Et gisp for gjennom publikum da hesten tok en rekke bukkesprang mot neste hinder. Dette kom til å gå galt. Allerede fra hesten tok sitt første skritt inn på banen visste jeg at alt kom til å gå galt. Lengre rakk jeg ikke å tenke før hesten stupte inn i muren.

Alt var hvitt. Det var som om jeg lå pakket inn i et teppe av skyer. Var jeg i himmelen? Jeg kunne ikke huske hva som var skjedd, men det første som slo meg var at jeg måtte finne Blackout.

Jeg prøvde å bevege bena mine, men de satt fast. Hendene også. Da jeg prøvde å løfte nakken for en ilende smerte gjennom kroppen min. Som om et lynnedslag treffer deg. Skriket jeg prøvde å få fram satt fast i halsen min. Jeg fikk ikke fram et pip.

Da jeg hørte noen stemmer i det fjerne ble jeg glad. Kanskje jeg ikke var alene her i himmelen. Det måtte jo ha vært utrolig kjedelig. Kanskje de kunne hjelpe meg. Kanskje de visste hvor Blackout var. Jeg åpnet øynene på vidt gap for å se etter de som snakket. Men den eneste jeg så var en ung jente. Kanskje bare 15 år. Hun minnet meg om noen, men kunne aldri huske hvor jeg hadde sett henne. Det mørkeblonde håret hennes var skittent. Fult av sand. Hun hadde slitne brune øyne og virket relativt trett. Jeg prøvde å smile til henne, men klarte ikke å bevege munnen ordentlig. Hun sendte et sløvt smil tilbake. Det kunne kanskje minne om mitt eget.

Da jeg så at en dør åpnet seg og foreldrene mine kom inn la jeg merke til kanylene jeg hadde i hånden og alle ledningene og utstyret som hang ved siden av meg. Kanskje jeg ikke hadde kommet til himmelen. Ingen av foreldrene mine så ut til å merke jenten som lå ved siden av meg.

Halsen min var sår og jeg var ganske tørst. Jeg strekte forsiktig hånden min ut etter et vannglass på bordet ved sengen min. Da jeg klarte å bevege hånden min ble jeg glad. Men mamma kom meg i forkjøpet og hadde allerede plukket opp glasset og holdt det rolig inntil munnen min. Den lange brune luggen hennes var stiv og det så ut som om hun hadde dusjet den. Kinnene hennes var rødflammet, litt slik som jeg ser ut når jeg har grått.

Jeg tittet en gang bort på jenten ved siden av og la merke til at hun snudde seg samtidig som meg. Det gikk opp for meg at jeg kjente denne jenten nok så godt. Kanskje litt for godt til å tro at det var en annen. Jeg ble skrekkslagen av å se mitt eget speilbilde. Jeg tenkte ikke over det da jeg ikke skjønte at det var meg, men nå begynte jeg virkelig å lure på hva som hadde skjedd.

Jeg skulle til å åpne munnen da mamma begynte å forklare. Jo mer jeg hørte jo mer usikker ble jeg på om Blackout fortsatt var med oss. Til slutt måtte jeg spørre.

-Hvor er Blackout, trykket jeg fram. Lyden av stemmen min fikk meg til å skvette.

-Hjemme, var det det eneste de klarte å si? Jeg ble nesten sur. Det var jo tross alt min hest. Burde jeg ikke da få vite om han hadde det bra?

Jeg begynte å bli varm og hadde lyst til å spenne av meg dynen. Uansett så mye jeg prøvde å bevege bena mine ville de ikke flytte seg. Sakte men sikkert ble jeg mer og mer skremt av tanken. Tanken om at jeg kanskje aldri ville kunne bevege bena. Var jeg… det gjorde nesten vondt bare å tenke tanken. Hva skulle jeg da gjøre? Skulle jeg slutte å ri? Hvem skulle ta seg av Blackout? Tanken ble mer og mer skremmende jo mer jeg tenkte på den.

Da jeg skulle til å spørre tok mamma ordene ut av munnen min. det vil si hun nikket og sa

-Ja Frida, jeg er redd det er sant lille venn.

Tusenvis av tanker surret gjennom hodet mitt, men den viktigste av alle var at jeg skulle ri igjen.

Jeg kjente den myke sorte pelsen hans kile meg mellom fingrene. Den varme pusten hans minnet meg om alle de gangene jeg bare satt og pustet inn den søte milde duften han pustet ut. Den minnet meg om alle de gangene jeg satt og hørte han tygge høyet jeg hadde sneket med inn til han. En fugl flakset gjennom stallen. Dette ville vanligvis skremt han, men ikke i dag. Han var så utmattet at hodet hans hvilte i fanget mitt mens han sov forsiktig.

