Julie så i speilet som hang over kommoden i gangen. Jenta som møtte henne var lykkelig. «Thomas», sa hun stille for seg selv. «Min kjæreste Thomas». Det var grunnen. Bare navnet hans gjorde at det kriblet i magen hennes. Hun måtte smile. De hvite tennene kom til syne under de myke leppene hennes. Automatisk tok hun opp telefonrøret, og slo nummeret hans. Nå måtte han ta den! Det ringte. En gang. To ganger. Tre ganger. Noen tok den i den andre enden. «Hei, det er...», sa Julie ivrig. Hun kom ikke lengre før hun ble avbrutt. «Du er kommet til Thomas. Du vet hva du skal gjøre». Signalet om at vedkommende skulle legge igjen en beskjed kom. Men det hadde hun allerede gjort etter at de festet sammen fredag, uten å få noen respons. Og nå var det tirsdag. Men han måtte jo se at hun hadde ringt.

Oppgitt la hun på røret, og bevegde seg sakte mot soverommet sitt. Hunden hennes hørte at hun kom, og løp henne i møte. Det var en Jack russel terrier. Halen vaiet fram og tilbake som en vindusvisker på det høyeste nivået. Han var glad for å se henne. Det var det som var så fint med å ha selskap i en hund. De ble like glade for å se deg om du bare hadde gått for å hente posten som om du hadde kommet hjem fra en reise. Det er i alle fall noen som er glade for å tilbringe tid med meg, tenkte hun, og strøk hunden kjærlig. Sammen med hunden, la hun seg langflat på senga, og sukket. Hvorfor hadde han ikke ringt henne opp igjen noen av gangene? Unngikk han henne? Hun studerte vifta i taket, fulgte bladene med øynene. Rundt og rundt. Omsider kastet hun blikket mot klokka på veggen. Hun hadde ligget og stirret i taket i ti minutter. Hun strakte seg etter den bærbare PC´en, og logget seg inn på facebook. Thomas var ikke pålogget, men han hadde skrevet et innlegg på profilen sin dagen før. «Jeg har mistet mobiltelefonen min» stod det. Hun kjente seg lettere. Det var grunnen til at han ikke svarte. Han unngikk henne ikke. Men han hadde ikke tatt kontakt med henne heller. Hun føyde bort tanken med en gang og erstattet den med en ny. Han er og har sikkert vært opptatt de siste dagene. Det er vel derfor han ikke har tatt kontakt. Hun gikk til stua og slengte seg på den sorte skinnsofaen. Den var varm. Vinduet med blondegardinene bak henne røpte at det var sola som var grunnen til det. Den stekte på den blå, skyfrie himmelen. Det var tydelig sommer. Sommerferie. Hun flyttet blikket rett frem. To jenter, antakeligvis i tiårs-alderen, slo hjul på den grønne plenen over gaten. Det frisket opp gamle minner. Maria og hun selv pleide å gjøre slik da de var yngre. Maria var enda bestevenninnen hennes. Hun bestemte seg for å dra og besøke henne.

Maria satt på platten da hun kom syklende. «Hei», ropte Julie, og vinket. Venninnen så opp, og vinket tilbake. Hun satte forsiktig fra seg den røde sykkelen med kurv i innkjørselen, og gikk over det lave gjerdet som skilte deres tomt fra resten av nabolaget. Hun satte seg på den ledige stolen ved siden av venninnen. «Hei,» sa Maria med den lyse stemmen sin, og festet solbrillene i lommen på den hvite skjorten med blonder. «Vil du ha noe å drikke?» Hun nikket mot muggen som inneholdt en rød væske med isbiter, antakeligvis saft. «Ja, takk», smilte Julie. Venninnen smilte tilbake, og la bladet hun hadde i fanget på hagebordet i det hun reiste seg. Den blonde, lange hestehalen svaiet fram og tilbake da hun småløp mot huset. Etter et like øyeblikk var glasset hennes også fylt opp. Samtalen gikk flytende slik den alltid hadde gjort. I alle fall en stund.

