Jeg kan huske alt. Lydene; gråten til mamma og de tomme skrikene hans før alt hadde blitt stille. Lukten av røyk fra bilen som stod sønderknust like ved siden av. Bildene av den hvite kroppen hans som lå så stille på sykebåren. Politimennene stilte oss spørsmål, men jeg registrerte ikke ordene, jeg var bare helt tom. Jeg følte alt for mye, men samtidig absolutt ingenting.

Vi pleide å være en ganske normal familie. Brødrene mine og jeg pleide å leke ute i hagen, mamma og pappa var som foreldre flest og vi var generelt ganske lykkelige. Men en dag, kom pappa hjem senere enn vanlig. Han hadde vært på puben, og det stinket alkohol av han. Han begynte å slå og kaste ting på både mamma og storebroren min. Jeg var ikke mer enn 9 år den gangen, så som de fleste barn ville gjort, gjemte jeg meg på rommet. Selv om jeg ikke så slagene og blodet lenger, kunne jeg fortsatt høre skrikene deres av smerte.

Midt på natten, kom moren min inn på rommet, og fortalte at jeg skulle være helt stille og følge etter henne. Hun tok med seg meg og brødrene mine og de mest nødvendige tingene, og forlot huset. Vi flyttet til en blokk som ble kalt for Hulen. I starten syntes jeg det var ganske vemmelig. Folk lå på gulvet og i trappene, og man kunne ikke unngå å tråkke på sprøytespissene som var strødd rundt.

Etter hvert som dagene og ukene gikk var mamma nesten aldri ”hjemme” lenger. Hun jobbet døgnet rundt for å få nok mat og holde familien samlet. Både jeg og Stig måtte ta til takke med, at mamma aldri var der når vi trengte en å snakke med. Da hun skjønte hvordan situasjon faktisk lå an, begynte hun å drikke. Hun drakk for å glemme, og for å slippe sorger.

Jeg hadde en lillebror som het Glenn på 13 år, og en storebror som het Stig. Han var både mitt og Glenn sitt største idol. Vi hadde alltid villet bli som han. I starten da vi flyttet hit, hadde han fått en helgejobb av mannen som drev Hula. Han solgte speed. Da det ikke lenger var nok, begynte han å stjele, og et ran blei fort til flere. Stig var født til jobben, og han elsket den. Iskald, proff og samvittighetsløs. Han brukte avbitertang når han krevde inn gjeld, uten en gang å nøle på det.

Stig sa alltid til Glenn og meg, at hvis man skal bli en god bror, må man tidlig krøkes. Da jeg var mindre tok han meg med til damene sine, rånet med meg i byen, viste meg hvordan man bryter seg inn i en bil og kunsten med å være lommetyv. Nå var Glenn blitt gammel nok til å lære, og det skulle bli min fornøyelse og la han gjennomgå det samme som jeg gjorde. Hver dag tok vi han med for at han skulle lære forskjellige ting. Fortalte at alt handler om å tørre, og ikke være feig. Man skulle ikke vise redsel, og at han alltid måtte fullføre et ran eller det han hadde startet på.

En kveld kom han hjem til oss, var han strålende fornøyd. Han gliste mens han fortalte Stig og meg om at han hadde tagget på skolen og knust rutene til lærerværelse. Stig lo hånlig, klappet han på skuldra og sa at hvis han skulle fortsette med enkle pøbelstreker, kom han aldri til å bli som de store guttene. I flere dager etterpå satt han inne på rommet sitt og lagde planer.

En dag da Glenn var hos en kompis, og jeg og Stig satt hjemme og slappet av, ringte plutselig telefonen. Politimannen jeg snakket med fortalte ikke hva som hadde skjedd, bare at jeg måtte komme til gateadressen jeg fikk oppgitt. Jeg tenkte med én gang at det hadde skjedde mamma noe, men da vi kom fram, stod hun hulkene i armene til en politibetjent. Det var da jeg så bilen som stod knust mot en vegg. Jeg gikk bort til bilen, og stanset utenfor. Følte ingenting, var bare helt forsvunnet inn i en verden som ikke eksisterte. Så kikket jeg inn i det knuste vinduet. Det var da jeg skjønte at ting aldri ville bli det samme igjen. Følelsene begynte å strømme på, en knute knøt seg i magen og jeg merket strømmen av tårer som presset på. Alt var vår skyld. Han hadde gjort det for oss. Jeg trakk pusten, og kikket inn i bilen igjen. Det var der fortsatt. Lå fredelig stille. Det var liket til en 13 år gammel gutt.