Jeg går så fort jeg kan. I hvert fall så fort det går an å gå, uten at det virker mistenkelig. Vil bare komme meg vekk herifra. Regnet bøtter ned, men jeg gir faen. Regntøy er oppskrytt. Jeg føler alle de stygge, granskende blikkene i ryggen. Jeg kan ikke se dem, men jeg vet at de stirrer. Sånn er det hver jævla dag. Men i dag virker denne skolegården enda større og kjipere enn noen gang. Kanskje fordi jeg dreit meg ut igjen, i KRL- timen sammen alle klassene. Nei, det var ikke jeg som dreit meg ut! Det er bare alle de dumme, dømmende menneskene i dette hølet av et sted som er så sinnssykt trangsynte! Jeg kan høre Jørgens stemme gjaller gjennom hodet om igjen og om igjen.

 

«Du må ikke tro, Kristine at du bare kan komme hit til bygda og forvente at alt skal skje etter dine Indiske skikker! Du er rett og slett en outsider, Kristine! Du må bli mer tilpasningsdyktig! Det er faktisk ene og alene din feil at du ikke er en del av fellesskapet her…! Jeg har prøvd, men hva skal en stakkars medelev gjøre da, når jeg får en slik mørkhudede av en elev i klassen? Bare se på deg selv! Sort hud, sort hår, hår overalt! Hva slags syke ideer har du egentlig? Norsk i KRL-timen?

Nei, vet du hva......

 

Da ble det nok for meg. Jeg tok jakka mi, og marsjerte ut. Idet jeg gikk forbi lærer Magnussen, spytta jeg ham midt i trynet. Det føltes digg å endelig få sagt det jeg mente, men på en annen side fikk de pripne bygdefolka nå enda mer å hviske og tiske om. Hva var det egentlig jeg hadde gjort som var så innmari forferdelig? Det var jo bare et forslag! Vi hadde jo samme lærer i norsk som i KRL så hvorfor ikke?

 

Det var sånn det hele begynte, en liten feil også en liten til… Det var kanskje ikke så rart jeg ikke var så populær, men jeg syns alle burde får en sjanse. Ok, så sa jeg det kanskje fordi jeg trodde vi hadde norsk, men jeg skjønner ikke hvorfor det ble så big-deal, ut en sånn liten ting.

 

Sånn var det her i bygda… En liten feil med deg, så vips så var du en outsider. Greit jeg var litt annerledes enn alle andre, men det var jo ikke min skyld at ”mamma” adopterte meg. Vi hadde ikke bodd her lenge, bare et par måneder før de begynte å gjøre andre ting enn å snakke. De begynte å slå, sparke, lugge og rett og slett mobbe. De var ikke vant til å ha mørkhudede folk her. Faktisk så var jeg den eneste. Det var sikkert derfor de reagerte så sterkt. Vi hadde bodd i Oslo først, men så fikk mamma seg ny jobb her, av alle steder her. På Vestlandet helt innerst i en bukt, der bodde jeg, helt alene. Det var i alle fall sånn jeg følte det, alene, rett og slett alene. Når mamma spurte åssen jeg hadde hatt det, svarte jeg bare ”bra”, også ikke noe mer enn det. Men egentlig så hadde jeg det ikke så bra, vondt her og der, på grunn av det de tre guttene i klassen gjorde, hver dag. Jørgen, Ole og Kim, det var de som var verst. De var de enste som ikke bare brukte ord, de brukte vold også.

 

Første gang jeg begynte å krangle med dem var den verste. Jeg kom bare borti Kim. Han var høy og veldig populær. Men det var nok fordi han var ganske pen, og ikke på grunn av personligheten hans. I hvert fall så bulket jeg borti han, kanskje litt hardt, men det var jo ikke meningen da. Han begynte å kalle meg ting som: ”Jævla rasshøl”, ” pakkis” og sånne ting som det. Egentlig så dreit han seg skikkelig ut for jeg kommer ikke fra Pakistan, jeg kommer fra India. De to andre, Ole og Jørgen sto bak og lo, syntes det hele var morsomt.

Det syns ikke jeg, det var som om hele min verden bare raste sammen foran meg. Alt det jeg hadde greid å bygge opp, folk som var begynt å bli litt kjent med meg, bare sto i bakgrunn og lo.

 

Det var da jeg ble skikkelig sint for første gang. Jeg kunne kjenne blodet koke opp inni meg. Jeg måtte jo forsvare meg, men prøvde å be han bare droppe det hele, men nei da. Så jeg begynte å kalle han ting også. Tok igjen med samme mynt. Det hele endte med at han hoppa på meg, så jeg falt bakover, med Kim oppå meg. Plutselig var det to lærere der, begge var to sterke, store menn som lett dro oss fra hverandre.

”Jeg skal ta deg etter skolen!!” Jeg kunne høre ordene nedover gangen. Jørgen og Ole bare sto der og sa ”bare vent du, du skal få så snørra renner!”

Jeg ble ikke så bekymra for det Ole, Jørgen og Kim sa, for det var sånne ting de gikk rundt og sa hele tiden, men jeg tenkte på det.

 

Da jeg skulle gå hjem var jeg ikke sint eller noe lenger, ikke det minste redd engang.

