Summingen fløt rundt i den gigantiske hallen og omkranset henne med en uhyggelig svimmelhet. Selv var hun stille. Skyggen av en travel serveringsdame kom susende forbi med to fulle kaffekopper og hastet tilbake igjen før det var mulig å registrere at hun hadde vært der. Vennen ved siden av hadde rukket å takke damen, betale og satt for øyeblikket og rørte langsomt i en osende kaffe lattè. Den unge jenta grep sin egen skje og begynte å røre rytmisk hun også. Utenfor det store glassvinduet skjedde det igjen. Barna jublet og styrtet mot glassflaten. Med nesen og de svette barnehendene klemt mot ruten beundret de det monsteret av en maskin som tordnet forbi dem og skjøt opp mot de mørkeblå, porøse skyene. Perfekt take-off. For henne etterlot jubelropene og den drønnende duringen kun et fjernt ekko og en gnagende redsel. Hun strevde for ikke la det synes på utsiden. Vennen hadde begynt å snakke til henne. Stemmen bare svevde foran henne og det eneste hun fikk med seg var "ikke sant?". Hun samtykket med et lite nikk og løftet keramikkoppen med begge hender opp mot ansiktet. Igjen begynte snakkingen, men denne gangen enda mer uklart da han stappet en sigarett i munnen som beveget seg opp og ned i takt med de lange setningene.

Hun stirret på sigaretten. Hva hvis han faktisk skjønte hva det var som lå dypt og fortrengt inne i henne, det hun aldri hadde fortalt noen? Hun kjente at anspennelsen begynte å tære på kroppen. Ryggen var rak, armene tett inntil kroppen og øynene glassaktige og fremmede, de blunket kun en sjelden gang i blant. Vennen så det kanskje ikke, håpet hun.

Sigaretten som tidligere bare hadde ligget og vippet i munnviken ble nå tent av en glinsende SAS-lighter. "Jeg fikk den med gratis da jeg kjøpte kaffen", sa han humrende og lot flammen slikke tobakken. Deretter lot han fingrene med røyken hvile på kanten av kaffekoppen og så på hvordan kaffeosen og sigarettrøyken kombinerte seg med hverandre og danset i udefinerte, mystiske figurer. Som hun hatet sigarettrøyk. Like mye hatet hun angsten som gravde sin vei ut av henne og like mye ønsket hun at den aldri ville finne veien til utsiden.

Da hørte hun hvordan en smal stemme knitret fra høytalerne.

"Ja, på tide at vi finner gaten vår", kom det fra vennen hennes bak et grått, dusete slør. Gaten deres. Hun hadde aldri vært så nærme sin egen redsel. Hun pleide å holde seg til tog, bil eller buss eller kanskje båt hvis hun måtte. Denne gangen hadde jobben sagt at de skulle opp i lufta og hvis hun valgte en annen vei måtte hun betale selv. Hun hadde da skjønt at det kanskje var på tide å forsøke. Nå angret hun seg.

De slepte håndbagasjen bortover i den endeløse hallen. Det var som om det sto noen helt i enden og bygget veien videre med nye fliser for hvert skritt de tok. Summingen hadde for all del ikke gitt seg. Vennen hennes gikk noen steg foran og kom gjevnlig med små setninger som understrekte at de ikke hadde all verdens tid.

Det var fullt ved gaten, men mange ledige sitteplasser. Folk hadde alledrede begynt å pakke seg rundt den lille skranken og inngangen til flyet. Hun kjente hvordan angsten skrelte svetteperler av huden hennes og hvordan pusten gikk fortere og ikke lenger gikk ned til lungene, men stoppet et sted i lufrøret. Vennen hadde stilt seg i køen. Hun sto og kunne ikke flytte seg, hun hadde ikke kontroll over sin egen kropp. "Kom da, er noe i veien?". Han hadde satt fra seg bagasjen og gravde etter billettene i lomma. Hun tok seg sammen, men selvom hun kremtet kom ikke "neida, alt er fint", ordentlig fram.

Damen bak skranken smilte falskt og lot den lille boksen spise billettene deres. Gulvet i den lange gangen klebet seg til føttene. Hjulene på den lille kofferten lagde en hard, taktfast lyd og for hver gang den hørtes, gravde frykten seg et par skritt lenger på sin vei ut mot omverdenen. "Velkommen, god dag, hei, hallo, velkommen", sa flyvertinnen i inngangen i takt med hjulene og i et dalende tonefall. Alle passasjerene smilte tilbake, men ikke hun. Aller helst ville hun løpe så langt bena bar henne før den kvalme innestengte luften som oste ut av flyinngangen kvalte henne. Det kommer til å styrte, hun kommer til å dø, ingen vil huske henne, luften går tom, flyet blir kapret. Stemmene hamret i hodet hennes. Hun sto der, helt naken. Alle så på henne, hun visste de så på henne. "Kom da, dette går fint", vennen hadde gått inn og en av flyvertinnene tok hånden hennes. Vertinnen ledet henne igjennom den smale gangen som om hun skulle vært et lite barn. Det var tett og trangt. Setene var klemt inntil hverandre og det samme var passasjerene. De små vinduene var det eneste tegn til omverdenen. De skrek mot henne for å minne henne på hvor gjerne hun ønsket å være på den andre siden av ruten. Hun ble satt i et av setene, sammen med vennen, stirret framfor seg og lot menneskene som trampet forbi bare skli ut og inn av synsfeltet hennes. Svelget tettet seg. Hadde de oppdaget det? Hun er ikke svak, hun er ikke svak.

Flyet humpet bortover flystripa. De gule linjene på bakken forsvant en etter en. Hun satt klistret mot ruten på samme måte som barna hadde gjort tidligere, men ikke av samme grunn. Hun ville vekk. Kvalmen farget ansiktet hvitt og etterlot klare konturer. Flyet økte farten, hun knep øynene hardt igjen. Vingene skar igjennom vinden som om de to delene aldri kunne forenes igjen. Lydene forsvant, kroppen vrengte seg, stemmen var klar for å skrike. Synet prikket i svart. Så kom det ukjente. Hun ble presset ned mot setet, hodet ble tungt og lysglimt passerte de igjenklemte øynene. Det var stemmer rundt henne. Stemmer som svømte i svimmelheten. Tåke som separerte henne fra omgivelsene og som gjorde alt som siluetter på et bassenggulv. Alle begrep om tid var forlengst forsvunnet ut i uvissheten.

Duringen stanset. Summingen gikk over til ord og ord til setninger. Ved siden av henne reiste de seg og sto bøyd under taket. Hjulene sto på bakken. Utenifra sivet det sigarettrøyk inn i flyet fra etterlengtede sug. Egentlig var sigarettrøyk bare en bagatell. Hun hadde vunnet.

SLUTT