Det var for noen uker siden det hele begynte. Tom følte at noe skjedde sakte men sikkert med den rolige tilværelsen han og Sofie hadde skapt rundt seg de siste årene. Sofie ble bare mer og mer fraværende og følelsen av at hun skjulte noe for han ble hele tiden sterkere og sterkere. Av og til kunne han til og med banne på at hun flirte av han bak den vanlige masken han var vant til å se. I begynnelsen slo han seg til ro med noe han hadde lest om, noe de kalte «overgangsalderen» der man kommer litt ut av balanse, nesten som puberteten. Men det skulle utvikle seg til noe ingen kunne tenke seg var mulig......

Tom var nå helt sikker på at noe var i gjære. Men han torde ikke å spørre henne av redsel for svarene han kunne få. Han tilbringe i stede mer og mer tid sammen med kompisen Martin, som brukte å stikke innom jevnlig. De to hadde vært venner siden ungdomsskolen. Det eneste med Martin som Tom ikke likte var at han alltid skulle være en vinner. Han var hele tiden den som stakk av med det beste, den beste jenta, den beste jobben, til og med den beste plassen på bussen. Tom hadde på en eller annen måte klart å venne seg til det og trivdes egentlig med det. Det gjorde visst Sofie også. Av og til kunne hun sitte i timevis sammen med dem og prate om fotball, biler, data og lignende, typiske gutteting. Det var det Tom likte med henne, hun var ikke den fisefine millionærtøyta som måtte ha sminkeutstyret med seg uansett hvor hun skulle. Han kunne se det for seg, «Å giid», brukte de å si. Nei sånn sett likte han henne bedre enn noen. Det var bare at.....

Tom kunne kjenne det puste i nakken. Han visste at noe kom til å hende, bare ikke hva. Sofie var blitt i bedre humør etter at han hadde begynte å ta Martin med seg hjem oftere. I begynnelsen tok Tom med seg Martin hjem for å få en distraksjon fra det som Tom følte som noe som snek seg innpå han bakfra, men etterhvert gjorde han det også fordi det lettet på situasjonen mellom han og Sofie. Allikevel kunne Tom føle udyret fomle blindt rundt i mørket. Noe var i ferd med å skje, om han bare visste hva....

Så kom hytteturen. Sofie kom hjem, lyste fra topp til tå, og kunne fortelle om at hun hadde klart å reservere firmahytta til helga. Hun hadde ordnet alt. Hun, Tom og Martin skulle kjøre opp i Martins nye bil, slappe av og ta livet med ro. Akkurat da var Tom henrykt, ingenting var som å dra på firmahytta og slappe av med en sigar og en dram, men om han hadde visst hva som skulle komme til å skje hadde han nok tenkt om igjen.....

Dagen kom. Sofie glitret i takt med nysnøen utenfor vinduet og ved frokosten satt Tom og å lurte på om de siste ukene med bekymringer og forvirringer egentlig bare var innbilninger. Sofie var i topphumør og det gjorde også at Tom ble i godt humør, men allikevel, nederst i underbevisstheten lå det fremdeles noe og kokte, og på en eller annen måte kjente Tom at noe ikke stemte.

Martin gjorde en voldsom entré med sin nye sølvfargede sportsbil. Tuting og rusing av motoren gjorde at nysgjerrige naboer stakk snuten ut av vinduet for å beskue flottheten. Eieren selv så ut som han storkoste seg bak rattet og Tom kunne ikke si han ikke likte bilen, det var bare det at det var så typisk Martin. En av bilens største beundrere var Sofie. Hun dro Tom med seg bort til den. Martin viste dem takluka, mobiltelefonen og ellers det andre ekstrautstyret man får med en slik bil. Til og med mobiltelefonnummeret klarte Martin og prakke på Tom før han klarte å komme med et innspill om at det var på tide å dra. Han stappet lappen med nummeret ned i buksa og åpnet bagasjerommet for å putte bagene ned og ble litt forbauset da han fant ut at bagasjerommet var fullt. To store søppelsekker lå på tvers og tok all plassen. Martin hoppet ut av bilen og ba Tom legge bagasjen inn i bilen mens han litt brydd lukket bagasjelokket. Tom gjorde som han ble bedt om, men kunne ikke la vær å tenke hva det var Martin hadde dratt med seg på en liten hyttetur og da han prøvde å spørre skiftet Martin elegant tema i en fart.

Da de nærmet seg hytta tenkte Tom på de gangene de hadde vært der før. Hvor avslappet han følte seg der. Han kunne ikke vente til de kom frem. Så ruslet tankene hans innom noe som skulle få stor betydning det neste døgnet: Den lille, skrøpelige broen de skulle over, som du alltid ble like overrasket over hver gang du kom kjørende fra hytta. Den lå godt gjemt mellom buskene i et ulendt terreng med mange svinger, og hvis du ikke passet på å bremse litt ned før du så den kunne den komme veldig brått på deg. Men slik tenkte ikke Tom nå, nå tenkte han bare på den lille gammeldagse broen som alle mente burde erstattes med en ny, den broen han hadde stått og fisket på, som han og Sofie hadde ruslet over et par ganger den gangen de var nyforelsket, den broen som han forbandt med noe godt, og ikke noe ondt og tragisk.