Mamma satt og snakket med veterinæren på salrommet. Men akkurat nå betydde det ingenting. Jeg hadde fått vite at hesten min var i sjokk og at det ikke var sikkert han ville komme over det. Mest sannsynlig ville han aldri hoppe igjen, men så lenge vi kunne ri ut på tur sammen brydde jeg meg ikke. Jeg ville mest sannsynlig aldri kunne hoppe selv heller.

Øynene hans begynte sakte å åpne seg. Først virket han litt forvirret, men så møtte øynene hans mine og ble med ett veldig kjærlige. Jeg var henrykt over at han i det hele tatt gjenkjente meg.

Vi fikk alt for kort tid sammen før mamma hentet meg.

Jeg støttet kroppen min opp mot bokhyllen min samtidig som jeg hadde en hånd på rullestolen. Sakte men sikkert presset jeg meg selv til å skyve foten framover. Det gikk ikke fort, men så lenge jeg visste at jeg hadde en sjanse til å kunne gå igjen skulle jeg klare det. Det var ingen behagelig følelse. Ganske vondt egentlig. Jeg visste ikke hvordan man fikk foten til å gå framover. Jeg hadde liksom aldri tenkt over hvordan man får foten til å gå. Det hadde alltid virket så veldig naturlig. Men nå? Jeg innså at mitt liv var totalt forandret og at det aldri ville bli helt som før.

Publikumet var knyst da speakeren ropte navnet mitt. Ikke en av dem bevegde seg. Blackout hadde mye energi og hadde mest lyst til å fly av gåre. Dommeren blåste og jeg hilste elegant. Blackout leste tankene mine og raste av gåre så fort som han aldri hadde gjort. Første hinder var enkelt, det var en liten rekk malt i gult og svart med et par gedigne blomsterpotter på siden. Blackout lystret tankene mine og roet litt ned før dobbeltkombinasjonen. Han vet at kommer han for fort der kommer han til å rase inn i neste hinder. Kombinasjonen var sponset av Rolex og var malt gul og grønn. Hele banen gikk egentlig knirkefritt. Så kom muren. Muren er det viktigste av alle hindrene. Det leder liksom til utgangen. Det er også det skumleste. Det er høyt og lett å rive. Men for oss er det noe helt annet. Det er det hinderet som gjorde meg lam. Det er det hinderet som Blackout frykter mest. Alt det fordi jeg ville vinne. Alt det fordi jeg ga ekstra gass. Jeg skulle gått for andreplassen. Da var det som om instinktene plutselig slo inn og Blackout gasset på. Da jeg ga han beskjed om å hoppe var det det han gjorde. Han hoppet for tidlig. Alt for tidlig. Det var kun frambeina som kom over. Resten av kroppen braste inn i muren, for andre gang.

Jeg åpnet øynene livredd for å være på sykehuset igjen. Redd for å se mitt eget speilbilde, igjen. Livredd for og aldri kunne gå. Da jeg så måneskinnet speile seg i bildet, av Blackout, på veggen min skjønte jeg at alt bare var en drøm. Eller, det var en gjenspeiling av det som hadde skjedd. I hvert fall nesten.

Det hendte jeg drømte den samme drømmen om og om igjen. Jeg var alltid like glad når jeg våknet og så Blackout på veggen. Så kom jeg på at det bare var en gjenfortelling av det som var skjedd, og gleden ble dempet kraftig.

Men denne natten var spesiell. Jeg bestemte meg for å reise meg. Uheldigvis sto rullestolen parkert ved siden av døren. Langt nok vekke til at jeg måtte gå et par skritt, uten noe å holde i. det var ikke det at jeg trodde jeg skulle klare det, men jeg følte en trang til og hvert fall prøve. For Blackout sin skyld.

Jeg hadde løftet bena mine ned på gulvet og dyttet meg selv ut på kanten av sengen. Så dyttet jeg meg fra kanten og strammet alle musklene så hardt jeg klarte. Så startet jeg å skyve bena, men det gikk så sakte at det fristet mer å gå vanlig. Da jeg løftet det ene beinet mistet jeg balansen. Jeg kom helt ut av kontroll. For å prøve å gjenvinne balansen satt jeg foten raskt ned igjen. Det gikk! Fryd spredte seg i hele kroppen og jeg fikk et slags adrenalinkick. Alle musklene tok opp ekstra krefter slik at jeg skulle klare det. Klare det for meg og for Blackout. Jeg tok et skritt til. Akkurat som før mistet jeg balansen, men jeg gjenvant den raskt. Tre skritt til og så ville jeg nå bort til rullestolen. Jeg fortsatte med samme taktikk hele veien. Da jeg endelig var framme var jeg utmattet. Svetten silte. Hele kroppen var utslitt. Men jeg ga meg ikke. Jeg tok en liten pause før jeg fortsatte ut døren og ned trappen.

