Det var høst. Vinden blåste hardt mot det store, fantastiske løvtreet som sto midt i hagen. Bladene som lå på bakken hadde en underlig farge, en blanding av oransje og lyse grønt. Hvordan kunne et tre bli så nakent? Uten et eneste blad, men likevel se så vakkert ut. Et menneske alene blir ofte oppfattet som ensom, men et tre alene, blir bare pent. Slik hadde hun også følt det da hun vokste opp. Uansett hvordan hun så ut, eller hvilke farger hun kledde seg i, var hun alltid like vakker.

Ada satt og så ut av det lille vinduet på rommet. Tanker, ord og lyder suste gjennom hodet hennes. Plutselig begynte det å små regne. Regndråpene plasket forsiktig ned på vinduet. Var det himmelen som gråt? Hun var frustrert, men også hysterisk. Det var så mye hun tenkte på, og så mye hun ville si. Men klarte ikke å sette ord på følelsene. Et tre kunne bare stå alene, uten å si et ord. Uansett hvordan det så ut, er det like vakkert. Hvorfor kunne ikke alle ha det slik?

For noen år siden, vinteren 1890, skjedde det noe dramatisk. Ada gikk nedover den snøfylte broa like ved hjemme sitt. Hun var på vei hjem fra søndagskirken. Hun kunne høre noen svake fotspor som gikk bak henne. Men da hun snudde seg, var det ingen å se. Hun kunne huske at hun var ubeskrivelig redd. Alt hun ville var å komme hjem. Der var det trygt. Plutselig dukket det opp en mann, kanskje rundt 40 år. Han hadde en tykk bart og et vemmelig smil. Det eneste hun husker nå i dag, er at han begynte å berøre henne forsiktig på steder hun syntes var ubehagelig. Ada ble så full av redsel, at hun ikke klarte å få frem et eneste ord. Og slik har det vært siden. Ikke et eneste ord har kommet ut av henne, og de få vennene hun hadde igjen, undret seg hvorfor.

Det sluttet å regne. Hadde himmelen gråtet ferdig? Ada så opp mot den grå himmelen. Hun kjente en varm tåre trille nedover kinnet sitt. Var det plutselig hennes tur til å gråte nå? De havblå øynene hennes var fylt med tårer. Så mange tanker som ville ut. Ingen forsto. Ingen visste. Dypere kom hun ikke inn i sitt eget mørke, noe måtte hun gjøre.

Hun beveget seg sakte mot broen. Hun hadde med seg to av sine beste venner som hadde støttet henne gjennom tykt og tynt. De gikk forsiktig foran henne. Solen var på vei ned bak en ås, så det var litt kjølig. En liten spurv satt seg ned på gjerdet. Skyene hadde en harmonisk farge og du kunne se snøkrysstallene dale forsiktig ned fra himmelen. Ada kunne kjenne en kald grøssening nedover ryggen. Ikke bare fordi det var kjølig, men det var noe med stedet. Minnene om fortiden var ikke glemt, og det måtte hun gjøre noe med. Hun hadde hånda på gjerdet og pustet tungt. Pusten var kald av skrekk og angst. Med små og forsiktige skritt beveget hun seg bortover broen... Solen gikk plutselig ned, og himmelen ble blodig rød.

Ada stoppet forskrekket opp og lente seg mot gjerdet. Vennene hennes la ikke merke til at hun stoppet, så de fortsatte å gå. Hun sto der, skjelvende av angst. Et løvtre sto nesten rett ved siden av henne. Så ut som det store, fine i hagen. Det var akkurat som om at treet snakket til henne, men det var nok bare den kjølige vinden som fløy gjennom de få bladene som var igjen. Hva skulle hun nå gjøre? Så mange tanker som måtte ut, men det gikk ikke. Plutselig hørtes det ut som at alt snakket og levde. Himmelen, treet, steinene, den lille spurven og elven. Det var en underlig opplevelse, en tanke som gjorde henne sinnssyk. Et vindkast erobret sjelen hennes. Alt var absolutt helt uklart for henne. Redselen og frykten vokste. Hun tok et hardt grep rundt gjerdet, men det hjalp ingenting. Hun måtte få frustrasjonen ut, og det med en gang. Hun tok et dypt åndedrag, og skrek. Et taust skrik gjennom livet og naturen……