Rrring! Telefonen ringe hjemme hos Mona og hun slapp fjernkontrollen og løp bort og tok den.

”Hallo?” Sa hun inn i røret. ”Hei, det er Lena” kom det fra den andre enden.

”Å, hei Lena” Mona ble nervøs, bare ikke Lena ringte for og si hun ikke kunne overnatte i helgen. Monas foreldre skulle reise bort, og Mona ville helst ikke være helt hjemme alene hele helgen. Særlig ikke etter alle disse dumme historiene om at folk hadde sett en UFO fly over himmelen på kveldstid for noen dager siden. Og på skolen hadde de tullet med at det kom romvesner for og invadere jorda. I avisen hadde det stått: ”Var det en UFO?” Mona trodde ikke på UFO’er og romvesen men hadde blitt litt redd likevel. ”Jeg ville bare si at jeg blir litt forsinket på fredag.” fortsatte Lena. Mona pustet lettet ut, det hadde ikke noe og si om Lena ble litt forsinket, bare hun kom!

 

De avtalte at Lena skulle komme bort i nitiden og avsluttet samtalen.

 

Det var fredag kveld, Mona stod i døren og så etter bilen til foreldrene som kjørte nedover veien. Hun smilte, endelig alene. Mona gikk inn i huset og lukket og låste døren etter seg. Den gamle ”bestefar klokken” i stuen slo ni slag. Nå burde vell Lena komme snart tenkte Mona, hun sa jo i nitiden. Hun gikk inn på kjøkkenet, skrudde på ovnen og tok opp en grandiosa fra fryseren. Hun og faren hadde vært på butikken og handlet inn til helgen tidligere på dagen. De hadde kjøpt masse godterier og potetgull. Moren hadde smilt og ristet på hodet, skulle de spise alt dette måte de i alle fall huske og pusse tennene! Ovnen ga fra seg et ”Pling!” Mona skvatt opp, åpnet ovnsdøren og kjente en varm vind slå imot henne mens hun satte inn pizzaen.

 

Ute i hagen stod en skikkelse halvveis skjult bak et epletre med tunge greiner fulle av overmodne epler. Hver gang skikkelsen beveget på seg raslet det i epletreets greiner og noen av epler falt ned på bakken. Fra der skikkelsen stod hadde man godt innsyn til både stuen og kjøkkenet og man kunne godt se jenta som holdt på der inne. Plutselig kom et vindkast farende og skikkelsen krympet seg, skulle det være så kaldt på denne tiden av året?

 

Mona kikket på armbåndsuret sitt, klokken var ti over ni. Nå burde virkelig Lena komme snart! Hun trakk på skuldrene og kastet et raskt blikk ut kjøkkenvinduet som vendte mot hagen før hun fant fram tallerkener og glass og begynte og dekke på bordet, mens hun tenkte på hvor mørkt det begynte og bli på kveldene. Hun kunne så vidt skimte konturene av epletreet. Plutselig fikk Mona en ekkel følelse av at noen stirret på henne fra ute i hagen, men ristet det av seg og konsentrerte seg om og dekke på bordet igjen.

 

Skikkelsen ute i hagen bøyde seg raskt ned bak epletreet da den merket at jenta inne i huset stirret på den. Ante hun noe? Det kunne hun ikke gjøre. Ingen andre visste om planen, eller gjorde de? Den mørke skikkelsen snek seg sakte nærmere huset, krøket seg ned og ålte seg forsiktig bortover gresset slik at ingen skulle legge merke til den. Det eneste som kunne høres var raslingen fra skikkelsen i gresset og en lett knirking fra vinden som lekte med grenene i epletreet. Skikkelsen i gresset begynte og undre på hvordan den skulle komme seg inn i huset. Men fant løsningen fort når den så et mørklagt vindu som stod litt på gløtt noen meter bortenfor.

 

Plutselig hørtes et nytt ”Pling!” Mona skvatt rundt. Det kom fra ovnen, pizzaen var ferdig. Hun tok den ut av ovnen og klarte selvfølgelig og brenne seg på hånden. Mona slapp pizzaen ned på kjøkkenbenken, skrudde på kaldt vann i springen og holdt hånden under.

