Jeg har valgt oppgave 3 som er om det å være ung, slank og vakker. Dette var den oppgaven som interesserte meg mest og valgte derfor denne oppgaven. Jeg syntes presset er størst fra jentenes side, så jeg valgte derfor og se det fra de sin vinkelen. Jeg valgte ikke sjanger før jeg begynte og skrive, men det ble til slutt et essay.

Kroppen - To sider av samme sak

”Kropp,” sier jeg høyt for meg selv, ”kropp.” Jeg smaker på ordet en stund. Jeg synes ikke det er et vakkert ord. Det fins mange vakre ord i verden, men ”kropp” er ikke et av dem. I alle fall synes ikke jeg det. Det neste ordet jeg tenker er ”kopp”. Kanskje mest fordi det er svært likt ”kropp” av ordlyd, men det har nok litt å si at jeg er lysten på en kopp ”cafe au chocolat”.

Når jeg så setter meg ned igjen med koppen min full av herlig, varm sjokoladekaffe, og igjen tenker på ordet ”kropp” går det et gufs gjennom meg. Koppen er full av tyktflytende, brun veske. En herlig, kalori rik blanding av koffein, sukker, sjokolade og melk som glir mykt over leppene mine, fyller munnen min med en fyldig smak av kakao som etterfølges av en bitter anelse kaffe i det jeg svelger. Det er nettopp dette med kalorier for får meg til å gufse litt og siden begynne å gruble. Kalorier er den største trusselen for den som lengter og streber etter en kropp som ligner kroppene på reklameplakatene for bikinier fra Hennes & Mauritz. Egentlig, som den unge kvinne jeg er, burde jeg hate denne koppen med cafe au chocolat og forbanne franskmannen som kom på å putte kakao og sjokolade oppi kaffen. Istedenfor elsker jeg den, og jeg lovpriser franskmannen. Jeg koser meg med koppen min, og jeg driter i skjønnhetsidealet. I alle fall av og til.

Det har alltid vært skjønnhetsidealer til stede i samfunnet. I oldtidens Hellas skulle kvinnene være lubne med kraftig understell slik som Afrodite, kjærlighets- og skjønnhetsgudinnen fra gresk mytologi. På 17- og 1800-tallet ble kvinnenes kropper deformerte, og innvollene deres ødelagte etter langvarig bruk av snøreliv og korsetter som skulle gjøre deres midjer smalere. I tillegg ble idealet med brede hofter forsterket og kvinnene iførte seg ”panier” under skjørtet. Et panier er et slags reisverk som gjør at kjolen kommer langt ut ifra kroppen på sidene slik at det ser ut som kvinnens hofter er meget store. På den tiden var de brede hoftene et tegn på fruktbarhet og den kvinnen med den bredeste kjolen var den kvinnen som var mest ettertraktet i ekteskapssammenheng. Med et slikt panier under kjolen måtte hver enkelt kvinne nærmest ha en sofa for seg selv og de måtte gå sidelengs inn gjennom de fleste dører. Dagens slanke idealer stammer trolig fra 1920 tallet da kvinnen helst skulle være flatbrystet og gutteaktig. Dersom ikke kvinnene var så flatbrystede som de ville være brukte de ofte elastiske bånd til å presse brystene flate.

Det er tydelig at kroppsidealer aldri har representert kvinnekroppen slik den faktisk ser ut, men at kvinner alltid har måttet ty til ekstreme midler for å oppnå den, det være seg korsetter og snøreliv, panier, elastiske bind eller det å nekte seg selv den viktigste av alle ting i livet, nemlig næring. Man må jo lide for skjønnheten, må man ikke det? Idealer og dyrkingen av den perfekte kropp har gjennom tiden ført til stor ergrelse over kroppens egentlige form, og gjort denne kroppen til gjenstand for forakt. Man kan undre seg over hva det er som får kvinner i hopetall til å gjennomgå slike lidelser.

