Hvordan kan et liv bli ødelagt på under en halv time? En halv time av alle de årene du har igjen å leve. 1 sekund kan forandre hele livet ditt, 2 sekund, 3 sekund, denne halvtimen ødelagte mitt. Kunne det ikke fikses? Kanskje, men minner forsvinner aldri. De vil alltid være der, sammen med meg. Jeg vet hva livet er nå, og skal utnytte det fullt ut.

Jeg husker jeg hadde vært smilende, glad og utrolig glad for at jeg levde for en stund siden, men her jeg sitter nå tenker jeg kun en ting: Jeg vil ikke leve. Alle vil leve, alle, men hvorfor vil ikke jeg? Har Gud bestemt at jeg ikke skal ønske å leve? Nei, det er ikke sånn. Skjebnen, skjebnen er ordet jeg leter etter. Det var skjebnen at dette skulle skje med meg, akkurat meg. Før trodde jeg ikke på skjebnen, men den halvtimen forandret meningen min. Hvordan kunne den forandre meg så utrolig mye? Jeg har massevis av år jeg kan forandres på. Hvorfor nå?

Jeg hadde gått nedover gaten med en ølflaske i hånden, en halvfull ølflaske. Jeg kjente det kalde glasset mot leppene når jeg tok en slurk. Tuten var kald mot leppene og smaken av øl var herlig. Herlig, herlig som denne kvelden. Denne kvelden kunne ikke ha blitt bedre, jeg smiler. Smiler av at han hadde tatt hånden min, ført meg ut på terrassen og sagt tre ord, tre viktige ord som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg hadde smilt så alle de hvite tennene syntes og han hadde smilt tilbake. Smilt og holdt rundt meg. Varmet meg mot kulden som hadde kommet utover junikvelden. Jeg hadde lent hodet mitt på skulderen hans og han hadde kysset meg forsiktig på pannen. To personer på 20 år hadde stått på den terrassen og holdt rundt hverandre, varmet hverandre. Jeg holdt en ølflaske i hånden, men drakk ikke av den. Jeg hadde kjent glasset mot huden min og fått frysninger. Jeg brydde meg ikke, jeg hadde han, min største kjærlighet. Kvelden ble sen og vi bestemte oss for å vende hjem. Vende hjem mot et hjem som ikke var mitt, men kanskje snart. Veien hjem holdt vi hender og småpratet. Det var blitt kjøligere og han hadde gitt meg genseren sin, den svarte gode genseren som jeg likte så godt. Jeg kunne skimte det blå hjemmet hans som i natt ville bli mitt også. Jeg smilte av tanken på i natt, natten som jeg håpet aldri ville slutte. Så kom jeg på det. Jeg sukker og stopper opp. Han ser på meg med et forundret blikk. Jeg forklarer at jeg har glemt mobilen min på festen og må løpe og hente den. Han forstår, men orker ikke bli med tilbake. Han sier han skal gjøre det klart og fint til jeg kommer. Han ler, jeg ler og vi kysser farvel før jeg løper tilbake mot festen. Mobilen min er i lommen min på under 10 minutter og jeg er lettet, mobilen er viktig. En venn spør om jeg vil ha en øl, jeg takker ja og tusler av gårde med min 2 øl i hånden. Livet er herlig, sommeren er herlig. Jeg elsker livet tenker jeg flere ganger mens jeg går mot hjemmet.

Mens jeg går nedover den mørke gaten heller jeg ut resten av ølet, orker ikke mer. Kanskje jeg får vin i kveld? Vin med han jeg elsker. Mens jeg tusler nedover gaten hører jeg en mørk stemme bak meg. ”Du, jeg trenger litt hjelp” Jeg snur meg og ser en mann i 30 årene. Han ser hyggelig ut, men forvirret ut. Før jeg rekker å svare dytter han meg ned på bakken. Jeg hyler, høyt, av redsel. Jeg kjenner all hans vekt over meg og skjønner hva som skjer. Hjertet stopper, tårene presser seg på og redselen blir høyere. Han merker at jeg gjør motstand og smeller en knyttneve rett i ansiktet mitt. Smerten, smerten er uutholdelig. Tårene renner, blodet renner i elver nedover ansiktet. Det er da jeg kommer på det, ølflasken i venstre hånd. Jeg ligger i ro et sekund før jeg smeller ølflasken rett i hodet på mannen. Han brøler og faller over meg. Jeg dytter han vekk og løper, løper vekk fra det som nettopp ødelagte livet mitt. Begge ballerinaskoene mine er borte og jeg løper barbent mot hjemmet. Jeg snur meg ikke tilbake for hva som ødelagte livet mitt, jeg løper mot det livet jeg vil ha. Det jeg skulle ønske jeg ville få, men ville jeg få det?

Jeg står framfor døren til hjemmet og venter på at noen skal åpne, men jeg har ikke ringt på dørklokken. Hvorfor? Tørr jeg ikke? Jeg senker hodet og snur ryggen til døren og skal akkurat til å forlate det som kan redde meg, men døren bak meg åpner seg, åpner seg for meg. Jeg snur meg mot døren og ser øynene hans, han er lykkelig. Helt til han ser meg, ser hvordan livet mitt har blitt ødelagt. Han skjønner det, han skjønner hva som har skjedd. Et skritt mot meg og jeg er hans. Han tar meg med inn i stuen, på sofaen og vi sitter der og holder rundt hverandre. Lenge, veldig lenge. Han har ringt til politiet og han vet at vi burde dra til legevakten, men akkurat nå vet han at jeg vil bare være hjemme. Han kysser meg på kinnet og sier tre sterke ord, tre sterke ord som reddet livet mitt.