Hun gløtter bort på den store klokka på veggen, ser fort ned igjen og skriver. Hun må forte seg, for det er jo bare ti minutter igjen til prøven skal ligge ferdig utfylt på kateteret. Jeg ser henne stresse, mens jeg selv sitter og slapper av. Helt fra kvelden før hadde jeg planlagt hvordan denne dagen skulle være. URUTINERT, og uten TIDSPRESS. Jeg skulle selv bestemme hva som skulle gjøres, og hva som ikke skulle gjøres. Prøven lå foran meg. Helt blank! Hadde kun skrevet Øyvind Eriksen på den. Aktet ikke skrive noe mer på den. Ikke dato en gang!

- Øyvind, hva skal dette bety?

En ekkel ånde henger over meg. Han ser på meg, ser på den blanke prøven, ser på meg igjen, nå med et spørrende uttrykk i ansiktet.

- Hva skal hva bety? spør jeg hensynsløst.

- Unge mann, du har jo ikke skrevet noen ting! Du vet hva dette medfører?

Læreren ser morsk ut, og plutselig er alles oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg torde realisere alle elevers drøm! Jeg ville bare sitte der og nyte øyeblikket av voksende frihet fra tidspress, men lærerens ansikt viste et uttrykk som forlangte svar, og det skulle han få!

- Dessverre, men jeg føler ikke for å ta denne prøven nå. Jeg nekter å føle stress og tidspress. Du skulle bare vist hvor avhengig du er av klokka di! Du er fanget av dine egne tidsskjemaer og rutiner! Du klarer ikke å komme ut av presset ditt! Du må rope om hjelp! Men da er det dessverre for sent. Du er kvalt i ditt eget tidspress..!

De blå øynene mine lynte mot han. Jeg hadde et ordentlig adrenalin kick! Jeg kjente at jeg kunne eksplodere når som helst. Jeg var som en tidsinnstilt bombe! Læreren måtte virkelig ta seg sammen nå. Han var helt i sjokk…

- Dette er absolutt uakseptabelt! Du går tross alt i 10. klasse og oppfører deg som en 1. klassing! Hvis du vil oppføre deg som et barn, skal du få straff som et barn. Dette blir en stor anmerkning!

Jeg ville si noe om at han kunne dra en viss plass med de dumme anmerkningene sine, men finner ut at det er best å la være. I stedet lar jeg sekken stå, og går. Tar kun med diskman min. læreren roper et eller annet om at jeg skal komme tilbake, men det ignorerer jeg. Jeg vil, nei, jeg skal gjøre noe annet. Handle for eksempel. Gatene er fulle av plakater om salg. Det er tid for Januarsalget. Tiden da alle butikkene stresser med å få solgt fjorårets varer. Gjøre plass for årets varer.

Jeg blir stående midt på torget og se på hvordan alle ser ut til å skynde seg. Prøver å spare tid ved å gå fort eller småløpe mellom butikkene. Kanskje de rekker å kjøpe ei pølse før de må løpe etter bussen?

Jeg føler meg litt sulten og bestemmer meg for å gå på Mc Donald’s rett over gata. Inne er det varmt og fult av folk.. Jeg stiller meg bakerst i køen, som naturligvis er milelang. Jeg ser på folka som styrer med masete unger, som i bunn og grunn er alt for bortskjemte. Om jeg bare kunne få være så liten igjen! Da fikk jeg nesten alltid viljen min. Jeg ville heller ikke hatt mye å bekymre meg over. Jeg driter i køordningen og går og stiller meg først. Plutselig er det min tur til å bestille. Jeg bruker bevisst lang tid på å bestemme meg for hva jeg vil ha. Damen i kassen ser en smule irritert ut, og man kan vel si det samme om folka bak meg.

- Kan du være så snill å forte deg med bestillingen? Køen er lang, sier damen med de tåpelige Mc Donald’s klærne på.

- Har du noen gang tatt deg tid til å stoppe opp for å lukte på blomstene?

- Hæ???- Jeg sa jeg skal ha en ”Big Mc-Meny”, sier jeg kjapt.

Jeg tar maten og finner et passende bord. Maten er fettete og litt ekkel, men bit for bit presser jeg ned nesten alt.

Etter det grufulle måltidet hiver jeg restene i dunkene hvor ”TAKK” står og lyser ut til alle. Jeg kommer tilfeldigvis til å hive hele det røde brettet i slengen, noe som får damen som vasker av bordene til å se stygt på meg. ”Synd!”

