Jeg bare sitter her. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, frykten sitter i meg. Tenk om det er min tur nå, tenk om det nå er min tur til å se for meg livet passere foran øynene på meg? Jeg vil ikke tenke mer, klarer ikke, orker ikke! Gud, hjelp meg! Hvorfor tok du henne fra meg, hvorfor?! Du skulle ha tatt meg i stedet! Du skulle latt henne være her med barna, du tok feil person…

Jeg husker det som om det var i går. Jeg var på jobben, og hørte det på radioen. Håpet det ikke var henne, jeg bad til Gud om at det ikke skulle være henne. Da jeg prøvde å ringe henne på jobben, fikk jeg bare beskjed fra telefonsvareren. Jeg ringte på mobilen og fortsatt ikke noe svar. Noe var galt, jeg kunne føle det på meg. Jeg bare håpet og ba om at alle de følelsene ikke var sanne, men da jeg kom hjem fikk jeg bekreftet det jeg fryktet aller mest. De hadde drept henne, de hadde tatt en mor vekk fra sitt barn! Hvordan kunne de gjøre noe slikt? Jeg hater dem, jeg hater dem! Barna våre hater dem også, ja våre, for det går ikke helt opp for meg at hun er borte. Jeg tror aldri det kommer til å gå opp for meg heller. At en mann langt borte kunne gjøre så mye skade hadde jeg aldri tenkt, aldri. Det å ta en mor bort fra sine barn slik, er det verste du kan gjøre, ikke bare mot faren til barna som nå får alt ansvaret hengende over seg, men også for barna. Å vokse opp og vite at moren din ble drept i et terrorangrep vil ikke bare føre til at barna utvikler et så sterkt hat at de som små ikke en gang leker med muslimske barn, men også at de fra det øyeblikket begynner å leve et liv i frykt. Skrekken for at de igjen skal miste sine elskede på en slik måte.

Det var fra det øyeblikket våre liv ble satt på hodet. Barna betydde alt for meg, og jeg alt for dem. Vi prøvde å leve et normalt liv, men redselen satt for dypt inni oss. Vi tok ikke lenger fly, og alle stedene det var nødvendig å ta fly for å komme seg til dro vi aldri til. Selve tanken om å fly var en fremmed tanke, vi brukte nesten ikke ordet engang. Jeg tok ikke lenger t-banen for å komme meg til jobben, angsten satt så dypt i meg. Jeg var redd for at det kanskje skulle skje noe liknende der, så jeg begynte å ta taxi til og fra jobben hver dag. Dette ble fort en dyr affære, så jeg måtte jobbe en del overtid for å få det til å fungere økonomisk sett. Dette førte bare til at jeg så mindre til barna. Hadde jeg visst det hele ville ende slik, hadde jeg funnet en annen måte å det til å funke.

Ut av frykten for nye terrorangrep nektet jeg barna å gå i nærheten av veldig høye bygninger, men alle vet at i New York så er dette umulig. Jeg ville bare beskytte dem, jeg ville dem aldri noe vondt. Hvis de bare hadde forstått hvorfor jeg oppførte meg slik, men det gjorde de ikke. Han eldste sønnen vår, Jon, ville ikke godta dette, og vi kranglet om det hver dag. Hvis han bare hadde forstått hvor høyt jeg elsket ham og søsteren hans så hadde vi kanskje ikke gått gjennom all kranglingen. Christina forstod hva jeg mente og endte til slutt opp med at hun aldri forlot huset i frykten for et nytt angrep. Gradvis begynte vi å gli fra hverandre, hele familien vår ble snart splittet opp. Alt dette på grunn av den lille gruppen mennesker som valgte å straffe en hel nasjon. Hvorfor Gud, hvorfor tok du henne fra oss?

Jeg hadde aldri trodde jeg ville være i denne situasjonen. For første gang på over 10 år sitter jeg igjen i et fly på vei til Florida sammen med Jon og Christina. Jeg klarer så vidt å sitte stille. Alle tankene som er oppe i hodet mitt får meg til å tenke tilbake på henne. Hva om det er min tur nå? Hva om det nå er mitt liv som skal passere i revy foran øynene på meg? Jeg ser på Jon og Christina, barna mine, barna våre. Hun hadde vært så stolt hvis hun hadde visst at Jon kom inn på Harvard, og at Christina kun har toppkarakterer.

Jeg ser på dem. Christina sitter ved siden av meg, hun kan se det på meg, hun legger hånden sin over min og sier, ”Ta det med ro far, det går bra. Bare pust rolig og ikke tenk på det.”. Hun smiler. Hun likner helt på moren sin. Som jeg savner henne.

Vi spenner fast sikkerhetsbeltet og gjør oss klare for avgang. Det går bra, overraskende bra. Jeg sovner til slutt, og tenker at alt vil gå bra denne gangen. Det neste jeg husker er at Christina gråter, jeg våkner av lyden. Jeg ser på henne, og tenker, det er ikke mulig, Gud, si det ikke er sant. Plutselig får jeg høre over høyttalerne ”Dette er kapteinen. Ta det med ro alle sammen, vi…”. Han blir avbrutt og jeg får høre en ny stemme, ”Dette flyet er kapret!” Hvis dere prøver å flykte eller gjøre opprør så dreper vi dere! Allah ho akhbar (Gud er mektig)!”.

Jeg snur meg mot Christina og Jon og sier, jeg elsker dere over alt på jord og jeg har alltid vært stolte av dere begge to. Vi gråter alle sammen. Så blir alt svart, og jeg husker ikke hva som skjedde videre. Jeg tror flyet krasjet. Jeg er ikke sikker. Eneste jeg vet er at Gud har igjen testet meg. Han tok fra meg alt det jeg hadde i dette livet. Jeg orker ikke mer. Gud, ha nåde over min sjel og tilgi meg for å ende livet på denne måten, men jeg klarer ikke mer. Adjø…