Han satt ved vinduet og så utover sjøen og naturen rundt. Slik hadde han sittet i flere dager, bare sett. Innimellom hadde han gått og hentet litt mat, men han hadde alltid kommet tilbake til plassen ved vinduet. Her hadde han sovet og spist, og sittet, bare sittet. Han så på trærne som hadde begynt å gulne, noen hadde til og med blitt brune alt. Mange av trærne hadde nesten ingen blader igjen. Hvis han så godt etter kunne han skimte noen små flekker der det fortsatt stod noen få blomster igjen og ventet. Ventet på kulda, på døden. Sjøen virket mørkere og mer trist enn i sommer, litt opprådd kanskje. Den lå aldri helt stille, selv om det var helt vindstille, som om den visste hva som ventet den. Snart ville den fryse til is og ligge helt i ro i mange måneder. Høsten er ventetid, ventetid på vinteren.

Han ser en halvdød veps fly mot vinduet, prøver å komme inn i varmen, i et siste forsøk på å overleve. Men han slapp den ikke inn, han kunne jo bli stukket. Han satt bare der og så på vepsen stange mot vinduet til den ikke orket mer og lå i vinduskarmen utenfor, der den innimellom vibrerte litt med vingene, før alt liv i den ble borte og den lå der som om den aldri hadde vært i live. Han så på vepsen, åpnet vinduet, tok den døde vepsen mellom tommelfingeren og pekefingeren, så bærte han den inn og la den på nattbordet sammen med de andre døde insektene han hadde hentet fra vinduskarmen. De visste det, de visste at de skulle dø, derfor kom de til mitt vindu, de kom til mitt vindu for å dø. Han tenkte hardt. Hvorfor kom de til han? Var det en skjult beskjed? Han visste ikke hva han skulle tro. Han visste bare at en eller annen grunn måtte det jo være.

Han gikk bort til vinduet igjen, så ut og hvisket til seg selv: Snart… Det skjer nok snart. Det er bare meg igjen. Bare meg som er igjen, de henter meg snart. Bare vent. Det er ikke lenge igjen. Han satte seg ned igjen og stirret ut. Noen spaserte nede i hagen. Han så nøye for å se om han så hvem det var. En av dem, tenkte han, det er en av dem. Personen nedenfor gikk bare forbi og forsvant inn i en av de andre bygningene ved siden av. Det var da han oppdaget det. Et vindu der det satt et menneske. Akkurat som han. Mennesket så på han og smilte. Da så han vekk og arget seg over at han hadde oppdaget denne personen. Han var redd, men samtidig var han nysgjerrig, han satte seg ned på gulvet og smugtittet over vinduskanten. Slik satt han i flere timer, helt til den andre personen flyttet seg vekk fra vinduet. Var det et triks? Lurte de ham? Hvorfor var han der så plutselig og like plutselig borte igjen? Han kunne ikke svare på alle spørsmålene som dukket opp i hodet hans, dette gjorde han forvirret og sint. Han begynte å gå rundt i rommet. Rundt og rundt i sirkel. Han som hadde vært så rolig de siste dagene. Hele opplegget var ødelagt. Ikke noe var som det skulle være, alt på grunn av denne ”nye” som kom inn i livet hans og rotet det til.

Plutselig banket det på døren, han ble redd og satte seg bak sengen. Døren åpnet seg og inn kom det inn en hvitkledd dame med et brett i hendene. Det var Marie, pleieren som kom med mat til han og som skiftet på senga hans. Her er middagen din, Tor Herman. I dag er det kjøttkaker. Hun sa det med en behagelig stemme som roet han ned litt. Han satt ennå bak senga og gjemte seg. Skal du ikke ha mat da, Tor Herman? Kjøttkaker som er så godt? Både legen og pleierne sa alltid navnet hans. Hele tiden, som om han ikke visste hvem han var. Han visste godt hvem han var, utenpå. Han var Tor Herman. Men inni seg, så var det litt vanskeligere å holde styr på hvem han var. Han følte seg ikke alltid som Tor Herman. Tor Herman tok aldri helt over, men noen ganger, på gode dager, var det han som hadde styringa. Han likte Tor Herman. Han var så snill. Akkurat som pleier Marie, snill og med behagelig stemme som roet en ned. Når han noen ganger var nesten bare Tor Herman, prøvde han å snakke behagelig til seg selv og roe seg selv ned. Særlig hvis noe hadde opprørt han. Akkurat som denne personen i vinduet. Men han var ikke helt Tor Herman i dag. Så han var glad Marie kom. Pleier Marie satte fra seg brettet på senga og smilte til han. Før hun gikk ut av døra så hun rart på han, litt forstyrret kanskje, så gikk hun. Så var han alene igjen. Han tok brettet og spiste litt, så satte han fra seg brettet og satte seg ved vinduet igjen. Han tenkte hardt på denne personen som hadde vært i vinduet. Hva ville han?

Han synes trærne og buskene så mer og mer døde ut for hver time som gikk. Han gledet seg til det ble natt og mørkt, slik at han slapp å se hvordan de gulnet mer og mer, og så mer og mer døde ut. Han likte egentlig ikke naturen, den var så slem mot innbyggerne sine. Drepte de en gang i året, for så og la det gro nytt igjen om våren, slik at den kunne se det dø igjen. Han skjønte det ikke, gadd ikke skjønne, tenkte at sånn er det vel bare. Ingen kan gjøre noe med det. Han bare ventet, ventet på sin dag. Den dagen da naturen hentet han.