Jeg fordufter og bestemmer meg for å gå langs Nidelven. Der kan jeg gå og slappe av litt. Koble av uten at det er tusen andre der som går og stresser. Jeg finner meg en benk, koster av nysnøen, og setter meg. Nyter synet av sola som får snøkrystallene i trærne til å se ut som diamanter. Flytter blikket videre til ”Gamle Bybro.” Lange blanke istapper henger stille fra de røde portalene. Sola får det til å se så vakkert ut. Alle skulle tatt seg tid til å nyte Guds skaperverk på dager som denne. Nyte stillheten og roen i livet. Være en del av tidløsheten…

Flyttet blikket ned på selve elva. Igjen gjør sola sitt. Gjenspeilingen i de små krusningene blender meg. Jeg er helt betatt av synet. Nytelsen, frihetsfølelsen, tidløsheten. Jeg begynner og skli inn i min egen verden. Bare meg og ingen andre. Legger ikke en gang merke til personen som sitter på en stein nede ved vannkanten. Jeg er helt borte i mine egne tanker.

Jeg bøyer meg ned og begynner og tegne i snøen med en pinne. Jeg tegner synet av Nidelva med trærne som soler seg i gjenspeilet fra elva. Midt i tegner jeg en person som kaster noe. Ei klokke! HAH! Det er hva jeg mener om tiden. Kaste bort tiden, liksom! Man lever jo i gjennomsnitt til man er sytti. Hva haster man slik etter? Kan man ikke ta livet med ro og nyte hvert sekund uten alltid å måtte rushe sånn?

Får plutselig merke til personen nede ved vannkanten. Det er ei jente. Ikke akkurat stygg heller. Faktisk er hun ganske søt. Ca. like gammel som meg, kanskje et år yngre. Blir sittende og betrakte henne i minste detalj. Ansiktet, brystene, rumpa, føttene, overkroppen. Kroppen faller i min smak, og måten hun oppfører seg på gjør meg nyskjerrig. Nå er det tidløse et faktum, og ”min” verden hadde fått en gjest; jenta. Klarer ikke å la være å se eller tenke på henne, hun var som klistret til øynene og hjernen min.

Jenta reiser seg og går i motsatt retning av meg. Plutselig er det tidløse brutt. Nå fikk jeg øye på folk som stresser, hører lyden av biler som tuter, og kjenner lukten av eksos. Som jeg angret på at jeg ikke hadde gått bort til og snakket med henne. Jeg begynner og skli inn i min egen fantasiverden igjen. Fantasere om jenta.

Fantasien ble plutselig brutt. Fikk øye på henne igjen. Hun kastet noe i en søppelbøtte lengre bort, og begynte å gå mot meg. Øyeblikket ble med ett tidløst. Bare meg og henne igjen i min tidløse fantasi. En fantasi som faktisk var virkelig.

- Hei!

Hun hadde satt seg ned ved siden av meg og faktisk sagt ”Hei”. Fikk nikket et ”hei” jeg også.

- Skulker du skolen?

Hun så på meg med nysgjerrige øyne.

- Skulker og skulker? Jeg var der, men gikk. Trenger litt tid til å tenke litt. Gjøre som jeg selv vil. Koble av litt. Er lei av å gjøre som ”læreren befaler” hele tiden.

Hun nikket, var helt enig.

- Føler det slik selv. Skulle ønske vi slapp alt presset fra alt og alle. Skulle ønske verden var tidløs. Alt ville være så mye bedre. Om alle ikke var så opphengt i klokka hele tida. Hatt tid til og nyte naturen og livet i ensomme stunder. Da..!

- Enig, svarte jeg, hva heter du forresten?

- Kine. Enn du?

- Øyvind. Må stikke jeg nå. Ta bussen hjem.

- Du er akkurat som alle andre. Evig fanget av tidspress, stress og mas. Aldri tid til og koble av. Her har du akkurat møtt en person, og så går du?

Hun hadde rett. Det var ikke akkurat det lureste jeg kunne finne på å gjøre- å ta bussen hjem nå. Her hadde jeg sittet og betraktet henne, og når vi begynner og snakke, sier jeg at jeg må gå.

- Du har rett! Tar bare en annen buss. Vil ta meg tid til å bli kjent med deg. Definitivt! Skal vi gå en tur sammen mens vi snakker?

- Sounds good! Jeg liker ikke og stå stille hele tiden.

- Ikke jeg heller… likere og gå en lang tur da, ja. Koble mer av fra tidspress og sånt.’

Fantasien min er nå blitt virkelighet. Kine tar faktisk tak i hånden min. Tidløse øyeblikk som dette er det jeg liker best. Bare det du vil skal være der, er der. I min og Kines’ verden…

Tidløst og ubeskrivelig.