Det vart kaldt den morgenen jeg skulle dra. Jeg var nervøs, men jeg hadde bestemt meg for å dra. Dette skulle bli bra, tenkte jeg. Jeg stirret ut i lufta, det var så mye i hodet mitt akkurat nå. Det som bekymret meg mest, var om jeg hadde husket alt, og at jeg ikke fikk sjansen til å snakke med familien om dette. Jeg plukket opp pengene i bagen og la dem i lommen. Jeg tok en siste titt rundt før jeg skulle dra. Det var jo tross alt lenge til jeg skulle akkurat hit igjen.

Det var mye folk på stasjonen. Det var også mange som hadde med familien sin, så de fikk sagt farvel. Det fikk ikke jeg. ”Jeg må stå på egne bein”, tenkte jeg for meg selv. Jeg skulle jo ut å reise! Toget kom sigende inn på stasjonen. Jeg løftet opp hodet. Jeg var så stolt av meg selv. Virkelig stolt. Jeg ventet med å gå på toget, jeg ville se hvordan de andre tok farvel med sine. Mange av dem gråt virkelig mye. Mens andre virket bare lei seg. Da de hadde gått på, var det min tur. Jeg gikk sakte mot inngangen. I et sekund angret jeg, men jeg gikk vemodig inn på toget. Jeg tittet tilbake, men da var dørene lukket. Det var for sent. Hjertet mitt banket.

Det var et ganske så fint tog. Det hadde hvit fin tapetet som lignet nokså mye på silke. Gulvet hadde en flott gyllen gulfarge. Det skinte nedover gangen. Toget begynte langsomt å kjøre, så jeg måtte finne meg et sted å sitte. Det måtte minst være 40 kupèer. Jeg vandret tankefullt nedover midtgangen i håp om å finne en ledig kupe.

Helt nederst i gangen fant jeg en. Jeg lempet fra meg sakene mine og satt meg godt til rette i setet. Det ble etter hvert ganske så klamt i kupeen, så jeg fant fram en genser. Det tok ikke lang tid før det dukket opp flere mennesker. Det var blant annet en meget vakkerpike der. hun hadde blondt langt hår, blå øyne og knallrøde negler. Hun så rett og slett ut som en engel. Det ble mye varme og glede så lenge hun satt der ved meg. I et øyeblikk sovnet jeg, og da jeg våknet igjen, vart hun borte. Jeg gikk inn i matkupeen for å spise litt. Jeg satt og spiste ved vinduet. Det var mørkt ute, så jeg kunne ikke se noe som helst. Men plutselig som fra klar himmel, så dukket hun opp. Hun svevde i lufta, og hun rettet stadig blikk mot meg. Hun virket veldig urolig, som om hun prøvde å si meg noe, men jeg forsto ikke. Jeg lukket øyene et sekund. Da jeg tittet opp igjen var hun borte.

Jeg fant meg straks en sovekupe. Jeg lå og undret lenge på dette. Like før jeg sovnet hørte jeg over høytalerne at vi var framme om cirka fire timer. Jeg drømte om henne mens jeg sov. Hun ville fortsatt fortelle meg noe, men jeg skjønte ikke hva. Hun strakte ut hånda si, og da jeg tok den fikk jeg et kraftig støt i kroppen. Jeg kastet meg opp. Da jeg håpet øynene, befant jeg meg i et sort hvit røm, og over meg sto hun og smilte. Velkommen tilbake, sa hun. Du holdte jo på å dø fra oss..