Ved kveldsmaten følte Tom at spenningsnivået steg flere hakk. Han syntes han så Sofie og Martin sitte der og gi hverandre skøyeraktige, om ikke lekende blikk. For hver gang han mente han så dette, kjente han den urolige, ekle følelsen han hadde hatt i det siste vende tilbake med full styrke. Det var som om kroppen hans strevet etter å få han til å forstå et eller annet. Han hadde den samme følelsen han hadde hatt om at noe var i ferd med å skje, men nå var den sterkere enn den hadde vært noensinne. Listende, som en tiger på jakt, kom det sigende mot han, noe som han aldri hadde tenkt var mulig og derfor aldri tatt det med i beregningen. Hva om disse to han var på tur med ikke bare var venner? Hva om de hadde litt sengekarusell på siden? Mulighetene var jo der, både Sofie og Martin hadde omtrent like arbeidstider, begge forskjellige fra Toms så hvorfor ikke ta en rask en før den uvitende ektemannen kommer hjem? Det ville forklart Sofies oppførsel, hvorfor hun ble så glad når han tok Martin med seg hjem, og ikke minst hans bekymringer og forvirringer. Toms raseri økte i takt med snøstormen utenfor. Hvorfor han? Hva hadde han gjort? Nei det kunne ikke være sant. Han måtte ha fått for mye å drikke og begynt å fantasere. Han stengte det voksende raseriet inne og bestemte seg for å legge seg og sove til neste morgen i håp om at det hele bare kunne være drikkefantasier. Han utlyste sine planer og Martin og Sofie tryglet og ba om at han måtte være oppe og holde dem med selskap, men han svarte bare at han var veldig trøtt og hadde muligens fått litt for mye å drikke.

Tom ble liggende en god stund og fundere på hvordan han hadde kunnet tenke slik om Sofie, hun som hadde gitt han et løfte om å elske og ære han, og bare han, så lenge hun levde. Allikevel kunne han ikke stoppe å tenke på de to turtelduene som nå satt der inne i den varme stua med levende lys på bordet og spilte kort. Han hørte dem prate om uværet som hylte rundt hushjørnet, og han hørte Sofie gjespe høyt. Han hadde nesten sovnet da han hørte døra knirke og vinden plutselig komme nærmere. De gikk ut. Tom satt seg opp i senga og lyttet. Ikke en lyd. Jo, døra på uthuset gikk opp og igjen. Han gikk til vinduet og kikket ut. Det ble tent lys der borte og han kunne se to skikkelser bevege seg rundt i rommet. Hadde han ikke drukket så mye ville han trolig ha gjort noe annet enn det han gjorde akkurat da. Han bare registrerte at hans kone og beste venn var gått ut sammen midt på natten, så gikk han rolig til sengs igjen og våknet opp tidlig neste morgen med en voldsom hodepine som ikke ble noe bedre av at telefonen ringte om og om igjen. Etter mye om og men klarte han omsider å nå den svarte antikviteten og svarte. De mulige virkningene av det som ble sagt gikk ikke opp for han før han hadde tatt seg en kald dusj og erindret det som hendte kvelden i forveien. Den vesle broen var blitt tatt av stormen og en vill ide krøp opp fra hans innerste. Hans kone bedro han, det visste han, og han kjente hatet ulme innenfra. Det var det som ga han styrke til å gjennomføre den. Han kjente at følelsen av at noe kom til å skje plutselig ble meningsfull og det ga han ekstra energi, for nå visste han hva som kom til å skje. Han gikk i gang med frokosten og vekket så de to andre. I en perfekt spilt scene kunne han ved frokostbordet fortelle dem at han tenkte å lage en knallmiddag med kake til dessert, men manglet sukker og siden Martin var den eneste med bil tenkte han at denne kunne ta med seg Sofie til butikken og handle litt, så skulle han ordne i stand på hytta. Som ventet nikket de begge i takt og Tom smilte. Det blir nok ingen kjapp en på dere i dag, tenkte han for seg selv da han for siste gang så den nye bilen svinge inn i skogen i høy fart, det blir nok ikke det.

En enorm følelse av tilfredshet strømmet innover Tom når han tenkte på det glatte føret, en ny sportsbil i høy fart og en knust bro. Endelig skulle han få fred med seg selv. Uthuset! Han spratt opp og gikk ut. Ekle gysninger for nedover ryggen hans når han tenkte på hva som hadde skjedd der inne. Men allikevel følte han at han måtte inn dit. Det var akkurat som om han ble dratt mot en magnet, føttene beveget seg, kroppen fulgte bare etter. Inne var det helt mørkt. Han fomlet etter lysbryteren. Da han omsider fant den og skrudde den på ble han bare stående og måpe. I det lille rommet som ble brukt som gjesterom, var det nå stivpyntet med glitter og stas og inne i hjørnet stod det en liten hvit sprinkelseng hvor det hang en lapp der det stod:

TIL LYKKE PAPPA!

Maskineriet tikket og spant. Det hele demret for Tom. Han skulle bli pappa! En fryktelig tanke slo han som et blylodd. Han hadde jo sendt dem ut i døden.... Mobiltelefonen!... Tom sprang inn. Nummeret måtte være en eller annen plass. Han husket at han hadde fått det. Han endevendte hele garderobeskapet og fant det helt på bunnen, under et par utbrukte sokker. Ut i stuen. Den svarte antikviteten noen spøkte med og kalte telefon hadde selvsagt en skive som man måtte snurre rundt for å ringe. Nummeret ble slått. Alt føltes som det tok en evighet. Tom ba en stille bønn for seg selv. Det kunne ikke være for sent. Det begynte å ringe. Å herregud, ropte han høyt. Hva har jeg gjort? To ringetoner ble etterfulgt av et klikk som Tom trodde aldri skulle ta slutt. Så plutselig svarte det. Det var Martin. Å gudskjelov, utbrøt Tom. Dere er i livet. Stopp bilen! Hvaaaaaaaaaa.....................