Ofte sier voksne til barn. Ennå kan dere ikke vite hva kjærlighet er. Det vet dere først når dere blir større. Men da har enten de voksne glemt en god del, de vil ikke snakke om det, eller de gjør seg bare utrolig dumme. Jeg husker veldig godt da jeg forelsket meg for første gang. Den gangen var jeg 12 år gammel og gutten het Anders.

Jeg hadde aldri vært forelsket før, og jeg visste ikke på ordentlig hva ekte kjærlighet var! Alle snakket om det, kjærlighet ved første blikk, forelskelse, kjærester, kjærlighetssorg, og andre sånne saker. Selvfølgelig hadde jeg jo likt noen, jeg hadde da vært interessert i mange gutter, jeg hadde til og med hatt et par kjærester, etter som jeg husker. Men hva det ville si å være skikkelig forelsket hadde jeg aldri visst! Det vil si, jeg trodde jeg visste, men da det kom for første gang så visste jeg at dette var virkelig noe nytt! Det er nemmelig noe spesielt med den første forelskelsen. Du får en følelse du aldri før har opplevd og aldri vil oppleve igjen. Det er en kjempe fin følelse som veldig ofte også kan gjøre kjempe vondt!

Slik var det for meg, det var innmari dumt at den første skulle bli akkurat ham! Ikke hadde jeg noen erfaring med virkelig forelskelse, eller hvordan jeg skulle oppføre meg. Og dessuten var han seks år eldre! Men kjærlighet og forelskelse er følelser, og følelser er ikke alltid like lett å styre! Det blir som det blir. Og dette såret meg mer enn noe noen gang hadde gjort før. Jeg forelsket meg i en jeg aldri kunne få, noe som gjorde utrolig vondt!
Det er nesten tjue år siden nå, det var min søsters bursdag, 14. oktober 1981. Hun ble sytten år gammel, og det var første gang at han var med henne hjem, han het Anders var atten år og det verste av alt, han var hennes kjæreste!

Jeg huker alt så klart, jeg satt på rommet mitt og hørte på musikk, Abba med Waterloo, mens jeg skrev i minneboken til en eller annen jente i klassen min.
Stakkar Rebecka, hun skulle jo bare vise fram den lille søsteren sin som ikke var mer enn 12 år gammel, hørte på Abba og skrev i minnebøker, hva kunne vel hun vite? Hun var så stolt da hun banket på døren til mitt værelse, hun kom inn og grep meg i armen med et stort smil om munnen.
- Kom skal du se! Sa hun mens hun dro meg ut i stua, og der var han, han stod med ryggen mot oss og snakket med faren vår.
- Anders, dette er Katja, hun er søsteren min! Rebecka smilte, det var sjelden at jeg så henne i så godt humør! Og jeg, uten å vite det selv var så redd for å ødelegge det, da jeg så ham.
Han snudde seg raskt, han så på meg å smilte. Jeg trodde jeg skulle dø! Jeg hadde aldri sett noe lignende i hele mitt liv! Han var høy, han var mørk, han hadde brune øyne og det mest sjarmerende smilet og, åh, jeg visste ikke at det fantes noe så pent! Det stakk i magen, det gjorde faktisk kjempe vondt!
- Hei, sa han, jeg bare smilte og drømte meg helt bort, Rebecka så rart på meg, hun dultet bort i meg,
- Hæ? Jeg så spørrende på henne. - Han hilste på deg! Rebecka ga meg et merkelig blikk. -Å, hei, sa jeg, jeg snudde meg og gikk sakte inn på rommet mitt igjen.
Det var da jeg forstod det! Jeg hadde gjort verdens største tabbe, jeg hadde forelsket meg i kjæresten til søsteren min! Det var utrolig dumt, men jeg kunne over hodet ikke gjøre noe med det! Nå var det følelsene og hjertet som hersket over hele meg, hodet bare var der, det tenkte ikke fornuftig, det eneste det tenkte var Anders, Anders, Anders! Og det var ikke særlig fornuftig, spesielt ikke akkurat nå, som det var Rebeckas bursdag, og spesielt fordi han var kjæresten hennes!

Det gikk dager, det gikk uker og til og med måneder, uten at jeg sa et ord om hva jeg tenkte eller følte. Han var hos oss omtrent hver eneste dag, var ikke han hos oss så var søsteren min hos ham. Følelsene mine for Anders vokste for hver gang jeg så ham. Forelskelsen ble større og større. Det var så innmari vondt. For de var så lykkelige sammen, og det siste jeg ville gjøre var å såre Rebecka med å fortelle henne at jeg var hodestups forelsket i kjæresten hennes! Jeg var så glad i henne samtidig som at jeg var syk av kjærlighet!
Tiden gikk, vi kjente hverandre godt nå, Anders og jeg. Han hadde trossalt hvert sammen med søsteren min i halvannet år! Og meste parten av tiden hadde han jo omtrent
” bodd” hos oss.
Vi snakket mye sammen, jeg fortalte ham ting som jeg ellers bare ville fortalt til venninne mine. Vi snakket ikke så mye om det, men han syntes det var rart at en jente som meg, på min alder, som nå var 14 år ikke hadde kjæreste eller var sammen med andre gutter. Jeg svarte aldri på det, han ville aldri forstå, jeg hadde jo ikke tenkt på andre enn ham i nesten to år!

Det var da de skulle flytte sammen at jeg ikke kunne holde meg mer, snart 15 var jeg, han var 21. jeg kunne ikke for det men det glapp ut av meg, jeg klarte rett og slett ikke å styre meg mer! Jeg måtte si det, det måtte ut, hodet mitt var så tungt, av tanker og følelser som jeg ikke lenger hadde mer plass til! Det var nesten verre å fortelle dem det! Særlig til ham! Jeg tror nok jeg mistet noe av det vi allerede hadde sammen, for det ble så mye mer vanskelig å snakke med ham etter det!
Anders og Rebecka tok det nok ikke så tungt, de skulle jo trossalt flytte sammen, de tenkte nok sikkert at jeg var en helt vanlig tenåring som hadde vært litt småforelsket i fullstendig feil person. – Jo da jeg forstår, sa søsteren min, det er bare sånn det er å være jente i den alderen.
Men jeg følte ikke at ”det bare var sånn det var å være jente i den alderen”. Jeg følte at jeg var spesiell, at ingen noen gang hadde følt det som meg og at ingen ville forstå hvis jeg fortalte det til dem, noe som jeg forstod i ettertid at var ganske så feil.

Men inni meg var jeg fullstendig knust! Jeg tenkte at selv om hun var 20 år nå så måtte hun da huske hvordan det var å være 15 og ha kjærlighetsorg!

Det er rart å tenke på det nå, nå som vi begge er gift og har barn, så ler vi av det, men jeg husker det som om det var i går! Det var noe av det verste jeg opplevde i tenårene. Men jeg fant den jeg virkelig elsket og som jeg kunne få til å elske meg igjen! Ikke tenk at den første kjærligheten vil vare evig og at du aldri vil glemme den! For det finnes tusen vis av dem der ute og en av dem er på jakt etter akkurat deg! Finner du ham, er du heldig, det var jeg!
Det å finne den virkelige kjærligheten, den som skal vare for alltid, finne den personen som elsker deg mer enn noen annen og alltid vil være der for deg er verdens beste følelse og den vil aldri ta slutt! Lær av erfarne: Tenk ”TRUE LOVE” så ender det 100% godt!!