Fra Frankrike kommer det mer enn bare cafe chocolat og cafe au lait, eller latte som det heter på italiensk i de fine kaffebarene. I Paris ligger noen av verdens største motehus, hvor fortidens og dagens moteskapere har satt og fortsatt setter sitt preg på moteverdenen. Her får menn boltre seg i kvinnekropper og leke seg med deres utseende. De aller fleste store moteskaperne opp gjennom tidene har nemlig vært menn. Karl Lagerfeldt er en av disse mennene, han er ikke franskmann riktignok, men motskaper like fullt. Lagerfeldt ytret en gang i et intervju at han liker den nye generasjonen modeller fordi deres magre silhuetter gir dem en form for eleganse. Det er får meg til å lure. Når jeg ser Kate Moss(kjent modell) og hennes avmagrede kolleger vandre hvileløst opp og ned catwalkene iført klesplagg, om de kan kalles det, som fremhever deres uthulte former, ser jeg slett ikke eleganse. Da jeg var liten fikk jeg ofte mareritt etter å ha sett hekser og andre bleke og litt skumle kvinner på TV. Jeg priser meg glad for at jeg ikke fikk se dagens moteshow før jeg var kommet godt over den alderen da disse kvinnene ville hjemsøkt meg nattlig.

Jeg lurer jeg på om Karl Lagerfeldt kunne tenke seg å bruke unge jenter fra den tredje verden i sine moteshow. For det første er de sikkert mye billigere i drift og mye mindre kravstore enn andre kjendiser som alle er kjent for sin primadonnaaktige oppførsel og sitt harselas med moteskapere og fotografer. Dessuten er jenter fra den tredje verden i de aller fleste tilfeller allerede ferdig avmagre og klare til bruk.

Det er slike som Karl og hans kompiser som til en stor grad styrer moteindustrien, og dermed også kroppsidealet i dag. Klesindustrien for øvrig følger selvfølgelig nøye med på hva som skjer på catwalkene i Milano, Paris og New York, og prøver å lage klær deretter. En naturlig følge av dette er også at de velger å bruke modeller a la pinnemennesket når de klistrer opp 3x4m store plakater i kilometervis i de store byene for å selge tøyfillene. Helst skal fillene være minimale og plakatene skal vise mer kropp og hud enn klær.

Overalt hvor vi snur oss ser vi slike plakater. Vi ser bilder i blader og magasiner, vi ser det på TV, vi ser det til og med på gata og i vår egen klasse. Vi ser idealene i de menneskene som er i medias søkelys. De tilsynelatende perfekte og lykkelige menneskene, filmstjernene, modellene, idrettsstjernene og skuespillerne. Men overalt hvor vi snur oss kryr det også av ulykkelige unge jenter som brekker seg over toalettskålene etter hvert måltid eller rett og slett slutter å spise fordi de vil oppnå idealene. De fleste jenter som har spiseforstyrrelser har riktignok vokst opp i hjem hvor mødre slanker seg. De er blitt vant til kjøleskap fulle av lettprodukter, stadige slankekurer og snakk om de evinnelige ”to-tre kiloene for mye”.

Unge jenter som ser at mødrene deres slanker seg ser dette som et klarsignal, eller et varsel om at slanking er greit, og faktisk neste forventet. Barn helt ned til syv/åtte års alderen er opptatt av slanking.

Allerede i eventyrene får barn høre om hvor viktig det er å være slank og vakker. Den vakre Snøhvit blir nesten tatt av dage fordi stemoren vil være den vakreste i landet, og Ole Brumm driver gymnastikk foran speilet sitt og settes på fastekurere for å slankes ut av Petter Spretts inngang. Etter hvert som de vokser opp, mens de er i sin mest sårbare og mottakelige fase i livet, pumpes ungdommen med bilder av hvordan de skal se ut. De voldtas av idealer som det ikke går an å leve med. Dagens selvødeleggende oppførsel er en helt logisk konsekvens av dette. Hvis mennesker må sulte for å oppnå idealer må jo dette være et tydelig vitnesbyrd på at idealene ikke har rot i virkeligheten, men svever langt over hodene våre.

Idealene er umulige å oppnå. På denne måten stadfestes det også at den virkelige kroppen ikke er god nok. Den er ikke vakker nok. Man kommer ingen plass med en uformfullendt kropp i dagens samfunn. I sin streben etter idealene vil de unge etter hvert avsky sine kropper fordi de er virkelige. Dyrkelsen av kroppen fører til forakt for kroppen. Kroppsdyrkelsen og kroppsforakt, blir to sider av samme sak.