Hun holder rundt magen. Det ser ut som om den vil sprekke øyeblikkelig. Hun tror at han kommer snart. Nå har hun ventet lenge. Det er på tide at det skjer snart. Hun ser ned på magen, berører den med hendene sine, og får øye på gifteringen. Hun tar et skritt bakover, og setter seg på den roserød sofaen. Hun klarer ikke å flytte blikket sitt ifra ringen, og tenker på hvor feite de lange fingrene hennes har blitt. Så feite at hun ikke klarer å få av ringen sin. Men allikevel så stråler hun og smiler. Det symbolet betyr mye for henne, gifteringen. Den ringen, med tolv diamanter som Ivar satte på hennes finger, den dagen hun sa ”Ja” med stor glede!

Lyden ifra en motor høres tydeligere og tydeligere i det bilen nærmer seg huset. Hun reiser seg langsomt opp med hånda på ryggen, og prøver å skyve seg opp fra sofaen med den andre hånda. Det er ikke lett å reise seg opp når en er gravid.

Mannen hennes parkerer bilen rett utenfor inngangen, og kommer seg ut av den nye modellen av Mercedes. Han fikk den til bursdag av svigerforeldrene sine. Han åpner bakdøra, tar ut den svarte håndkofferten sin, slenger igjen døra, og låser bilen med en ny slags bilalarm. Tiden blir mer og mer moderne, tenker han. Han står utenfor huset sitt, og kommer på ideer til huset.

- Kanskje det er på tide med en forandring? Mumler han for seg selv med lav stemme.

Han legger ifra seg håndkofferten ved inngangen, og henger ifra seg frakken.

- Hva er det til middag i dag, kjære? Spør han med høy stemme.

- Å, hei vennen. Jeg har ikke fått tid til å lage noe i dag. Jeg tok meg en tur ut i dag og møtte noen venninner, Venke og Sofie. Vi tok en gammel jenteprat, og dro ut for å spise. Jeg spiste selvsagt to store porsjoner, roper hun høyt i fra kjøkkenet.

Hun hører fottrinnene hans komme nærmere og nærmere henne. Hjertet hennes dunker hardere og hardere! Hun åpner det brune skapet fort og legger ifra seg arkene hun fikk ifra legen i dag, når hun var på ultralyd. Trinnene kom nærmere, og hun snur seg brått. Hun starter en samtale som om hun ikke holdt på med noe.

- Hvordan var jobben i dag? Kom dere noe lengre med den bygningen dere jobber med nå?

Han kommer nærmere, og holder rundt henne.

- Jeg savnet deg i dag, kjære. Tenkte mye på deg, men jeg fikk aldri en pause heller til å få tatt en telefon. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg lengtet slik etter deg i dag. Jeg trodde du ikke skulle være hjemme i dag når jeg kom hjem. Eller at du skulle forsvinne senere. Sa han til Irene med dyp og rolig stemme.

Hjertet hennes banket hardt.

- Hvorfor banker hjertet ditt så hardt kjære, spør han.

- Jeg skjønner ikke hvordan du kan tenke på noe slikt. Jeg skal ingen steder, jeg er her for å tilbringe livet mitt sammen med deg! Kom, la oss sette oss i stua. Vi trenger ikke å stå her, svarer Irene.

De holder hverandre hånd i hånd inn til stua.

Telefonen begynner å ringe før de setter seg ned på sofa. Ivar slipper hånda hennes, og går bort til telefonen. Han tar opp telefonen, og starter å prate.

- Ja, hallo?

- Hei, det er Venke. Hvordan går det Ivar? Går det bra med Irene? Jeg har ikke møtt henne på en stund nå, men jeg ringte i dag. Stemmen hennes lød veldig bekymringsfull ut. Før jeg fikk sagt noe, la henne på for at du var på vei inn i huset, sier Venke.

- Jaså?! Sier du det ja. Jada alt er bra med henne. Hun har ikke nevnt noe til meg, men om det hadde vært noe, hadde hun nok sagt i fra. Så det er ikke noe å bekymre seg over. Hvordan går det med deg og Hansen? Dere må komme innom en dag, det har virkelig vært en stund siden nå, sier han til Venke.

- Ja, det går bare bra med oss. Vi tenkte å komme innom den kommende helgen om dere har tid da.

- Det har vi! Vil du kanskje prate med Irene, og planlegge noe for møtet? Hun er i stua, jeg skal rope på henne. Irene, telefon til deg vennen, roper han til henne.

Hun kommer seg lett opp av sofaen, kommer bortover til Ivar, og tar telefonen ifra hånden hans. I det hun starter å prate, setter Ivar seg i stua. Der klarer han ikke å sitte rolig. Han har jo ikke fått seg en eneste pause på jobben i dag, så han har ikke spist noe siden frokost i dag tidlig.

