Han kikket seg i speilet. Gutten på noen og tyve år hadde pene vide skuldre, halvkort krøllete hår og dype gråblå øyne. Utseende sitt var han fornøyd med, men det hadde han nok vært uansett fordi han hadde en så positiv tankegang at bare et av hans blikk kunne få en vissen blomst til å blomstre på ny selv i den kaldeste vinter.

Den svarte dressjakken hans var litt stor til ham, men det syntes han bare var fint. Opelia hadde en gang sagt til ham at mennesker som hadde litt for vide dressjakker på seg likte hun, fordi det ga personen et inntrykk av at den som gikk med dressjakken hadde en stor og åpen sjel. Det ville han ha, og lengtet etter å få.

I gangen møtte han vaktmesteren i kollektivet. En mørk, sterk og voksen mann. Han hilste forsiktig selv, og fikk et nikk tilbake som han var ganske sikker på betydde: ”Lykke til, selv om du ikke trenger det,” og det trengte han.

Tyve, førti, seksti. Han talte pengene han hadde i den gamle grønne pengeboken. Inni den hadde han et bilde av henne, og det visste hun ikke. Opelia var vakker på alle måter, og verden var avhengig av henne på grunn av det. Han hadde mistet pengeboken sin på bakken, og det hadde åpnet seg slik at bildet av henne ble vist. Derfor ville kan kjøpe en blomst til henne nå, en lilje, siden hun var Fisken. Han hadde et åpent forhold til astronomi og andre slags tryll og trall. Verden var jo tross alt et magisk sted til å begynne med.

Aldri hadde han lagt merke til det underlige navnet hennes. Hun var spesiell. En bestemt ung dame som var reisejournalist. Opplevde mange fantastiske ting. Hun hadde delt drømmene sine med ham mange ganger, men alltid holdt noe tilbake. Hva hun følte og tenkte. Barndomsminner og fine minner fra nyere tid.

Siden de hadde møtt hverandre så mange ganger, kom en klem automatisk når de hilste. Hun luktet Chanel no5, noe som minnet ham om Marilyn Monroe –røde lepper, dype meningsfulle bøker over et glass vin, Italia og morsaktig trygghet. Opelia hadde i mange år vært elsket, uten at hun visste det, og hun hadde selv elsket noen. Ham.

Plutselig handlet alt om henne der de satt, inntil blomsterbuketten falt ned på det våte gresset ved benken der de satt. Det våte gresset glitret i skinnet fra gatelykten, men hans blikk gikk straks tilbake til hennes blikk igjen.

Hun gav seg til å tenke på alt hun ikke hadde sagt til ham, og alle de usynlige komplimentene og følelsene og varme klemmene hun hadde sendt.

Lukten hennes beroliget ham hele kvelden. Snart måtte hun gå, denne travle vakre piken. Men nå skulle hun først si alt. Så skulle hun løpe så fort som beina bar henne etter at hun hadde kysset ham forsiktig. Hun likte å ikke vite hva som kom til å skje videre. Senere. Hun var en dramatisk og rastløs sjel.

Hun fortalte og han lyttet, som vanlig. Ordene hennes fløt ut av munnen hennes som tidevannsbølger kommer innover en strand, og det virket som om ordene var triste for å forlate dette vakre sinnet, denne yndige sjelen.

Først følte han seg praktfull og ytterst fantastisk. Han ville fly. Så merket han at hun kom til å forlate dette stedet nå. Opelia reiste seg, men mens hun gjorde det kjente hun en stikkende smerte innenfra. Hjertet hennes.

Han hadde ringt beredskap, og prøvd å opplive henne og bedd til en Gud han ikke trodde på før dette øyeblikk, men det var for sent. Det var èn tåre igjen på kinnet hennes. En tåre som kunne mettet selv den mektigste elv. En tåre som kunne rørt selv den onde sultanen av Beirut. En tåre som rant over rødt.