En fin sommerdag bestemte Knut og Petter seg for å ta en tur ut i skogen. De pakket alt før de gikk. Telt, grillpølser og pølsebrød, soveposer og det viktigste av alt, godteriet. "Dette skal bli en uforglemmelig natt", sa Knut. Han var eldst og hadde overnattet i skogen tidligere, men det var første gang for Petter. I tillegg var Petter litt redd for mørket. Han hadde ikke så veldig lyst, men Knut hadde klart å overtale han. Knut er flink til sånt.

Da de hadde gått en time innover i skogen, fant de en passelig plass å slå opp teltet på. Der var trær på alle kanter med en liten mark i midten og en perfekt grillplass. De fortet seg å sette opp teltet, så de fikk god tid til andre ting. Like bortenfor leirplassen deres fant de et stup. 20 meter under seg såg de bare steinrøyser. Utenfor stupet rant det en elv. Den var stor nok til at det kunne være fisk i den. Elven rann så langt øyet kunne se. "Lurer på hvor den renner ut", sa Petter. "Den går sikkert ut i en innsjø", sa Knut, som hadde litt mer peiling på sånt. Han hadde tross alt gått på skolen noen år mer enn Petter. Knut hadde heldigvis med seg fiskestangen sin, så han fortet seg tilbake til teltet og hentet den. Det var hver sin tur å fiske. Han som ikke fisket skulle lete etter noe de kunne tenne bål med i kveld. De fikk ikke fisk, men det gjorde ingen ting, for de hadde med seg pølser og brød. Og om de hadde fått noe fisk hadde de sikkert ikke spist den allikevel, for begge to hater fisk. Fyrved fant det nok av.

Det var en nydelig stjerneklar natt. Knut hadde akkurat fått fyr på bålet. Det var så stille at det kunne høre gresshoppene spille "fiolin", som de hadde hørt foreldrene si. Akkurat som om det var en varm sommernatt i Syden. De satt der hele kvelden, pratet og grillet pølser. Da det var blitt sent følte de att det var på tide å legge seg for å sove, eller i alle fall gå inn i teltet og krype ned i den varme gode soveposen. Opp i sekken låg fremdeles godteriene, som de nesten hadde glemt. Før det la seg ble de liggende inne i teltet og fortelle spøkelseshistorier og spise godterier. Klokken var fire før de virkelig prøvde å sovne. Knut sovnet med en gang., men Petter ble liggende en stund og tenke på alt som kunne skje her ute i skogen. På trollene og ulvene og alt annet skremmende han kom på.

Plutselig var de begge to utenfor teltet. Trærne levde og sang: "Kom hit dere små menneskebarn" med en skringende stemme gang på gang. Det ville aldri ta slutt. Ulvene hylte høyt. De sprang for livet men klarte ikke å springe fra dem. Trærne var på alle kanter. Ulve hylene ble bare sterkere og sterkere. Alle skogens farlig dyr kom sakte mot dem. Ulv, bjørn, jerv og slange. Kom bare nærmere og nærmere. Det var et forferdelig spetakkel. Stupet var rett fremfor dem. De hørte vannspruten lang der nede. Det var nesten blitt høyere nå en det var tidligere! Kunne ikke gå lenger bak. Dyrene fortsatte å komme nærmere og trærne fortsatte å synge:" Kom hit dere små menneskebarn, Kom hit dere små menneskebarn". I det de datt utenfor stupet våknet han.. "Hva er det du skriker sånn for", sa Knut, og fortsatte: "Du vekte meg med den skrekkelige hylingen din". Petter fortalte om den rare drømmen. Om trærne, dyrene og stupet. Knut holdt på å le seg i hjel. Det var det dummeste han hadde hørt.

Da de stod opp dagen etterpå, var det fint vær ute. Solen skinte og fuglene kvitret. Himmelen var helt skyfri. Det var en strålende dag. Inne i teltet var det så varmt at de bare måtte stå opp. Det var nesten umulig å ligge der noe lenger. De pakket sammen sakene sine og gjorde seg klar til å dra. Petter såg seg rundt, og tenkte: "Hva er så farlig med denne plassen? Det skal bli fint å komme hjem."

På vegen hjem pratet de om alt som hadde skjedd og flirte så de nesten fikk latter krampe. Mest av den idiotiske drømmen til Petter. Han mente den var ganske idiotisk selv, men innrømte at Knut virkelig skremde han med spøkelseshistoriene. Begge to var enig i at det hadde vært så morsomt at de måtte prøve det en gang senere. I det de ramlet inn i gjennom ytterdøren hjemme, kom de til å tenke på at teltet stod igjen ute i skogen. De hadde glemt å ta teltet med hjem! "Hva vil mamma si nå", sa de og skyndet seg ut i skogen igjen. Da de kom fram til plassen der teltet hadde stått, fant de det ikke. Teltet var forsvunnet. Plutselig hørte de en høy ubehagelig latter og høye ulve hyl. Det begynte å regne og det ble helt mørkt. Da tok de beina på nakken og sprang alt de orket hjem over. Kanskje var det siste gang de overnattet ute i skogen allikevel?