Trappen var definitivt mye vanskeligere. Jeg måtte bevege meg på en helt annen måte. Tolv skritt senere var jeg nede. Men en ting jeg ikke hadde tenkt på var at jeg skulle opp igjen. Motløs fortsatte jeg bort til sofaen. Langsomt. Mens jeg tok meg en pause i sofaen drømte jeg om at jeg en dag skulle ri igjen. uansett hva det kostet meg skulle jeg fullføre en sprangbane, sammen med Blackout. Etter en liten stund funderte jeg på hvordan jeg skulle komme meg opp i sengen igjen. Uten noen som helst plan reiste jeg meg og bevegde meg mot trappen. Den minnet meg litt om en mur. Skummel, lang og vanskelig. Jeg fortsatte med samme taktikk, løftet det en beinet og satte det raskt ned igjen på trinnet over. Så dro jeg meg opp etter rekkverket. Stille og rolig fortsatte jeg hele veien opp, helt til topps.

Jeg satte foten på toppen av trappen og brukte de siste kreftene jeg hadde i armene til å løfte meg opp. Det føltes befriende å klare det. Det føltes som å hoppe over muren og endelig komme i mål og vite at du har gjort en god jobb. Du har veiledet hesten din trygt gjennom en bane. Du har fått hesten din til å føle seg flink. Du har pushet hesten din til det ytterste og lovet den at hvis den gjør som du ber om så vinner den. Og er det noe de elsker så er det å høre jubelen når de løper seiersrunden i en fart som ville sjokkert de fleste. Men i dag var det jeg som var hesten. Det var jeg som ledet meg selv gjennom banen og det var jeg som lovet meg selv at jeg skulle vinne. Jeg skulle klare det.

Uten å vite det lå jeg i sengen. Jeg hadde gått hele veien inn hit uten å tenke på det. Det gjorde det vanskelig å sove. Men tilslutt sovnet jeg lykkelig med et stort smil om munnen.

Jeg ble vekket av at mamma stod oppfor å lage frokost. Hun hadde vert inne for å sitte fram rullestolen ved sengen min. men jeg trengte ikke rullestolen. Jeg var litt usikker på om jeg bare hadde drømt alt sammen i går, det var for godt til å være sant. Men alt gikk like lett som da jeg gikk inn i sengen min i går kveld. Mamma så sjokkert på meg da jeg kom ruslende ned trappen. Hun oppførte seg som om jeg komt il å falle hvert sekund, men da jeg endelig var ned bredte munnen seg ut i et stort smil. Hun sa ingenting, bare klemte meg.

Nå, 7 måneder senere, gjør jeg det jeg kaller et comeback. Eller min drøm. Det jeg ønsker meg mest av alt. For første gang siden ulykken for 7 måneder siden skal Blackout og jeg være med i et sprangstevne.

Den ravnsvarte pelsen glinset som en diamant og manen hans var flettet i små knopper. Helt perfekt. Han så kjærlig på meg i det jeg tok på han transportbandasjer og dekken. Jeg leide han ut på plassen hvor hengeren ventet. I gresset glitret små is perler. Fuglene samlet seg rundt nekene som hang utenfor stalldøren. Blackout vrinsket hei til dem og gikk inn i hengeren.

Reisen var ikke så lang, men det føltes som en evighet. Kunne ikke bilen gå litt fortere? 20 minutter senere svingte bilen inn på en gårdsplass. Ganske koselig egentlig. Det var fult av liv og hester så du overalt. Alle vrinsket Blackout velkommen. De oppførte seg som venner.

Oppvarmingen gikk supert. Nå var det bare opp til meg å få Blackout trygt gjennom banen.

Speakeren ropte navnet mitt og jeg begynte å gjøre meg klar. Vi skrittet bort til inngangen hvor jeg ble ønsket lykke til av alle som stod der. Jenten som red nå var kjemperask og hadde ingen feil så lang. Det fikk hun ikke heller. Hun ønsket meg lykke til i det hun kom ut. Nå var det min tur.

Blackout var rolig og kontrollert. Dommeren blåste og jeg hilste rask, men pent. Vi fattet en rolig galopp og kom på det første hinderet. Enkelt. De neste hindrene var ganske enkle, men man kunne merke at Blackout var nervøs. Jeg forsøkte å snakke til han. Det hjalp. Da jeg klemte forsiktig med beina fløy han framover. Nå var det to hinder igjen. Det nest siste var en hvit port. Ganske enkel. Så var det muren. Høy, skummel og vanskelig. Jeg klemte litt til med sjenkelen, men Blackout mistolket det og hoppet. Alt for tidlig. Dette var ingen drøm. Dette var det som skulle få oss over ulykken, men det ville bare bli en ny. Jeg lukket øynene og ventet på krasjet. Jeg kunne høre publikum gispe og kjente at Blackout spente seg. Men krasjet kom aldri og plutselig stoppet Blackout.