Henrik og Johan Sebastian la så stort press på henne.

Det var langt over midnatt. Månen skinte, og laget en lysbro for henne når hun skulle gå til eike treet for å hente et nytt brev. Det raslet i løvet og trærne svaiet. Vinden lekte med håret hennes mens hun gikk. Han hadde sagt at han hadde lagt et brev til henne før de hadde møtes på ballet. Han ville at hun skulle lese det når det hadde blitt langt over midnatt. Hjertet hennes slo i takt med lyden som kom fra føttene hennes når hun gikk. Hun både gledet seg og gruet seg til å lese brevet. Hva hvis han skrev noe fælt? Hun fant brevet under en liten, grå stein. Utenpå konvolutten var det tegnet et hjerte. En liten fryd spredde seg i henne. Hun ble bombesikker på at han også likte henne. Hun kjappet seg hjem, hun ville ikke åpne brevet før hun hadde kommet hjem. Hun listet seg forsiktig inn på rommet sitt. Hun åpnet konvolutten og leste. Hun smilte.

Han ville møte henne igjen. Han hadde til og med lagt til en nydelig kjærlighetsdikt til henne. Camilla ble kjempe glad for brevet hun hadde fått. Hun var så utrolig forelsket i han. Det eneste som bekrymet henne i det øyeblikket var at han ikke klarte å utrykke følelsene sine når de var sammen. Han klarte det bare gjennom dikt. ”Han er kanskje litt sjenert, og derfor var han avisende”, sa Camilla til seg selv for å prøve å overbevise seg om at han ikke var avisende, men det hørtes ikke særlig overbevisende ut.

Ved frokostbordet var det en uhyggelig atmosfære. Henrik satt og nippet til teen sin, mens han hele tiden skulte bort på Camilla. Camilla prøvde å late som ingenting. ”Hadde du det gøy i går da?”, spurte faren besluttsomt. Camilla svarte et kjølig ja. Henrik så hele tiden anklagende på henne. Tilslutt sprakk han. Han kunne ikke forstå hvorfor Camilla akkurat skulle være med han. Camilla så Henrik dypt inn øynene. ”Jeg er forelsket i han”. Henrik så forskrekket på henne. Han så nesten ut som han skulle begynne å gråte. Camilla kjente hun ble varm. Hun fikk også litt dårlig samvittighet ovenfor broren. Selv om hun følte av hun svek familien, følte hun seg lykkelig.

Det hadde gått flere dager, uten at hun hadde hørt fra han. Hun ble fortvilet. Hun var redd for at hun hadde stilt for mange krav til han. Men egentlig var ikke kravene noe store. Hun ville bare være hos han. Men det var også vanskelig, siden han var altfor avisende og brysk. Derfor fikk aldri Camilla utrykt sine følelser til han. Hun gikk ut av huset, for å gå til eike treet, det hemmelige stedet. Det var lyst og det nærmet seg høst. Visne brune blader lagde en svak vissle lyd mens hun gikk. I hagen sto det et gammelt pære tre. Treet var naken. Da hun kom bort løftet hun forsiktig på steinen, med håp at det var et brev der, men det var ingenting der. Camilla kjente skuffelsen og tvilelsen hun fikk da hun så at det ikke var no brev der. Forferdet løp hun hjem og sperra seg inne på rommet sitt. Hun var kjempe fortvilet og desperat etter hvorfor han ikke hadde skrevet noe til henne. Ikke et dikt engang! Jo mer hun leste brevene hans om at hun skulle være hennes nære venn, ikke no mer ble hun mer og mere flau og ydmyket på hva hun hadde gjort.

Det gikk enda lenger tid. Forholdet mellom Camilla og Johan Sebastian ble bare verre og verre for hvert sekund som gikk. Nå var det veldig lenge siden hun hadde hørt fra han. Hun var så fortvilet og visste ikke hva hun skulle gjøre. Det virket som om Johan Sebastian bare brydde seg om kulturstriden, mens hun gikk rundt og bekrymet seg for at hun ikke hadde hørt fra han

Så fikk hun vite det. Hun tok det overraskende godt. Men man kunne allikevel se skuffelsen i ansiktet hennes. Hun kunne ikke tro at hun ikke hadde fått vite dette før. Hun skalv der hun satt i stolen med et brev i hånda. Hun så ned i bordet. Det var brunt. Det knitret lystig i peisen, og de normale dyrelydene kom fra rommet til Henrik. Hun tok et dypt åndedrag før hun reiste seg opp og kastet brevet, og resten av brevene fra Johan Sebastian i peisen. Hun hadde bestemt seg for å flytte til noen venner som bodde i Hamburg. Peisen flammer slikket seg grådig over munnen og spiste brevene med en rekordfart. Kjærlighetsdiktene og de kjærlige brevene var borte. Alt hadde blitt svart aske. Foran peisen sto en kvinne som bare følte en ting, svik.