Det var mandag, dagen etter at familien hadde fått dødsbudskapet. Andrea og søskenene hennes hadde valgt å bli hjemme den dagen, de klarte ikke å gå på skole. Elisabeth, moren deres, hadde ringt til skolen og forklart situasjonen, og det var helt greitt at de fikk fri. Begravelsen til Olina var fastsett til torsdag samme uka, og det var mye som skulle ordnest. De skulle lage kaker, bestille blomster, bestemme hvilke sangar de skulle ha i begravelsen. og selvsagt invitere gjester. Dei begynte allerede mandag med gjestene og blomstene, resten kunne vente. Tirsdag gikk Andrea på skole, men hun skulle få fri to siste timene til å vere med på begravelsebyrået, der de skulle ordne visse ting.
     Torsdagen kom, og nå hadde de det travelt hos familien Andersen. De hadde mange gjester som hadde komt dagen før, og mye de skulle ordne. Da de kom seg til kirken, ble de møtt av synet av en hvit kiste med mange blomster på, og brennende lys mange steder i rommet. Ellers holdt organisten på å øve på "Bred dina vida vingar", som og var den første salmen i gudstenesten. Den salmen hadde vært yndlingssalmen til Martha.
     Etter gudstenesten, gikk de ut og bort til stedet der Martha skulle begravest. Det var sammen med Peder, som lå der fra før. Der sang de de to første versene av "Ingen er så trygg på ferden", og da de senket kisten ned, sang de det siste verset. Mens de sang det, kunne ikke Andrea holde seg, en tåre tvinget seg frem i øyekroken, rant nedover kinnet til enden, og slapp fint taket og dalte ned på marken. Der lå hun i det grønne gresset og blenkte når solen skinte på henne.