Det sies at kjærlighet leger, men i mitt tilfelle var det heller stikk motsatt. Nå er det en god stund siden, i hvert fall virker det slik, men smerten er der fremdeles.

Det er et helt år siden du kom inn i livet mitt for første gang nå, Thomas. Plutselig bare stod du der, med de slitte olabuksene og sekken slengt over den ene skulderen. Og et par glitrende, nøttebrune øyne med det svarte, halvlange håret som så ofte gled fram over dem. Og, for å gjøre alt perfekt, et lekent smil på vei.

Vi fant hverandre ved første øyekast, du så på meg og blunket. Og så ble du plassert på den ledige plassen bak meg. Like etter kom en lapp seilende fram til meg med ordene: "Hei, Thomas heter jeg, og du?". Da var det gjort, nesten fra første dagen ble vi regnet som et par. For familie og venner kunne det kanskje virke som om dette bare var en forbigående forelskelse, men vi visste begge at det ikke stemte.

Men nå, et år senere, sitter jeg her helt alene uten deg, oppløst i tårer. Tenk deg en 15 år gammel jente sitte på rommet sitt og sippe som en 3-åring. Men når du først forlot meg, kunne du vel forlatt tankene mine og.

Jeg husker høstballet, vi gikk sammen. Var det en dans vi ikke danset vi to? Er det virkelig bare et år siden du holdt rundt meg der på dansegulvet? Jeg hadde sikkert tusen sommerfugler i magen den kvelden. Og så alt stresset før festen! Alle timene foran speilet for å se mest mulig perfekt ut. Men det var verdt det, du var verdt det.

Du var den perfekte gentleman. Trakk ut stolen for meg, hentet punsj, og når du bød meg ut på dansegulvet og rakk fram armen…

Jeg følte meg som verdens heldigste jente den kvelden, med verdens kjekkeste gutt. Du med dine 1.80 og den svarte dressen, jeg med mine 1.70 og ballkjolen jeg hadde spart til i evigheter. Du kysset meg for første gang den kvelden óg. Da trodde jeg at jeg var kommet til himmelen.

Uken etter spurte du meg. Selv om alle andre allerede så på oss som et par, ville du gjøre det "ordentlig", som du kalte det. Og jeg svarte selvfølgelig ja.

Jeg ler av og til når jeg tenker på deg. Vi hadde mye moro sammen. Den episoden jeg husker best, var vel den gangen du hadde tatt en stinkbombe fra lillebroren din og helt den ut fra klasserommet. Pga. lukten fikk vi fri resten av dagen.

Du gjorde av og til sånne ting, men du var seriøs når det trengtes og. Du hjalp meg gjennom mange problemer. Spesielt var du til hjelp når Mamma og Pappa skilte seg. Hvor mange ganger ringte jeg deg den uken for å utøse mine sorger over deg? Og du hørte på. Det var en forferdelig tid, men du hjalp meg å komme gjennom den. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg vel endt opp like bitter og sur på dem som de nå er på hverandre.