Jeg var 25 år gammel - altså i livets spede begynnelse. Skipet "Titanic" var på vei ut av havnen i Southampton i England. Vi skulle til New York, og jeg var ombord. Det var ikke første gangen jeg var ute og reiste. Min far var skipsreder og jeg var derfor godt inne i dette med skip og større båter. "Titanic" var flott å se på! Skipet var bygget for White Star Line i Liverpool og var på 46300 bruttotonn. Den gang var hun verdens største skip. Hun hadde dobbel bunn med 16 vanntette skott. Så jeg hadde all grunn til å tro at dette skulle gå bra."George Tibbet?" hørte jeg noen si "Er det virkelig deg?". Det var min gamle venn Peter Bassey. Han klappet meg på skulderen og sa "Det var hyggelig å se deg, gamle ørn!"."Takk, det samme" sa jeg. Vi gikk sammen ned i suiten min for å prate om gamle dager. Det ble en hyggelig prat, og de neste dagene tilbrakte vi mye av tiden sammen.

Natten til den 15 april gikk jeg jeg tidlig til sengs. Det hadde v‘rt en fin kveld. Solen lå fremdeles lavt i horisonten og var nydelig å se på. Rett før jeg la meg ned for å sove hadde jeg lest litt i en bok av den nylig avdøde forfatteren Mark Twain. Den het "The Man that Corrupted Hadleyburg" og var riktig spennende. Da jeg la meg ned for å sove, hørte jeg et øredøvende brak. Det hørtes ut som dommedag. En lang skj‘rende lyd som gikk gjennom marg og bein fulgte braket. Jeg kom meg opp av senga i en viss fart, og gikk ut av suiten. Utenfor var det vilt kaos. Jeg hørte noen rope at vi hadde støtt på et isfjell. Det var altså den skj‘rende lyden. Isfjellet hadde laget en lang revne i skroget inn i de vanntette skottene. "Det er vel ingen fare etter som "Titanic" hadde seksten vanntette skott." tenkte jeg mens jeg sto der. "Alle kan det vel ikke v‘re hull i på en gang" Rundt meg løp folk i alle retninger. Der borte var Peter Bassey. Han kunne sikkert fortelle om det var fler livbåter igjen. Men han bare vinket og ba meg sette opp farten. Plutselig kjente jeg at jeg ble våt på føttene. Vann! På den tiden jeg hadde brukt på å tenke hadde vannet rukket å komme til tredje dekk. Jeg stormet etter Peter. I farten glemte jeg at jeg stod i bare nattskjorta, men det fikk ikke hjelpe. Bassey løp opp på dekk med meg i helene. Nå begynte skipet å krenge over mot styrbord side, og det ble vanskelig å holde seg på bena. Vi så at mange livbåter allerede var på vannet, og fra nattklubben under oss hørte vi skipsorkesteret spille den amerikanske nasjonalsangen. Men nå hadde vi klart å komme oss fram til den eneste livbåten som var igjen. Vi kastet oss ombord. Det var i siste liten for nå var det ikke plass til flere. Da vi hadde kommet ned på vannet, så vi hundrevis av mennesker som hoppet etter og ville ombord i livbåtene som lå og fløt et lite stykke unna båten. Etter tre og en halv time i var de siste rester av det stolte skip "Titanic" på havets bunn, sammen med alle de som ikke fikk plass i livbåtene. Det som ble sagt ombord i livbytene var at det var rorgutten som ikke hade fukgt skikkelig med. Det var forferdelig å tenke på at alle de menneskene døde bare på grunn av det. Etter flere døgn i sjøen ble vi plukket opp av redningsmannskaper som brakte oss til land. Da vi kom i land ble vi mottatt av en h‘rskare av mennesker. De stod på kaien og ventet på å få se om deres slektninger var i live. Endelig kunne vi sette bena på fast grunn igjen etter tolv døgn i sjøen.

Nå, mange år senere, tenker jeg fremdeles med gru på natten til den 15 april i 1912. Den oplevelsen unner jeg ingen! Det eneste ønske jeg har er at de 1500 menneskene som døde i katastrofen må få hvile i fred.