 

Utenfor reiste noen seg forsiktig opp fra gresset og stakk noe langt litt krokete inn vinduet som stod på gløtt og lirket det forsiktig opp. Skikkelsen tok tak i vinduskarmen og prøvde og heiste seg opp men klarte det ikke. Hvorfor måtte det være så forferdelig høyt oppe? Hjemme hos den var det ingen vinduer som satt så høyt oppe på veggen. Den prøvde igjen og klarte det med nød denne gangen. Skikkelsen var fornøyd, den hadde klart og kommet seg inn i huset til jenta. I ekstase glemte den at den måtte være forsiktig og hoppet med litt for stor kraft ned på gulvet i rommet.

 

Mona så på klokken, halv ti. Mona var ferdig og dekke på bordet og pizzaen var klar. Hvor ble det av Lena? Mona stusset på om hun skulle ringe henne, men ombestemte seg raskt. Hva om det var den søte storebroren hennes som tok telefonen? Hva skulle hun si da? Mona skulle akkurat til å skru på TV’n, da hun hørte et ”Dunk” i foreldrenes soverom. Hun reiste seg raskt opp. Hadde moren husket og lukke soveroms vinduet før de dro? Mona hadde bedt henne gjøre det men hun husket ikke om moren hadde gjort det eller ikke. Mona ble redd. Hva om det var noen i huset? Skulle hun gå og se på soveværelset? Nei, det torde hun ikke. Hun stod helt stille og lyttet, hun hørte ikke en lyd. Men plutselig…

 

Døren ga fra seg et svakt ”knirk” da skikkelsen åpnet den sakte. Oh shit, håper jenta ikke hadde hørte noe. Den stod noen sekunder og lyttet men det var helt stille i huset. Skikkelsen så seg fort til høyre og venstre før den smatt ut i den mørke gangen og listet seg mot stuen.

 

Mona var redd, det var noen i huset. Hun bare visste det. Først fornemmelsen av at noen stirret på henne fra hagen, så dunket på foreldrenes soverom og deretter knirkingen i soveroms døren. Og var det ikke tassing hun hørte i gangen? Hva skulle hun gjøre? Bare det ikke var ett romvesen! Hun stod med hodet vendt mot vinduet, og stirret på refleksjonen vinduet laget av henne selv. Da hun fikk øye på noe annet, Monas nakkehår reiste seg og blodet frøs til is i blodårene hennes. Bak seg så Mona konturene av noen som stod og stirret på henne gjennom vinduet fra ute i gangen. Mona torde ikke snu seg. Hva om det virkelig var et romvesen? i går hadde faren fortalt dem om et program han hadde sett på TV om noen som fortalte at de hadde fått besøk av romvesner som hadde kidnappet dem, forsket på dem for så og satt dem fri igjen. Sludder sa moren. Men det kunne jo kanskje være sant? Skikkelsen i gangen kom nærmere, sakte men sikkert, de så på hverandre gjennom vinduet. Skikkelsen begynte å tenke på hva den skulle gjøre nå. Den hadde ikke planlagt at Mona skulle får øye på den. Og den måtte passe på så hun ikke løp eller ringte noen. Da ville planen bli spolert.

 

Mona skalv. Hva skulle hun gjøre? Hun torde ikke røre en muskel. Hun angret på at hun hadde insistert på å få være hjemme alene i helgen. Hva skulle hun gjøre nå?

 

Så, plutselig, gikk strømmen. Skikkelsen så sitt snitt og løp fram og kastet seg over Mona, Mona ble vettskremt og hylte alt hun kunne idet hun deiset i gulvet med skikkelsen oppå seg.

 

Hun fikk panikk da hun kjente den varme pusten dens mot ansiktet sitt og begynte og sparke og slå og skrike på hjelp alt hun klarte, mens skikkelsen forgjeves prøvde og holde henne nede mens den holdt den ene hånden over Monas munn for og prøve og dempe skrikene hennes. Mona bet hånden akkurat idet lyset kom på igjen.  Rullet den over på siden og satte seg oppå den. Den som lå under henne var en helt annen en den hun hadde forventet.
”Au! Du beit meg jo!” Sa skikkelsen. ”Lena?” Mona stirret forskrekket på jenta som lå under henne. ”Hva, hva..” ”slapp av da, jeg ville jo bare skremme deg litt” Lena dyttet Mona forsiktig vekk og satte seg opp. ”Ble du redd eller?” Mona svarte ikke, bare kikket ut av vinduet. ”Det har ikke noe og si om du ble redd, for nå er jo alt som før igjen” Smilte Lena.

 

Mona fortsatte og stirre ut av vinduet. ”Ting vil aldri bli som før igjen…”