«Thomas har vært fraværende i det siste», sa Julie alvorlig. Setningen resulterte i at Maria reagerte sterkt. Hun sa ingenting, men de blå øynene hennes røpte at hun med ett ble trist. Som om det var virkelig ille. «Det er nok en grunn til det,» sa hun endelig, og forsøkte å smile mens hun klappet venninnen sin trøstende på skulderen. Det ble stille en liten stund, før Julie tok intiativet til et nytt tema. Et som ikke var like sårbart. Likevel merket hun at venninnen ikke var seg selv. Hun antok årsaken var det hun hadde fortalt henne. Hun er en god venninne, tenkte hun. «Jeg er bedt på kveldsmat hos bestemoren min klokken halv sju», sa Maria, og fortsatte. «Da må jeg være der». I det Julie strakte seg etter mobiltelefonen for å sjekke klokken, tippet det halvfulle saftglasset. I fanget hennes. Den hvite tightsen var nå lyserød. «I klesskapet på rommet mitt,» sa Maria raskt. Julie skjønte hva hun mente.

Soverommet i andre etasje var rotete. Alle klærne lå på gulvet. En skulle nesten tro at klesskapet hadde eksplodert. Men til tross for det, fant hun en shorts, og gikk på badet for å skifte. Tightsen som en gang hadde vært hvit, hang hun over kanten på badekaret. Hun kikket i speilet over vasken. Det lange, nøttebrune håret hang i en løs flette på siden. Hun kom til å tenke på en liknende episode. Déjà vu. Da hun tidligere på dagen hadde stått slik og sett seg i speilet mens hun tenkte på kjæresten sin. Hun bestemte seg for å forsøke igjen. Kanskje han hadde funnet mobiltelefonen sin nå.

Hun slo nummeret. Det ringte en gang. Hun hørte en mobiltelefon ringe i det fjerne. Så tilfeldig, tenkte hun. Ikke noe svar. Oppgitt la hun på. Den andre mobiltelefonen sluttet å ringe. Merkelig. Hun forsøkte en gang til. Den andre begynte å ringe igjen. Forvirret fulgte hun lyden. Den kom fra Maria´s soverom. I den uoppredde senga fant hun den. En sort Sony Ericsson. «Julie ringer,» stod det. Det var Thomas´ mobiltelefon. Flere tanker traff henne som et lyn. Hvorfor i alle dager var den plantet i venninnens seng? Var det en grunn til det? Eller gikk de bak ryggen hennes? Den siste tanken gjorde henne uvel. Det kjentes ut som om en stor, sort klump vokste i magen. Redd gikk hun tilbake til Maria, og strakte eiendelen hans frem. Taus ventet hun på en forklaring. Venninnen flyttet blikket fra mobiltelefonen til henne. Hun var alvorlig. «Du har ingen grunn til å bekymre deg», sa hun rolig, og fortsatte. «Jeg fant den på den festen vi var på i helga, etter at dere hadde dratt hjem. Jeg har glemt den helt bort».

Den sorte klumpen ble mindre og mindre. Forsvant. Hvordan kunne hun i det hele tatt streife den tanken? Det var jo tross alt to av de viktigste personene i livet hennes det dreide seg om. Kjæresten og venninnen. De kunne aldri svikte henne. I alle fall ikke på den måten. Leende kikket hun på displayet på mobiltelefonen. Den var litt over seks. Maria tok på seg den brune hettejakken i det de gikk mot syklene. Bestemoren hennes bodde i nærheten av Julie, så de kunne sykle sammen. Hun hadde vært der før sammen med henne. Men til Julie´s overraskelse svingte Maria motsatt vei da de kom ut innkjørselen. «Ser deg siden», sa hun, og vinket. «Hvorfor tar du motsatt vei?» spurte Julie forvirret. Hun stoppet opp, og snudde seg. «Bestemor spurte om jeg kunne kjøpe en pakke melk før jeg kom», svarte hun. Det var forklaringen. Det fristet å sykle sammen med henne, siden Thomas bodde den veien. Men det kunne hun gjøre siden. Hun måtte lufte hunden. «Greit, ser deg siden», sa Julie, og syklet hjemover.