Slik var den daglige rutinen hans, og slik hadde den vært siden han kom hit. Han synes den var grei nok, det var jo nok å se på. Men han likte seg ikke når det begynte å bli høst. Han elsket sommeren, da han så alle fuglene bade og fange fisk i sjøen. Da alt var grønt og det myldret av blomster overalt. På den tiden kunne han nesten tillate seg å gå ut en tur. Men han gikk aldri lenger enn trappa. Hvis han gikk lenger så hadde han ikke kontroll. Og da ble han usikker og forvirret. Han gikk også bare ut hvis han var bare Tor Herman, ikke hvis de andre tok over. Da visste han ikke hva som kunne skje. Han hadde vært ute fire ganger siden han kom hit for seks år siden. Han visste hver dag nøyaktig hvor lenge han hadde vært der og hva som hadde skjedd. Han skrev nøye ned om det var noe uvanlig som skjedde, og hvis ikke så skrev han det også. Han synes hver dag sto for seg selv, selv om de var helt like. Han syntes hver dag var helt forskjellig. Han tenkte på hver dag som en nye dag å leve. Selv om han alltid ventet på den ene dagen.

En dag skjedde det noe merkelig. Han syntes å ha husket å ha vært med på det før, men kunne ikke sette fingeren på når og hvor det hadde vært. Han ble hentet av Marie og ført til et rom nederst i korridoren. Her hadde han vært før, han følte det. Inne i rommet satt det en mann. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet og så på han med store øyne. Dette er doktor Jensen, sa Marie, han skal undersøke deg litt. Mannen reiste seg, tok opp en mappe og så igjennom den og kom mot han. Hva vil han? Redd, redd, redd. Hva vil han meg? Har han kommet for å hente meg? Han krøket seg i stolen og gjemte hodet ned i fanget, mens han rugget frem og tilbake. Han pustet fortere idet han merket at doktoren var helt nærme. Doktoren stakk en kald ting opp i genseren bak på ryggen hans. Det var ekkelt, og han ble bekymret over hva han hadde tenkt til å gjøre med han. Marie prøvde å roe han ned, men i dag virket ikke stemmen hennes som den pleide.

Han ble sinna inni seg og prøvde å få doktoren vekk. Han sparket og slo, og løp vekk så godt han kunne. Da oppdaget han at døren var låst, han var innestengt. Innestengt i et fremmed rom. Han skrek av redsel og løp frem og tilbake. Inn i vegger og opp på skrivebordet. Doktoren og Marie ropte de også, men han skjønte ikke hva de snakket om. Snart skjønte han det. Inn i rommet kom tre menn, fremmede de også. De kom mot han, han prøvde å løpe unna, men ble etterhvert trengt opp i et hjørne. Han skrek og skrek, men til ingen nytte. Han ble holdt fast og etter en stund med hjelpeløs skriking og sparking, satt han til slutt med tvangstrøye. Da ble han plutselig stikket med noe i skulderen, det gjorde vondt, men etter en stund kjente han ikke noe, ble bare mer og mer trøtt. Da han våknet igjen inne på sitt eget rom husket han ikke noe av det som hadde skjedd etter stikket. Han hadde fortsatt tvangstrøye på, men det gjorde han ikke noe. Han kunne fortsatt sitte ved vinduet og se utover landskapet.
Slik satt han, lenge, og selv om Marie kom med mat, så hørte han ikke at hun var der. Han rørte ikke mat på flere dager og sa ikke et ord. Han hadde heller ikke sovet. Han så på insektene som lå døde i vinduskarmen utenfor. Synd at jeg ikke kan ta de inn, slik som med de andre. Han skottet bort på haugen på nattbordet. Ja, ja, hva gjør vel det. Jeg får ikke noe glede av dem allikevel. Nå som jeg snart blir hentet. Han fortsatte å se ut av vinduet, han brydde seg ikke om det gikk mennesker nede på veien, det som før hadde gjort ham så opprørt. Han smilte, smilte for første gang på flere måneder. Han hadde aldri hatt noe å være glad for, heller ikke noe å være lei seg for. Han hadde aldri vist følelser til vanlig, hvis han ikke ble redd eller forvirret, da. Han var glad, selv om han ikke var Tor Herman, men han var heller ikke noen av de andre. Han var bare glad. Han begynte å nynne. Han nynnet og nynnet, på en sang han ikke engang ante om fantes. Slik satt han lenge, og bare nynnet. Og smilte. Mens han så ut på alt det gule, brune og røde. På høsten som drepte alt liv. Så på det han før hadde hatet så inderlig. Men han fortsatte å smile og nynne. Som om han visste noe, en hemmelighet kanskje, som bare han visste om.

Så stoppet han. Stoppet og begynte og snakke til seg selv. Tiden er inne, sa han og så ut, men sa han smilte, de er her for å hente meg. Endelig… Denne dagen som han hadde fryktet mer enn å være ute av kontroll, var han glad for at hadde kommet. Han reiste seg sakte, åpnet vinduet på vidt gap og flyttet stolen. Så gikk han til den andre enden av rommet, snudde seg og begynte å løpe. Da han kom til det åpne vinduet, hoppet han til og fløy ut. Han så alt rundt seg fly forbi og han følte seg vel. For første gang i sitt liv. ENDELIG! Han lo også for første gang på mange år. Alle hans bekymringer var forbi. Å kjenne vinden i håret var det beste han hadde opplevd på lenge. Han lukket øynene og lot seg falle. Han var ikke redd, han var ikke bekymret, han var bare seg selv akkurat der han altid hadde ønsket å være. Han var seg selv for første gang i sitt liv.