Gardinene var lukket, det var bare noen få lyse linjer på gulvet som gav tegn på at jeg ikke hadde greid å lukke dem helt. Det luktet innesperret. Det var først da jeg innså hvor tomt og trist det så ut. Hendene mine skalv. Jeg flyktet alltid fra det verste. “Du flykter fra det du frykter mest” sa psykologen min en gang. Stemte gjorde det. Jeg var innelukket og redd. Ville mest at alt vondt bare skulle løpe fra meg. Slik at jeg kunne bli trygg og fri. Jeg ville bevise for de rundt meg at jeg hadde kommet videre. Alt jeg ønsket meg i livet var evig lykke. Man kunne føle seg lykkelig mange ganger, men det varte som regel kort. Det var noe jeg alltid sa til meg selv, etter alle de tøffe årene i ungdomstiden. Mobbingen førte meg til langt mer enn jeg kunne tenke meg, og selvskadingen tok overhånd. Etter det bestemte jeg meg for å begynne på nytt. Våren bestod av blanke ark og det var da jeg traff høydepunktet i livet mitt.

Gutten som forandret meg på en positiv måte. Det var som lykkerus. Jeg begynte å drømme, gode drømmer så klart. Det føltes som om jeg gikk på en eng, gjennom gress som kilte meg på knærne. Sol og svak bris som løftet håret mitt forsiktig. Lukten av alle vårens dufter fikk meg til å smile. Men det som fikk meg til å smile mest, var han. De søte ordene, det sjarmerende blikket, de romantiske kveldene og det bankende hjertet som alltid var nær meg. Ingen kunne gjøre meg gladere. Ett kyss, og jeg var i himmelen. Jeg hadde aldri følt meg så levende før. Og levende følte jeg meg lenge. To lange og fine år hvor lykken fulgte med meg. Han var så imot det onde. Han skulle beskytte meg uansett hva. Kanskje derfor jeg følte meg så trygg. Det at han alltid var der for meg var så beroligende. Selv på de verste dager var han hos meg. Holdt meg i hånden og fikk meg til å føle meg spesiell. Jeg sa alltid at jeg ville være alene. Se solen skinne ute, eller regnet hamre på vinduet, selv om det ikke ville hjelpe. Ville ikke gjøre han utslitt av mine problemer. Uten at jeg var klar over det, var det hans nærvær på de vonde dagene som hjalp meg. Synd jeg ikke klarte å innse det før langt i ettertid.

Jeg begynte stille å smårydde litt. Det lå glasskår på gulvet og ferskt blod i dråper under det ene vinduet. Å se kniven der gjorde meg svimmel, kvalm og sanseløs. Jeg fikk lyst til å tegne et lite hjerte ut av den fine rødfargen på gulvet. Alt var liksom så planlagt. Jeg var i krig med meg selv. Jeg lette desperat i skuffer for å finne noe alkohol jeg kunne helle i meg. Jeg var nødt. I den tredje skuffen i kommoden lå det. Ikke vodka eller hjemmebrent, men brevet. Brevet som hadde ligget så uskyldig og alene midt på sengen min for akkurat to år siden. Jeg turte ikke åpne det. Jeg spurtet inn på badet, skrudde kranen på iskaldt vann og var i gang med å legge hodet nedi. Kun tuppene av håret rakk å smake på vannet før jeg dro hodet mitt opp igjen og rettet blikket mot speilet for å se mitt eget speilbilde. Øyene mine var trøtte og slappe. Huden min var blek og håret var slitt. Det så ut som om all energi bare hadde blitt dratt ut av meg fra en eller annen vampyr. Jeg så ned igjen og fikk frysninger oppover ryggraden av å tenke på det iskalde vannet. Jeg lagde en skål av hendene mine og fylte den med vann, jeg la forsiktig ansiktet mitt ned i hendene. Fingertuppene skled over øynene, nesen og munnen. Jeg ble nok en gang fasinert av alt som var så sammensatt, så planlagt. Jeg dro et håndkle ut av skapet og gned det hardt rundt i fjeset. Mascaraen rant ned langs kinnene mine. Speilet var duggete. Tiden var inne.

Skriften var tydelig. Store løkkebokstaver som fylte arket. Han hadde nok lagt mye arbeid i det. Papiret hadde en dus rosa farge og så litt gammelt ut. Man kunne fortsatt kjenne den sukkersøte duften som gled rundt i rommet. Man burde bli glad når man får et så fint brev. Men dessverre var det ikke ment for å glede meg. Han fikk meg til å tvile på meg selv. Tvile på hva som var rett og galt. Tvile på hvilket valg jeg skulle ta, leve eller dø. Det var kanskje ikke for å såre meg. Kanskje gjøre meg en tjeneste. Han hatet å såre personer. Han tenkte alltid på andre framfor seg selv. Men denne gangen var nok et unntak.

Man kan nok ikke forutse det. Når din andre halvdel forsvinner og etterlater et stort hull i hjertet ditt, raser verden sammen. Og sorgen kan ta en livstid å fordøye.