Ved huset sitt møtte hun Kine. De hadde blitt kjent på ungdomsskolen, og var fortsatt svært gode venner. De stoppet opp. «Hei», sa Julie smilende. Kine hilste tilbake. «Vil du bli med inn å se en film?» spurte Julie hyggelig, og pekte på huset. Kine fulgte fingeren hennes, før hun så på venninnen sin igjen. «Det skulle jeg gjerne gjort, men jeg har en avtale nå», svarte hun beklagende, og fortsatte. Det var tydelig at avtalen var viktig. Hun kunne kjenne duften av parfymen hennes. De mørke krøllene hun egentlig hadde, hadde hun rettet ut. Og den sorte toppen hun var ikledd, var utringet. «I morgen?» spurte hun. Julie nikket. Kine tok til pedalen, og vinket farvel. Selv leide hun sykkelen opp innkjørselen. Hun kunne se hunden titte gjennom vinduet, men forsvant fort da han fikk øye på henne. Hun måtte le for seg selv. Hun visste nemlig at den firbente vennen hennes kom til å møte henne i gangen. Det var rutine. «Hei», sa hun mildt, og hunden hilste tilbake ved å slikke henne på leggen. Hun gikk ut, og satte han i hundegården, før hun gikk inn igjen.

Hun slengte fra seg tightsen i skittentøyskurven på vaskerommet da hun gikk mot soverommet sitt. I motsetning til venninnen´s rom, var hennes ryddig. Hun kunne se gulvet, og senga var oppredd. Hun fant frem en dongeribukse i det systematiske klesskapet. Lufta hadde blitt kjøligere, noe hun tydelig hadde kjent da hun syklet hjemover. Hun tok begge mobiltelefonene ut av lomma på shortsen, og slengte den på senga. Hun kikket på mobiltelefonen hans. Det var ni ubesvarte anrop, samt noen meldinger. Hun kunne jo sjekke hvem det var. Nei, det vil være å gå bak ryggen hans, tenkte hun. Kjærester gjør ikke slikt.  

Hun erstattet tanken med en ny, i det hun gikk ned på kjøkkenet. Hva skulle hun spise? Skulle hun pakke en frossenpizza i ovnen, eller lage noe sunt, godt og tidskrevende? Hun falt ikke for noen av alternativene. Kanskje Thomas og hun kunne spise sammen? Lage mat hjemme hos han? Eller gå ut på en fin restaurant? Hun satset på den siste idéen angående Thomas. Hun så seg i det samme speilet som tidligere den dagen. Sminken og håret så fortsatt velstelt ut. Ivrig tok på seg den grønne jakken som stod som støpt til øynene hennes, og gikk ut døra.

Bilen hans stod i innkjørselen. En sort BMW. Han var nok hjemme. Hun satte sykkelen fra seg, og gikk mot døra. Uten å ringe på, åpnet hun den forsiktig, og gikk inn. De pleide å gjøre slik, siden de hadde vært sammen såpass lenge. Det føltes riktig. I det hun tok av seg tøyskoene og hang jakken på knaggen, fikk hun øye på noe som fikk henne til å stivne. Redselen kom tilbake igjen. Den sorte klumpen kom tilbake igjen. Bena kjentes ut som gelé, som om det bare var et tidsspørsmål før de kom til å svikte. En brun hettejakke hang der. Lik Maria´s. Thomas hadde en eldre søster, så det kunne selvfølgelig være hennes. Men hva var sjansen for at hun hadde lik hettejakke? Veldig lik i alle fall. Hun hadde en sterk følelse på at hun var blitt sviktet.

Stille gikk hun forbi stuen. Det var ingen der. Hun valgte å ikke rope noe som «hei», men overraske dem. Ferske dem. Svingtrappa knirket litt for hvert skritt hun tok. Soveromsdøra hans var nå foran henne. Det som skjulte sannheten. Antakeligvis den onde sannheten. Hun hørte en stemme. Eller var det to? Skjelvende tok hun tak i dørhåntaket, og dro det sakte ned. Synet som møtte henne utløste i tårer. Hun klarte ikke å holde dem tilbake. Ville ikke. Hadde ingen grunn til ikke å gjøre det. De strømmet som bekker nedover kinnene hennes. Hun hadde rett. Hun var blitt sviktet. Foran henne kunne hun se hennes kjæreste, Thomas, kysse venninnen ømt på halsen. Hennes andre venninne, Kaia.