”Hva kunne vel dem gjøre med meg, jeg var jo mye raskere enn dem, så jeg kunne jo bare løpe hvis de prøvde seg på noe”, trodde jeg…

 

Når jeg kom ut av skolen, på vei hjem, sto de utenfor. Jeg begynte å gå fort, så fort jeg bare kunne. Ut av den jævla skolen, ville hjem, Der hvor alt var stille, ingen som forstyrra meg eller sa noe som helst. Men nei da, når jeg så bort, så jeg dem med engang. De sto ved skogen, akkurat der hvor jeg måtte gå for å komme hjem. Jeg gikk mot dem og alt gikk helt greit helt til jeg kom forbi dem.

 

Jeg kunne høre skrittene som kom nærmere og nærmere bakfra. Jeg måtte jo tilslutt snu meg, men før jeg fikk gjort det lå jeg i bakken. ”Ånei, hvordan skal jeg kunne løpe fra dem når jeg ligger her på bakken”?

Jeg husker ikke så mye etter det, bare all smerten, spesielt den som var i magen, ved ribbena.

”Hvis du forteller dette til noen så dreper vi deg, jævla neger!”. Det er det siste jeg husker før alt ble svart.

 

”Jeg bare falt”, det var det jeg sa til leger og til mamma. Men når jeg tenker over det så var det kanskje litt dumt sagt da, for man får ikke punktert lunge, to knekte ribben, hull i hodet og brekt arm av å falle. Det verste var lungene, der måtte legene inn ”lappe igjen” som de sa. Og på grunn av det ble jeg liggende på sykehuset i to uke.

 ”Hvis du sier dette til noen, dreper vi deg, jævla neger!” Den setningen plaget meg den siste dagen på sykehuset. Skulle jeg si det til mamma, eller ville de drepe meg? Etter den første episoden trodde jeg faktisk at de kunne det, hvis de ville.

 

Da jeg kom tilbake på skolen, etter ca to uker, var jeg ganske redd. Gikk hele tiden og bekymra meg…”Hva kom de til å gjøre? Vil de gjøre noe mer med meg, eller vil de la meg være i fred?”

Jeg visste ikke svaret på noen av spørsmålene som svirra inni hodet mitt, så jeg prøvde å holde meg så liten og usynlig som mulig. Det fant jeg fort ut at det var ikke så lett. Med en gips på armen, bandasje på hodet og rundt ribbena, var det så å si folk rundt meg hele tiden. Heldigvis gikk de ikke i klassen min, så jeg greide å holde meg unna dem den første uka jeg var på skolen.

 

På mandag morgen, på vei til skolen, sto de ved skogen igjen, akkurat samme sted som sist gang. Jeg kunne kjenne blikkene deres med en gang de så meg. Jeg tenkte at jeg bare skulle smyge meg forsiktig forbi dem, helt stille og rolig som vinden.  Det gikk ikke vet du. De dro meg ned i skogen, men slo meg ikke, med en gang.

”Har du sagt det til noen? Hæ, har du det? For hvis du har det er det jævla synd for deg!!”

”Jeg har ikke sagt det til noen. Jeg lover!!” Det var alt jeg fikk ut. Stemmen skalv som om det var 30 grader ute, men det var jo egentlig kjempe varmt akkurat den dagen.

”Hvorfor i helvete skal vi til rektor etterpå da? Svar da jente, eller skal jeg kanskje si gutt?”

Det var Kim som sa det hele, men Jørgen og Ole bare sto i bakgrunn og lo.

”Klask”, jeg kunne kjenne blodet som rant gjennom såret jeg hadde i hodet, og skjønte med en gang at jeg måtte komme meg hjem før jeg svimte av pga. blodtap.

 

Jeg måtte fortelle hva som hadde skjedd denne gangen, og da skjønte jo mamma hva som hadde skjedd første gang også.

”Herregud! Hvorfor fortalte du ikke dette med en gang?!”

Hun ringte politiet med en gang, og det sto raskt en politibil utenfor. Jeg forklarte hva som hadde skjedd, men så måtte jeg dra til sykehuset og få sydd igjen hullet i hodet. Mamma fortalte meg at siden guttene gikk i 10ende klasse, kunne de bli arrestert. Og det ble de.

 

De fikk en bot og måtte sitte inne i 24 timer. I tillegg fikk jeg en erstatning på 5000,-. Det hjalp lite i begynnelsen, men når skolen og kommunen bestemte seg for å starte et senter hvor ungdom kunne være, gratis, ble det bedre. Dette senteret var i hovedpunkt IMOT rasisme. Jeg var med som leder der, og de andre bestemte seg for at vi skulle kalle senteret ”tre mot en er feigt!” Det passet jo egentlig ganske bra etter alt det som hadde skjedd med meg… Guttene måtte jobbe der minst to timer i uka som en staff for det de hadde gjort. Og i tillegg måtte de vaske gulvene hver kveld når alle hadde gått.

 

”Tre mot en er feigt!” hjalp de andre på skolen til å skjønne hvordan det var for meg å komme til et nytt sted, ikke kjenne noen og i tillegg til det være mørk i huden. Jeg tror det er sånn at menneske som er mørke i huden, alltid kommer til å bli dømt før man har blitt kjent med dem. Men bare prøv en gang, ikke døm, bare bli kjent med personen, så skal du nok får se at vi er bare vanlige mennesker, akkurat som dere. Den eneste forskjellen er hudfargen vår, som egentlig ikke bør spille noen rolle. Vi er bare mennesker alle sammen!!!