Han går inn til kjøkkenet, og finner seg mat i kjøleskapet. Hvor er det tallerkene ligger, tenker han. Å der ja, det brune skapet, mumler han, og går bortover til den. Han åpner skapet, og noen ark faller ut og ned på bakken. Ivar bøyer seg ned, og plukker opp arkene. Han leser gjennom dem, og gaper høyt med munnen. Han hører Irene legge på telefonrøret. Med en gang legger han arkene på plass igjen i skapet. Han løper bort til sofaen, og heller champagne i glasset. Glasset tar han i hånda og svelger ned slurk etter slurk.

Irene kommer inn og setter seg ved siden av han. Når Ivar legger i fra seg glasset på bordet, ser hun hånda hans. Gifteringen hans er ikke der, hvor er den?! Tenker hun. Hun føler en knipe i magen, og tenker at han har mistet den. Det var jo det viktigste symbolet på kjærligheten vår. Hvordan kan han miste noe så verdifullt? Eller var den ikke så verdifull for han? Spørsmål strømmer rundt i hjernen hennes, og hun skjønner ikke hva hun skal si.

Det er stille en stund. Ingen av dem gir lyd ifra seg. Han ser veldig anstrengt ut. Det ser kanskje ut som om han tenker veldig hardt på noe.

- Ivar, jeg føler meg dårlig. Jeg tror jeg legger meg nedpå en stund. Sier hun.

Han svarer ikke henne. Hun går bortover til trappene og opp de tjuefire trappetrinnene. De var ganske tunge å ta. Hun tar høyre ifra toppen, går inn til soverommet, og setter seg med dunkende hjertet på kanten av senga deres.

Ivar er så forbanna over de papirene som han så i skapet. Han bestemmer seg for å gå opp til henne og prate med henne. Han stormer opp trappene og inn i soverommet. Der sitter henne, på kanten av senga. Han går bort, og setter seg på den myke senga ved siden av henne.

Med en gang han åpner munnen, tar han en håndbevegelse. Ringen hans?! Den er borte! Det første som går rundt i tankene hans, er ringen? Hvor har han gjort av ringen sin?!

- Irene, jeg må ta meg en tur ut, ned til kontoret på jobben. Jeg må få levert noen skjemaer til sjefen, jeg kommer straks tilbake, lyver han.

Han går rolig ut av rommet, ned trappene, og stormet ut til bilen. Han tar giret på R, og rygger bilen ut i veien. Han presser hardt på gasspedalen, og kjører på vei ned til jobben. Han tok den av i dag, han husker det godt. Han tok ringen av seg når de skulle sage, og bruke leire på bygningen. Det var ikke meningen å glemme den igjen der, bare at den ikke skulle få ripe, pratet han med seg selv. Jeg håper ikke Irene la merke til det, men hvor la jeg den? Tenk, tenk, Ivar, hvor la du den når du tok den av? Du har jo ikke tatt den av på flere år nå, fortsatte han med seg selv.

Mens han kjørte ned til jobben, var Irene i gang. Hun hadde bestemt seg nå. Selv om dette var en rask avgjørelse, synes hun den var riktig. Hun hadde startet å pakke. Mange av klærne hennes var allerede bretten sammen i kofferten, det hun trengte for de kommende dagene. Hun skulle reise for alltid. Å miste noe som ringen sin, er å miste sine følelser for sin kone, gjentok hun for seg selv, for å forsterke den følelsen av at dette var en riktig avgjørelse hun tok.

Ivar kom seg frem til jobben, han tok av seg bilbeltet, og låste opp døra til kontoret hans.

Takk gud, der lå ringen, tenkte han, på skrivebordet hans. Han gikk ut av kontoret, låste døra, og gikk bort til bilen. Nå var det ikke noe hastverk lenger for han. Ringen var her, og nå skulle han hjem til kona for å nevne at han hadde sett arkene som lå i skapet.

Irene var på vei ned trappene, mens hun slepte med seg den tunge kofferten. Hun tok på seg den grønne hettejakka si, tok kofferten i hånda, og åpnet døra. Hun tok et siste blikk inn i huset ifra utgangsdøra, og lukket døra. Hun var på vei til å forlate mannen sin for alltid, og dette huset. Hun tok igjen døra, skyndte seg mot bilen hennes i håp om å komme seg fortest mulig vekk ifra huset, før mannen hennes kom tilbake.

Ivar parkerte bilen litt unna huset, smelte igjen døra, og skyndte seg mot huset.